Systemet belønner oss for de studentene som trenger oss minst

Anette Lie-Jensen Anette Lie-Jensen

Bioingeniør og molekylærbiolog. Leder bioingeniør - og sykepleieutdanningen på HiØ.

Sykehuslaboratoriene roper etter kompetent arbeidskraft. Bioingeniørutdanningene skal utdanne disse. Vi skal lykkes med å utdanne stadig mer mangfoldige studentgrupper – med trangere rammer og mindre tid enn tidligere. Finansieringssystemet belønner utdanningsinstitusjonene for de studentene som krever minst, ikke de som trenger mest. Det er både uhensiktsmessig og ineffektivt, og det hindrer oss i å utdanne de bioingeniørene Norge faktisk trenger.

For litt siden hadde jeg en samtale med en student. Hun kunne fortelle meg at hun hadde bodd i Norge i 2,5 år før hun begynte å studere hos oss. Hvis jeg hadde flyttet til et land der det snakkes arabisk, thai, fransk eller et annet språk som høres «helt gresk» ut for meg, hadde ikke jeg klart å studere etter 2,5 år. Jeg hadde nok ikke en gang klart en bachelor i bioingeniørfag, selv om jeg har doktorgrad i dette og har jobbet med utdanningen i flere år. Likevel er det dette som forventes av mange av studentene våre.

«En annen startstrek»

På bioingeniørutdanningen ved Høgskolen i Østfold har flertallet av studentene et annet morsmål enn norsk. Norskkunnskapene varierer sterkt. I tillegg har mange omsorg for barn, jobber ved siden av studiet og lever med økonomisk usikkerhet.

Som region har Østfold et lavt utdanningsnivå, har høy grad av utenforskap, lav gjennomføring av videregående skole og mange lavinntektsfamilier. Østfold trenger at vi lykkes med å løfte flere inn i og gjennom høyere utdanning, ikke færre.

Mange av våre studenter har dermed «en annen startstrek». Vi sender allikevel alle av gårde på samme løp, men noen har tyngre sekk, dårligere sko og må «løpe» på et språk de ikke helt behersker. Likevel er systemet rigget som om alle starter likt.

Ulogisk og risikabelt

Dagens finansieringssystem for høyere utdanning premierer studiepoengproduksjon og normert gjennomføringstid. Får du studenten raskt gjennom på tre år, blir utdanningene belønnet økonomisk. Bruker studenten lengre tid, krever mer veiledning, mer oppfølging og mer tilrettelegging – da blir det underskudd.

Vi står altså i en situasjon der vi får mest penger for de studentene som trenger oss minst, og minst for de studentene som både trenger oss mest – og som samfunnet kanskje har aller størst gevinst av at lykkes. Det er ikke bare ulogisk. Det er risikabelt.

Høgskolen i Østfold er den utdanningsinstitusjonen i Norge med den høyeste andelen studenter med innvandrerbakgrunn fra lav- og mellominntektsland. Bioingeniørutdanningen er utdanningen med aller høyest andel. På kontoret mitt får jeg derfor regelmessig «hele verden» inn døra. Det er et privilegium!

Studentene våre gir meg nye perspektiver – faglig, kulturelt og menneskelig. De utfordrer etablerte sannheter, stiller andre typer spørsmål og minner oss om at helsevesenet skal være for alle, ikke bare for majoriteten. Dette er mangfold som beriker både utdanningene og de framtidige arbeidsplassene på mange måter. Men mangfold er ikke gratis.

Mange av studentene trenger mer språkopplæring, mer tid, mer veiledning, mer struktur rundt praksis og laboratoriearbeid, og mer hjelp til å navigere i en akademisk kultur de ikke kjenner fra før. Alt dette krever ressurser som utdanningene ikke har i dag.

Et eget løp

Om vi legger til at bioingeniørutdanningene fra før er dyre utdanninger med mye laboratoriearbeid og tilhørende utgifter, blir det enda mer utfordrende. Utdanningsinstitusjonene får like mye betalt for en bioingeniørstudent som for en student på andre profesjonsutdanninger, som for eksempel barnehagelærer eller sosionom – utdanninger uten de samme fordyrende elementene som laboratorieøvelsene er.

Vi vet at mange av disse studentene bruker lengre tid enn normert. Det hadde derfor vært bedre om vi kunne legge opp til et eget løp for disse studentene: et formelt, finansiert løp der bachelorutdanningen kan tas over lengre tid – kombinert med systematisk språkopplæring og veiledning. Ikke som unntak og «nødløsninger», men som en integrert del av utdanningstilbudet.

En investering – ikke en kostnad

Dette handler ikke om å «senke kravene». Det handler om å gi realistisk tid og riktige verktøy til å møte de kravene vi allerede stiller. Kompetansekravene til bioingeniører skal være høye. Det er nettopp derfor vi må sørge for at veien dit er mulig å gå for flere enn dem som allerede har alle forutsetninger på plass.

Det er lett å se økt veiledning, lengre løp og språkopplæring som en ekstra kostnad. Men hvis vi løfter blikket, fremstår det mer som en investering. For hver student som lykkes gjennom et slikt tilrettelagt løp, får vi en fagperson samfunnet trenger – i stedet for en person som står igjen med avbrutt utdanning, uten reelle muligheter til å bidra.