Et yrke i skyggen – en beredskap i fare!

I august 2015 kom jeg til Norge fra Filippinene med en drøm: å jobbe som bioingeniør i norsk helsevesen. Som utenlandsk utdannet fagperson måtte jeg gjennom en omfattende prosess for å få autorisasjon. Det innebar å lære norsk, finne praksisplass og gjennomføre praksis ved et norsk sykehus. Det var krevende, men med vilje, støtte og litt flaks kom jeg i mål.

I dag jobber jeg som fagbioingeniør ved blodbanken på Sykehuset Levanger og er foretakstillitsvalgt for NITO Helse Nord-Trøndelag. Tidligere har jeg jobbet ved Sykehuset Telemark i Skien, og har gjennom ti år hatt ubekvem arbeidstid og stått i krevende skiftordninger. I tillegg har jeg engasjert meg i lokale lønnsforhandlinger og organisasjonsarbeid, og fått et bredt innblikk i hvordan helsevesenet fungerer – både på individnivå og systemnivå.

Et yrke i skyggen

Bioingeniører spiller en kritisk rolle i helseberedskapen. Under koronapandemien ble det tydelig hvor viktig vår kompetanse er for at helsenorge skal fungere. Vi er fagfolk med høy omstillingsevne, kombinerer medisinsk og teknologisk kompetanse, og er sentrale i diagnostikk, pasientbehandling, blodberedskap og akuttberedskap. Likevel opplever mange bioingeniører at yrket blir oversett i helsepolitiske prioriteringer.

Systemer som hemmer faglig utvikling

Gjennom årene har jeg sett mange dyktige kolleger forlate yrket – ikke fordi de manglet engasjement eller kompetanse, men fordi systemet ikke tok vare på dem. Høy arbeidsbelastning, manglende karriereutvikling og økonomiske begrensninger gjør det vanskelig å trives og vokse faglig. Rigide strukturer og underbemanning fører til utbrenthet og frustrasjon. Mange bioingeniører føler seg alene i kampen for bedre vilkår – både i lokale og nasjonale forhandlinger.

Behov for handling – ikke bare gode intensjoner!

NITO og BFI har i en årrekke etterlyst flere studieplasser for bioingeniører. Behovet er godt dokumentert, men tiltakene uteblir. Skal vi sikre fremtidens helseberedskap, må det handles nå. Det er også viktig å ta vare på de ansatte vi allerede har – de som fortsatt står i krevende arbeidshverdager og holder hjulene i gang.

Det er også ønskelig at flere bioingeniører engasjerer seg i verv på arbeidsplassen og i organisasjoner, slik at vi kan bidra til å gjøre yrket mer synlig.

Jeg er stolt av å være bioingeniør! Jeg jobber med mennesker som har hjertet i faget og et sterkt ønske om å gjøre en forskjell. Men vi trenger at myndighetene ser oss, lytter til oss – og investerer i oss. For hver bioingeniør som slutter, mister helsevesenet en nøkkelperson. Det har vi ikke råd til.

Dette er ikke bare et arbeidsmiljøproblem – det er et beredskapsproblem.