Unike miljøgiftanalyser i Tromsø

Tekst: Frøy Lode Wiig, frilansjournalist

Foto: Øystein Haugen

Miljøgifter er overalt. De er i teflonpannen vi lager mat i, Goretex-jakken som holder oss tørr, plastlekene vi gir til barna. De er i suppeposen, solpudderet og skismøringen. De er i det som er vanntett, smussavstøtende og flammehemmende. Fremfor alt er miljøgiftene i maten vi spiser.

Konklusjonen er like klar som den er nedslående: Vi er marinert i miljøgifter.

− Alle er eksponert. Hvis vi tar blodprøver av tusen tilfeldige mennesker, vil vi finne spor av miljøgifter hos samtlige. Det er umulig å slippe unna, er den klokkeklare beskjeden fra Vivian Berg, forsker, bioingeniør og førsteamanuensis ved bioingeniørutdanningen i Tromsø.

Vi har alle miljøgifter i kroppen, men de fleste av oss har veldig lave doser. Det som bekymrer fagfolk er at man ikke vet hvilke konsekvenser selv lave konsentrasjoner kan ha på menneskers helse på lang sikt.

For å finne svar trengs befolkningsundersøkelser med lang oppfølgingstid. Tromsøundersøkelsen er en slik. Hvert syvende år siden 1974 har tusenvis av tromsøværinger blitt innkalt til helsetest. Vekt, høyde og blodtrykk er blitt målt. Blodprøver er tatt og fraktet til biobank for langtidsoppbevaring. 45 000 mennesker har deltatt hittil.

I tillegg har Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) og UiT – Norges arktiske universitetet etablert Miljøgiftlaboratoriet, et forskningslaboratorium som spesialiserer seg på miljøgiftanalyser. Kombinasjonen av biobank og analyseekspertise gir forskere unike muligheter til å undersøke helseeffekten av miljøgifter.

− Blodprøvene som er lagret i biobank er gullet vårt. Derfor har vi utviklet metoder som gjør at vi bruker så lite prøvemateriale som overhodet mulig, forteller Berg.

For eksempel bruker Miljøgiftlaboratoriet kun 50 mikroliter til å analysere konsentrasjon av PFAS (se faktaramme lenger ned i artikkelen). Andre laboratorier bruker opptil 2 milliliter på samme analyse.

Avanserte analyser

Å analysere miljøgifter er komplisert, kostbart og tar lang tid. Siden konsentrasjonen i prøvematerialet er så lav, stiller det høye krav til både utstyr og ansatte.

− Når vi leter etter stoffer i lave konsentrasjoner trenger vi avanserte instrumenter med høy nok følsomhet til å nå lave deteksjonsgrenser, forteller kjemiker og spesialrådgiver Sandra Huber.

Det er Huber som har utviklet og skreddersydd metodene som brukes på Miljøgiftlaboratoriet.

Kvaliteten på utstyret på laboratoriet er det ingenting å si på. De har «state of the art» analyseinstrumenter som massespektrometre, væskekromatografer og gasskromatografer. Men det som virkelig skiller Miljøgiftlaboratoriet fra andre laboratorier som jobber med miljøgifter er pipetteringsroboten. Den har gjort Huber i stand til å automatisere opparbeiding av prøver, noe som sparer både tid og prøvemateriale.

I dag bruker MIljøgiftlaboratoriet kun 150 mikroliter for å analysere eldre miljøgifter som PCB-er og DDT-er. Det er cirka en tidel av hva som trengs hvis opparbeidingen gjøres manuelt. Laboratoriet kan også analysere flere titalls miljøgifter samtidig i samme prøve. Effektiviseringen har vakt internasjonal oppmerksomhet.

− Siden vi har redusert analysetiden, kan vi analysere omfattende blodprøveserier. Tidligere var dette svært vanskelig å få til. Det var rett og slett for tidkrevende arbeid, forteller Huber.

Fare for kontaminasjon

Det må understrekes at analysene fremdeles tar mye tid. Bioingeniør Christina Ripman Hansen bruker rundt to arbeidsdager på opparbeiding av litt under 100 prøver; én dag på ekstraksjon, én dag på opprensing.

− Det er viktig at ekstraktene som vi analyserer er rene, og at ikke forhold på laboratoriet forstyrrer resultatene, forteller hun.

Faren for kontaminasjon gjør for eksempel at de ansatte må tenke på hva slags hårprodukter og kosmetikk de bruker. Parabener som fins i slike produkter kan forstyrre resultatene. Det samme kan oljen som brukes til vedlikehold av maskinene. Og helt vanlig laboratorieutstyr i plast.

Huber har brukt mye tid på å få tak i utstyr som ikke introduserer miljøgifter i prøvematerialet. I pipetteringsroboten for analyser av PCB-er, DDT-er eller flammehemmere må utstyret være i glass av høy kvalitet, ikke plast.

Utvikler nye metoder

Per i dag kan laboratoriet analysere mer enn 90 ulike miljøgifter. De bruker både fullblod, plasma og serum. I løpet av høsten håper Huber å ha utviklet en metode for å analysere tungmetaller og sporelementer i urin. På programmet neste år står nye metoder for å analysere flere andre organiske miljøgifter.

− Hvis stoffene har helt andre kjemiske egenskaper enn de vi analyserer i dag, må vi utvikle metoder fra scratch. Det kan ta mange måneder, forteller Huber.

Tidsbruken er vel verdt det, mener både Huber og Vivian Berg.

− Vi trenger kunnskap om hvordan miljøgifter påvirker oss over tid, og vi må dokumentere skadevirkningene. Slik kan vi bidra til at flere skadelige stoffer blir forbudt, sier førsteamanuensis Berg.

Hun oppfordrer alle til å bli mer miljøgiftbevisste forbrukere. Hvis industrien ikke får solgt varer som inneholder skadelige stoffer, vil de kanskje stoppe produksjonen. Derfor: Neste gang du skal handle mat eller klær, les varedeklarasjonen.

Miljøgifter kan skade forplantningsevnen

«Hormonhermende» miljøgifter forstyrrer kroppens naturlige hormonsystem. Det kan ha alvorlige konsekvenser for menneskers evne til å formere seg.

Det er begynnelsen av 1990-tallet, og noe er galt med alligatorene i Florida. Vanligvis er det flust av alligatorer i Lake Apopka, en av Floridas største innsjøer. Men nå har alligatorene sluttet å formere seg. De får ikke lenger barn. Når forskere undersøker, finner de deformerte kjønnsorganer. Mange av alligatorhannene ser ut som om de har gjennomgått et kjønnsskifte.

Jakten på årsaker leder tilbake i tid. I juli 1980 var det et utslipp fra en kjemisk fabrikk i området. Tower Chemical Company hadde brukt miljøgiften DDT i produksjon av insektmiddel og ikke lagret avfallet skikkelig. Store mengder DDT lakk ut i Apopkainnsjøen. Tilsvarende lekkasjer hadde også skjedd i Europa. Resultatet var det samme: Flere år senere mistet fisk og alligatorer forplantningsevnen.

Spørsmålet meldte seg: Kan miljøgifter true oss som art?

Ja, er svaret hvis man ser på erfaringer fra dyreriket. Høye konsentrasjoner av miljøgifter som PCB og DDT svekker beviselig evnen til å få barn. Heldigvis ble PCB, DDT og flere andre organiske miljøgifter forbudt i Norge og mange andre land allerede på 1970-tallet, og i dag er det uvanlig å finne høye nivå av stoffene i norsk natur. Men helt borte er de ikke.

− Problemet er den lange halveringstiden. Selv om stoffene er forbudt, fins de fremdeles i jord og vann. Vi må slite med konsekvensene av disse miljøgiftene i mange generasjoner, sier Jon Øyvind Odland, gynekolog og professor i samfunnsmedisin ved UiT, Norges Arktiske Universitet.

Ukjent effekt av lave doser

Odland har forsket på miljøgifter og kvinne- og barnehelse i en årrekke. Professoren understreker at det generelt er veldig lav konsentrasjon av miljøgifter i Norge. Bekymringen er at man ikke vet sikkert hvilke konsekvenser selv lave doser DDT, PCB og andre miljøgifter kan ha på menneskers helse på lang sikt.

− Vi vet at noen miljøgifter kan forstyrre hormonsystemet, men vi vet ikke hvor mye miljøgifter som må til. I tillegg er man mer sårbar for påvirkning i noen perioder av livet, og særlig i fosterlivet, sier gynekologen.

Forskere tror miljøgifter kan skade forplantningsevnen fordi mange av stoffene er «hormonhermere». Det vil si at de kjemiske stoffene ligner på hormoner som opptrer naturlig i kroppen. Vanligst er stoffer som «hermer» etter det kvinnelige kjønnshormonet østrogen.

Studier ved Miljøgiftlaboratoriet i Tromsø viser betydelig høyere nivåer av hormonhermende miljøgifter enn ordinære kjønnshormoner i blodet hos klinisk friske mennesker. Miljøgiftene konkurrerer med naturlige hormoner om tilgang på cellereseptorer, og kan forstyrre hormonsignalene. Det kan blant annet gjøre det vanskeligere for kvinner å bli og forbli gravide.

Kan skade foster

Fremfor alt kan hormonhermende stoffer skade fosteret.

− Hva som skjer i fosterlivet kan ha konsekvenser for den hormonelle utviklingen og reproduksjonsevnen i ungdommen og i voksen alder, påpeker Odland.

Å bli eksponert for miljøgifter i fosterlivet kan føre til at jenter kommer altfor tidlig eller for sent i puberteten, og kan hindre modning av egg. Hos gutter kan miljøgifter blant annet påvirke hormonbalansen i testiklene.

I fosterlivet er det såkalte «eksponeringsvinduer», perioder hvor fosteret er særlig sårbart. Mellom uke 8 og 12 dannes mange organer og ekstremiteter. I denne perioden kan miljøgifter gjøre stor og alvorlig skade, forteller Odland.

− I noen livsfaser er det ekstra viktig å unngå mat som kan inneholde miljøgifter. Man skal vite hva man spiser før, under og etter svangerskapet, oppfordrer gynekologen (se faktaboks om matråd).

Usikker påvirkning av sædceller

For 20 år siden viste en studie at norske og danske menn hadde færre sædceller og at sædcellene svømte dårligere enn hos menn i Sverige og Finland. Siden den gang har norske menns sædkvalitet fått mye oppmerksomhet. Flere andre studier har rapportert om at menn i hele den vestlige verden produserer færre spermier enn før. Mange undrer om påvirkning fra miljøgifter kan være en del av årsaken.

Ja, mener professor Odland, og viser til eksponering i fosterlivet når kjønnsorganene dannes.

Kanskje, mener professor Trine B. Haugen ved OsloMet. Hun har viet store deler av sitt forskerliv til reproduktiv helse hos menn. Hun forteller at spørsmål om miljøgifter og sædkvalitet var «hot» for noen år siden, men at interessen har dalt.

− Det fins få gode studier, og det er et vanskelig tema å forske på. Mye av det vi vet er basert på dyrestudier og konsekvenser av ulykker med store utslipp, forklarer hun.

Selv mener hun livsstilsfaktorer som usunn mat og overvekt nok er viktigere årsaker til at spermiekonsentrasjonen kan være synkende. Men hun utelukker ikke at miljøgifter kan spille en rolle, og minner om at det kan være store individuelle forskjeller. Enkelte menn vil være mer sårbare for miljøgifter enn andre. Genetikk er viktig også her.

− Dette er et underforsket område, og vi trenger mer kunnskap, sier Haugen.

Hennes forskerkollega i Tromsø, professor Odland, er hjertens enig. Han minner om at det kommer stadig nye stoffer med ukjente langtidsvirkninger på markedet.

− Vi er omgitt av stoffer vi ikke vet nok om. Ved å utsette oss for eksponering er jeg redd vi gir nye generasjoner en problematisk start på livet, sier han.