Sarah isolerte cellene hans

Forskningsgruppa hun tilhører ved Infeksjonsmedisinsk avdeling, OUS Ullevål, hadde tidligere gjennomført prosjekter der hiv-reservoar ble undersøkt i tarmbiopsier, og nå ønsket lederne av «Oslopasient»-prosjektet omfattende analyser av blod- tarm- og benmargsprøver for å lete etter spor av hiv. De hadde nemlig ikke funnet slike spor på to og et halvt år hos pasienten, noe som er helt uvanlig. Nur startet forberedelsene til sin del av prosjektet våren 2024.

- Min oppgave var å isolere blodceller fra blod og tarm. Her på sykehuset ble det tatt blodprøver og en hel haug med tarmbiopsier av pasienten, og alle biopsiene skulle prosesseres forskjellig. Noen for undersøkelse av immunologisk respons, andre for å lete etter reservoar av hiv. Enkelte skulle oppbevares i formalin, andre i flytende nitrogen, mens atter andre skulle oppbevares i romtemperatur, forteller Nur.

Cellene Nur skulle isolere var Lamina propria mononuclear cells (LPMC) i tarmvev og Peripheal blood mononuclear cells (PBMC) - hvite blodlegemer med kun èn enkelt rund kjerne (lymfocytter som T-celler, B-celler og monocytter).

- Hvorfor akkurat disse cellene?

- Fordi hiv infiserer CD4-celler, som er det primære reservoaret for viruset. CD4-celler er del av både LPMC og PBMC.

Sjonglerte mellom flere protokoller

Nur forteller om 3. desember i fjor med entusiasme: De var flere som jobbet intenst på forskningslaben den dagen. Og siden cellene skulle behandles ulikt, var prosesseringen nøye planlagt på forhånd.

- Vi sjonglerte mellom fem-seks protokoller, så det var viktig å holde tunga rett i munnen. Alt skulle skje raskt – og nøyaktig, sier Nur.

Hun brukte mye tid på forhånd til å gå igjennom protokollene nøye - og sikre at de var gjennomførbare, forteller hun.

De ferdig prosesserte cellene skulle nå saumfares for gjenværende spor av hiv-virus, og de ble blant annet sendt til Mari Kaarbøs forskningslab og til utenlandske laboratorier.

- På forhånd telte jeg cellene, for de ulike analysene krevde ulikt antall celler. Det ble en del hodearbeid, forteller hun.

- Ble det overtid 3. desember 2024?

- Oh yes! Det var en lang og hektisk arbeidsdag. Men først og fremst var det veldig gøy. Alle var forberedt til minste detalj – og alt gikk bra.

«Oslopasienten» ble en slags kjendis da nyheten om ham ble forsidestoff i mars. Selv ønsket han å være anonym, men gjennom lederne i prosjektet fikk han fortalt at han opplevde det som å vinne i lotto.

Ble interessert i bakterier som femåring

Sarah Nur er svensk, oppvokst i Västerås. Utdanningen som biomedisinsk analytiker tok hun ved universitetet i Karlstad.

- Hvorfor valgte du å bli biomedisinsk analytiker?

- Faren min jobbet på et laboratorium der de blant annet analyserte vannprøver fra Mälaren for mikroorganismer. Som barn fikk jeg av og til være med ham på jobb – og ble fasinert! Så da jeg skulle velge linje på videregående ble det naturfag. Jeg hadde først en plan om å bli biolog, men endte altså opp som biomedisinsk analytiker.

- Og hvorfor Norge?

- Eventyrlyst! Jeg hadde lyst å prøve noe nytt og da var Norge et naturlig valg, jeg har nemlig vært mye i Norge i barndommen. Både mormoren min, tanter og onkler bor i Oslo-området. Og så er det veldig små forskjeller på Norge og Sverige, kanskje bortsett fra at nordmenn er litt mer sosiale. Det er lett å trives.

Fasinerende mikrobeverden

Nur har vært ansatt ved Infeksjonsmedisinsk avdeling, OUS Ullevål, siden 2015. De første sju årene på infeksjonsmedisinsk laboratorium, de tre siste som fast ansatt ved forskningsgruppa.

Laboratoriet diagnostiserer tropesykdommer, hiv, tuberkulose og andre alvorlige og livstruende bakterielle og virale infeksjoner. Det har også en høyrisikolab (P3-lab).

- Da jeg begynte å jobbe der for ti år siden kom jeg til en verden jeg ikke visste noe om fra før: Parasittverdenen. Det var fasinerende.

Hun ble raskt dratt inn i forsknings- og utviklingsarbeid. I første omgang med biobanking – etter hvert deltok hun i konkrete prosjekter, og for tre år siden fikk hun altså stillingen som bioingeniør ved «infeksjonsmedisinsk forsknings- og utviklingsgruppe». Den har rundt 20 personer tilknyttet. Flere professorer, PhD-er og overleger – i tillegg til halvannen fast sykepleierstilling og Nurs faste bioingeniørstilling.

Full oversikt

Når Bioingeniøren møter Nur er det en rolig periode på forskningslaboratoriet. Mye av arbeidsdagene brukes derfor til logistikk og administrativt arbeid. Det er hennes oppgave å ha oversikt over alle protokoller og prosedyrer, hun tar seg også av vedlikehold av maskinparken.

- Og så jobber jeg alltid med å utvikle biobanken vår. Vi spør pasienter med tuberkulose og med hiv om vi kan ta prøver av dem. Prøvene oppbevarer vi i påvente av framtidige forskningsprosjekter, for eksempel for å finne prognostiske markører.

Under pandemien var det atskillig mer intenst på laben. Da testet Nur og kollegene hennes ulike legemidler for å finne ut om de kunne kurere covid, for eksempel malariaprofylakse - og Remdisivir, som blant annet brukes i behandling av ebola.

- Dom funkade inte, konkluderer hun.

Midt mellom forskning og klinikk

Sarah Nur har ingen planer om å ta universitetsgrader for å kunne lede egne prosjekter, men hun kan tenke seg å utvide analyserepertoaret med flere immunologiske metoder. I dag har laboratoriet muligheter for å gjøre analyser med ELISA, flowcytometri og Fluor spot.

- Skulle jeg virkelig ønske meg noe fra øverste hylle er det større lab, flere ansatte og bedre muligheter til å analysere prøver selv.

Men alt i alt er hun strålende fornøyd, forteller hun.

- Forskningsgruppa jobber tett og godt og jeg føler meg inkludert, både i faglige diskusjoner og artikkelskriving. Jeg tror vi har et ganske unikt samarbeid – midt mellom forskningen og klinikken, sier Sarah Nur.