Hvordan får vi utdannet flere bioingeniører?

Anette Lie-Jensen Anette Lie-Jensen

Bioingeniør og molekylærbiolog. Leder bioingeniør - og sykepleieutdanningen på HiØ.

Linda Syversen Linda Syversen

Høgskolelektor ved HiØ og bioingeniør, Sykehuset Østfold.

Mangelen på bioingeniører er reell og mange steder i Norge opplever økende utfordringer med å rekruttere tilstrekkelig bioingeniørfaglig kompetanse. For å møte dette behovet er det avgjørende at bioingeniørutdanningene utdanner flere kandidater, samtidig som sluttkompetansen og kvaliteten hos de nyutdannede opprettholdes.

Fra 35 til 60 studieplasser

Ved Høgskolen i Østfold har vi i mange år hatt 35 studieplasser på bioingeniørutdanningen. I 2021 startet vi opptrappingen av antall studieplasser, og i 2024 hadde vi hele 60 plasser. I løpet av fem år har vi nesten doblet antall bioingeniørstudenter som tas opp ved høgskolen. Alle studenter fullfører ikke studiet, men HiØ har økt antall uteksaminerte bioingeniører fra litt over 20 hvert år, til rundt 40 per dags dato.

For å øke antall studieplasser er det mye som skal på plass, men praksisplasser er en helt sentral faktor. Ekstern praksis trekkes ofte frem som den største begrensende faktoren for hvor mange bioingeniører som kan utdannes.

Ny praksismodell

Tradisjonelt har praksis for bioingeniørstudenter vært organisert etter fagspesifikke praksisperioder. Tidligere hadde vi en praksismodell der alle studenter skulle innom samme type praksissted innenfor et gitt antall uker. Spesielt medisinsk biokjemi hadde et høyt trykk av studenter og utgjorde en utfordrende flaskehals med begrenset kapasitet til å ta imot flere studenter i praksis.

I dagens praksismodell har vi gått bort fra denne tankegangen. Vi benytter nå alle praksisplasser, innen alle fagfelt, i alle praksisperioder. HiØ har tre praksisperioder à fire uker, fordelt utover andre og tredje studieår. I en og samme periode kan studentene derfor være i praksis innen alt fra medisinsk biokjemi og blodbank til patologi og mikrobiologi.

Alle bioingeniørstudenter får tre ulike praksisplasser gjennom studiet, og hver student får dermed en unik fagkombinasjon gjennom sine praksisstudier. En konsekvens av dette er at ikke alle studenter får praksis innen alle felt. Dette stiller krav til oss som utdanningsinstitusjon for å sikre at alle likevel oppnår nødvendig kompetanse innen hele bredden av profesjonen. Når vi fordeler praksisplasser, sørger vi for at alle studentene til slutt sitter med en bred faglig sammensetning av praksissteder, inkludert minst ett sted hvor de møter pasienter eller blodgivere.

Deler erfaringer

En positiv effekt av modellen er at studentkullet samlet sett får innsikt i hele bioingeniørfaget i løpet av én praksisperiode. Vi kan derfor legge til rette for tverrfaglige oppgaver og gruppesamarbeid hvor studentene deler erfaringer fra sine praksissteder, slik at de også lærer av hverandre.

Modellen innebærer at mange praksissteder har studenter i en større del av året, men samtidig er belastningen på praksisstedene jevnet ut mellom fagområdene. Praksisstedene gir uttrykk for at de er fornøyde med ordningen, og modellen har gjort det mulig å nesten doble antallet uteksaminerte bioingeniører. Det er viktig for fremtidig kapasitet og kvalitet i helsetjenesten.

Nå er interne laboratorieøvelser og ferdighetstrening den viktigste begrensende faktoren for at HiØ kan øke studenttallet ytterligere . Vi har utfordringer både når det gjelder kapasiteten på undervisningslaboratoriene, lærerressurser og instrumenter og laboratorieutstyr. Bioingeniørutdanningen er en dyr utdanning å drifte, og finansieringsmodellen for høyere utdanning tar ikke høyde for dette.