Lønna må opp, det finnes ikke andre løsninger

MANGE VIL kjenne seg igjen i budskapet i denne artikkelen: Lene Finsveen, nylig avtroppet seksjonsleder for laboratoriet ved sykehuset i Narvik, forteller en historie om langvarige rekrutteringsvansker. Oppskriften hennes på å få bukt med bioingeniørmangelen kan oppsummeres med to ord:

Høyere lønn!

POENGET HENNES understrekes av at Universitetssykehuset Nord-Norge nå har fått ansatt to bioingeniører i Narvik – etter å ha doblet rekrutteringstillegget fra 50 000 til 100 000 kroner.

SIGNERINGSBONUS til bioingeniører, i form av penger eller andre goder, er ikke uvanlig. Når mangelen på bioingeniører bare blir presserende nok, så griper helseforetakene til lønn som virkemiddel. Det er ikke sant at mer penger ikke hjelper. Beløpet må bare være stort nok.

I SKRIVENDE STUND forhandler NITO om lønn i helseforetakene. Rekrutteringstillegg og andre goder er vel og bra, men de aller mest verdifulle kronene er de som kommer i form av varig økning av grunnlønn. Ifølge tillitsvalgte har sykehusene et handlingsrom til å løfte bioingeniørene i de lokale forhandlingene, men de velger å ikke bruke det.

HVIS SYKEHUSENE fortsetter å opptre slik, tror jeg vi vil få se mange flere tilfeller som Kristin Mjelde i Kristiansand. Nylig stod den erfarne fagbioingeniøren frem i media og fortalte at hun gikk opp cirka 150 000 kroner i fastlønn ved å gå fra sykehuset til privat sektor. Selv med ansvarstillegg tjente hun mindre enn en norsk medianlønn (670 000 kroner i 2025) da hun jobbet på sykehuset.

BIOINGENIØRER er en kritisk viktig yrkesgruppe for helsetjenesten og landets beredskap. Lønnsnivået gjenspeiler ikke dette. Streik i helsetjenesten blir fort møtt med tvungen lønnsnemnd, men ingen kan hindre arbeidstakerne i å slutte. Arbeidsgiverne sitter med ansvaret for å tilby bioingeniørene en lønn som gir dem lyst til å bli værende i sykehuslaboratoriene.