Den barmhjertige bioingeniør

- Hvem er Francis?

- Han er en bioingeniør fra Filippinene som reiste til Norge i 2015. Han lærte seg språket, hadde seks måneder praksis, fikk autorisasjon og fast jobb – alt i løpet av elleve måneder.

- Hvordan klarte du det?

- Jeg ofret mye tid og ressurser på å flytte til Norge, og visste at jeg bare hadde elleve måneders visum å klare dette på. Det som var helt avgjørende, var måten kollegene i Levanger tok imot meg på: De var tålmodige og behandlet meg som et menneske.

- Du var ikke redd for å bli trønder da du lærte deg norsk i Levanger?

- Nei, men kona mi var redd for det, derfor passet jeg på å lære meg bokmålsord. Men så fikk vi barn – og de snakker bredt nordtrøndersk!

Valgte livredderyrke

- Hvorfor ble du bioingeniør?

- Jeg hadde egentlig tenkt å bli dataingeniør. Men broren min – som er sykepleier, foreslo at jeg skulle se nærmere på bioingeniør.

- Du angrer ikke på yrkesvalget..?

- Ikke hittil, men nå nærmer det seg. Nei da! Jeg ser jo at det er rom for en del forbedringer, men jeg trives veldig godt som bioingeniør. 

- Hva synes du er det beste med bioingeniøryrket?

- Kombinasjonen av naturvitenskaplige fag som biologi og kjemi, og det praktiske arbeidet med pasientkontakt og samarbeid med andre yrkesgrupper. Og det å være en del av en gruppe som redder liv.

- Hvordan er det å jobbe som bioingeniør på Filippinene sammenliknet med i Norge?

- Faglig er det ganske likt. Den største forskjellen ligger i forventningene fra pasienter og pårørende. Det er ikke gratis helsevesen som i Norge, og det gir en del uro og stress.

- Hva gjør det med folk?

- Det gjør at de hele tiden må tenke på økonomien: Har jeg råd til antibiotikakur for barnet mitt? Er denne behandlingen helt nødvendig for mamma? Prøver de å lure meg med prisen? Noen ganger må man prioritere økonomi framfor behandling, og det gjør det ekstra krevende.

Savner engasjement

- Hvorfor ble du tillitsvalgt, og nå også foretakstillitsvalgt?

- Jeg ble tillitsvalgt fordi jeg så at vi i Norge har en reell mulighet til å påvirke arbeidsplassen vår.

Kunnskap er makt. Når flere vet hva de har rett til, blir det lettere å forhandle.

- Hvordan da?

- Her på blodbanken har vi hatt en bakvaktavtale siden 2007 som mange har vært misfornøyde med. Så viser det seg at den kunne blitt reforhandlet etter bare én måned – det måtte ikke gå 18 år. Nå har jeg invitert de som faktisk jobber disse vaktene til å være med å reforhandle avtalen.

- De må være fornøyd med deg som tillitsvalgt…?

- Jeg håper det, men jeg er ikke så fornøyd med at så få engasjerer seg. Jeg er redd for at fagforeningene i Norge blir svakere og svakere. Mange tar rettighetene sine for gitt - men de har ikke kommet av seg selv. Noen før oss har kjempet for dem.

- Hva prøver du å si?

- At medlemmene må trå til! Deres støtte er avgjørende! Akkurat nå kjemper vi for å beholde eksisterende avtaler, og uten engasjement risikerer vi å miste dem.

- Du hadde et debattinnlegg på bioingenioren.no i høst som fikk mye oppmerksomhet – hva handlet det om?

- Det handler om bioingeniører som virkelig prøver å stå på og gjøre en forskjell, si sin mening og jobbe for forbedring – for pasientene, for arbeidsmiljøet og for forholdene på laben. Men så blir de ikke hørt, de møter veggen og velger å slutte i helsevesenet. Det er veldig trist.

Bemannings- og beredskapsproblemer

- Hvorfor mener du at bioingeniørmangelen ikke bare er et arbeidsmiljøproblem, men også et beredskapsproblem?

- Fordi blodberedskapen i Helse Nord-Trøndelag hviler tungt på elleve par bioingeniørskuldre i Namsos og Levanger. Vi har knappe ressurser til å opprettholde vanlig drift på blodbanken – hva om det blir krig?

- Hvorfor går det knapt rundt?

- Vi er for få. Vi har nok blodgivere, men ikke nok ansatte til å tappe dem. Den plasmakrisa i Norge er også egentlig en bemanningskrise - for Norge kunne vært mer selvforsynt med plasma dersom vi og andre blodbanker hadde nok folk.

- Hvordan tenker du dette kan røskes tak i?

- Det hjelper ikke å peke på dette store problemet hvis ledelsen bare blir bedt om å spare penger. Ledelsen trenger hjelp fra politikere som ser oss og investerer i oss. Målet mitt er å få politikerne til å iverksette tiltak framfor bare å vise at de har gode intensjoner.

- Så hvis du fikk ti minutter med helseminister Jan Christian Vestre -hva ville du sagt?

- Da ville jeg vise han alt som skjer bak kulissene: For få bioingeniører gir lenger svartid, behandlingstid og liggetid for pasientene. Og så ville jeg spurt han ut om beredskapsplanene, for jeg vet at de har planer om å kjøpe inn utstyr, men de har ikke sagt noe om å ruste opp bemanningen.

I skvis mellom fag og verv

- Hva jobber du med nå?

- Nå jobber jeg med å få gjennom at den neste foretakstillitsvalgte skal få faste dager til tillitsvalgarbeid. Selv ble jeg konstituert nå i høst - og jeg vet at mange ønsker at jeg fortsetter, men selv er jeg usikker.

- Hvorfor det?

- Fordi det er vanskelig å kombinere med en fagstilling. Selv om jeg har 30 prosent frikjøp på papiret innebærer det i praksis at de andre på laben må løpe stadig fortere. For å unngå at prosjektene jeg har satt i gang legges på is, tviholder jeg på rollen litt til.

- Når er det valg?

- Tidlig i 2026, og jeg er i gang med å finne en ny kandidat. Jeg håper på en løsning der jeg fortsatt kan være engasjert i tillitsvalgtarbeid, uten å være foretakstillitsvalgt.

Smilende og forelsket

- Hva er det rareste du har gjort?

- Det er å flytte til et fremmed land med et fremmed språk og en fremmed kultur – og så bli forelsket i det!

- Hva er viktig i livet ditt?

- Som min far sa: «Vi er her for å hjelpe andre». Det betyr ikke nødvendigvis å gjøre store ting, men si «god morgen», gi et smil, spør hvordan folk har det - for det er en del som ikke har det så bra. Psykisk uhelse virker som et stort problem i Norge.

- Hva tror du det kommer av?

- Kanskje av at samfunnet er lagt opp til at man skal klare seg selv og ikke være til bry for andre. Men jeg tror fortsatt at et godt sosialt nettverk er viktig for en sunn psyke. Forskning viser at det styrker hjernen, forbedrer hukommelsen og øker følelsen av lykke og velvære.

- Hva gir det deg å hjelpe andre?

- Det gir en bra følelse og det gir håp. Hvis flere gjør noe for andre håper jeg det kan gi en dominoeffekt som sprer seg i samfunnet. Det er drivkraften min – og meningen med livet.

Selvlært snekker

- Hva gjør du i fritida?

- Jeg lærer meg å pusse opp huset vårt, som er fra 1972. Hvis jeg skulle satt det bort, hadde det kostet tre årslønner på Filippinene! Så jeg gjør det selv – med litt prøving og feiling. Det er egentlig veldig artig.

- Hvor ser du deg selv om ti år?

- Jeg håper jeg har begynt å ta livet litt mer med ro – de siste tjue årene har jeg sprunget mellom utdanning, flytting, jobb, fagansvar og tillitsvalgtarbeid. All tida jeg bruker på jobb i dag føles ikke like mye verdt hvis det går på bekostning av tid sammen med barna mine.

- Hvis du kunne reise tilbake i tid, til når ville du dratt?

- Takk, men jeg tror jeg avstår. Jeg tror alle de vanskelige tingene man har opplevd i livet har formet en til den man er i dag. Hmm…men kanskje jeg likevel burde dratt tilbake for å hindre Trump i å komme til makta..?

- Hva gleder du deg mest til akkurat nå?

- At familien min og jeg skal reise til Japan i januar. Moren min er japansk, og det blir fint å ha tid sammen og besøke henne.