Badenymfa

Selv om huden nupper seg i det kalde vannet og hun ikke alltid får med seg andre uti, er det et varmblodig og sosialt dyr som bor i hammen til Bioingeniørens vitenskapelige redaktør.

Kirsti Berg er glad i folk. Og fagartikler. Og bioingeniører. Ekstra glad er hun når bioingeniører tar ansvar for eget fag og skriver selv.

- Det å være i skrivebobla er et nydelig sted å være, røper Berg.

Det får henne til å glemme både tid og sted.

- Å dele det man gjør, utvikler faget og gjør at verden går framover, forklarer hun videre.

Siden hun begynte i Bioingeniøren i 2008, like etter at bladet ble godkjent som vitenskapelig tidsskrift, har det blitt stadig flere bioingeniører som skriver. En god del av dem er Bergs fortjeneste:

Hver gang hun møter en bioingeniør, er den vitenskapelige redaktøren litt på jobb. Blir det artikkel ut av møtet – ja, da har hun en god dag på jobben!

Drømmen om Finnmark

Berg typet han til AB Rh pluss, pasienten med aortaaneurisme som kom inn på en av hennes første alenevakter. Blod måtte hun gi ut på enkelt forlik, og de gikk fort tom. Hun ringte etter hjelp for å skaffe blod og blodgivere fra fjern og nær. Mange blodposer senere døde pasienten likevel.

Den natta og den opplevelsen glemmer hun aldri.

Berg var nyutdannet bioingeniør fra Fysiokjemikerskolen i Møre og Romsdal og Trøndelagsfylkene, som den het på begynnelsen av åttitallet. Den hjemmekjære trønderen valgte Ålesund i ekstern praksis - et bevisst valg for å komme seg ut av hjembyen og komfortsona.

Sin første jobb hadde hun på lokalsykehuset i Kirkenes. Alt av analyser var manuelt – og ren kjemi. Med Carlsbergpipetter sugde de opp serum, tilsatte pikrinsyre og stoppet reaksjonen med lut. Avlesning ble gjort med et spektrofotometer, og kreatininsvarene regnet de ut ved hjelp av en standardrekke.

- Jeg hadde et helt fantastisk år i Finnmark, med reinsdyr i gatene, midnattssol og nordlys, - men man må jo like vær og vind, forteller Berg.

Hun anbefaler alle nyutdannede som har mulighet til det å oppleve å jobbe på et lite lokalsykehus. Der blir man kjent med folk på en helt annen måte enn i en storby.

Trigget til å lære mer

«Kirsti er outspoken», pleide faren hennes å si, og flere har ymtet frampå om at hun snakker før hun tenker. Selv er hun ikke helt enig.

- Jeg har jo som regel tenkt gjennom ting. Samtidig møter jeg stadig meg selv i døra, innrømmer Berg.

Da hun jobbet på Institutt for farmakologi og toksikologi på NTNU i Trondheim, innså hun at hun ikke forsto alt som skjedde bak selve analysene på laben. Hun ville lære mer. Samtidig hadde hun lyst til å være med å ta avgjørelser i forskningen – og det sa hun høyt.

På instituttet ble hun fortalt hvor i hierarkiet hun var, og at hun på bakgrunn av det ikke fikk være med å bestemme.

- Det er lite som trigger meg mer enn det. Jeg er jo ikke en person som er kjent for å ligge lavt i terrenget, og sier ifra når jeg føler meg overkjørt eller når jeg ser urettferdighet, forteller Berg.

Motivasjonen for videre utdanning var derfor sammensatt – og sterk.

Ved siden av en nyopprettet kveldsvaktstilling som bioingeniør, og med to små barn, leste hun seg nærmere en høyere grad ett fag av gangen. På den tiden hadde svært få barnehageplass, så hun og en venninne, Martha Berge, passet hverandres unger og fikk deltatt på annenhver forelesning.

I år 2000 fullførte hun en mastergrad i cellebiologi med søkelys på oksidativt stress. Det ga henne et ph.d.-stipend for videre studier på sammenhengen mellom reperfusjon og iskemisk hjertesykdom.

Da hun disputerte i 2005 fortsatte hun i en postdoc-stilling på samme sted, og begynte etter hvert parallelt i en tjue prosent stilling som vitenskapelig redaktør i Bioingeniøren.

Da forskningsgruppa hun var del av ble lagt ned, begynte hun som realfagslærer i videregående skole. Etter hvert studerte hun pedagogikk for å bli en bedre lærer, en jobb hun hadde parallelt med redaktørjobben inntil redaktørjobben i Bioingeniør ble fulltidsstilling i 2023.

Hun elsket å undervise og synes det var tilfredsstillende å veilede - men én ting synes hun er litt vemodig: At hun aldri fikk anledning til å være lærer for bioingeniørstudenter – for det er jo der hun har kompetansen sin.

Struktur på tur

Cirka fem ganger daglig mister hun mobilen eller forlegger nøklene sine, men de dukker alltid opp igjen.

- Jeg er litt rotete i hodet, derfor må jeg ha det ryddig rundt meg, forklarer Berg i podkasten «Pizzaprat med en bioingeniør».

Der ble hun tidligere i år intervjuet om det å skrive vitenskapelige tekster og om jobben sin som vitenskapelig redaktør. De fleste bioingeniører er kjent for å være strukturert og jobbe ryddig, men må man være det for å skrive vitenskapelig?

- Hehe, det er nok en fordel, men jeg tror de fleste kan lære seg det, forteller Berg.

Hun vet at hun ikke er superstrukturert – og hun vet at det til tider kan virke litt kaotisk rundt henne. Derfor rydder hun kontorpulten jevnlig.

Hvis skrivingen gjør vondt og stopper helt opp, anbefaler hun å gå en tur. Ofte snakker hun med seg selv mens hun går. Putter en airpod i øret for å unngå de verste blikkene fra forbipasserende. Det gjør at hun får fram de gode formuleringene når hun selv skriver.

- Det å få publisert en artikkel, det er ganske stort. Det er en stolthet som skal feires!

Da hun begynte i Bioingeniøren, som bladets første vitenskapelige redaktør, følte hun at hun kom til dekka bord: To av Bioingeniørens tidligere redaktører, Patricia Melsom og Grete Hansen, hadde laget klar en veileder for arbeidet.

- Jeg berømmer dem for jobben de gjorde, og er stolt over at Bioingeniøren er et vitenskapelig tidsskrift! forteller Berg.

I 2013 kom Anne Katrine Kvissel inn som Bergs vikar i en periode, og etter det har de to vært makkere og delt stillingen som Bioingeniørens vitenskapelige redaktør mellom seg. Størsteparten av stillingen har vært Berg sin, men når hun pensjonerer seg i høst, overtar Kvissel denne rollen.

Oppoverdame fant nedoverfyr

Mens Berg var i sin første bioingeniørjobb i Finnmark ble lillesøstera hennes utsatt for en alvorlig ulykke i USA. Dette prega familien så mye at de ubevisst startet en ny tidsregning – før og etter ulykka. For Kirsti førte det til mye flytting og hyppig jobbytte en periode.

Familie og venner er viktig for henne.

- De er glade i meg og liker å være sammen med meg selv om jeg til tider kan ta litt plass, forteller hun.

I 2001 traff hun mannen sin, Arnfinn. Begge var nysingle og traff hverandre på fest hos felles venner. Han hadde allerede lagt merke til henne fordi hun «sykla rundt i byen med verdens største glis».

Egentlig synes hun at de er ganske ulike, men han er hennes beste reisekamerat. Og reising blir det en del av.

- Da vi møttes var han en randonéfyr og jeg var en langrennsdame som helst ville gå oppoverbakke, forteller hun og ler.

Nå har han fått henne med seg i nedoverbakken, og de reiser på mange og uvanlige turer sammen utenfor allfarvei. De har vært på flere uvanlige vinterferiedestinasjoner som kombinerer ski- og byferie, som Kaukasus og Tiblisi i Georgia, og Tatrafjellene og Krakow i Polen.

På biltur i USA planlegger de lite og tar hver dag som den kommer. Det førte til at de spontangiftet seg ved fjellene i Lake Tahoe i 2010.

En natt med jetlag etter en USA-tur impulshandlet Kirsti en eggeformet campingvogn på Finn. Den hadde de noen fine turer i før hun fant en hyttetomt på Hjerkinn – også på Finn. Nå er det der de bruker mange helger og ferier med barnebarn, familie og venner. Innimellom utenlandsturene.

- Kjenner du på flyskam?

- Jeg føler absolutt skam, men jeg kjører tog når jeg kan, kompenserer med å kjøpe lite klær og ha liten hytte uten innlagt vann – hjelper det?

Nå gleder hun seg til å kunne planlegge en tur nårsomhelst hvorsomhelst. Hun må bare tenke litt på det klimafotavtrykket ...

Svanger med ord og vannfødsel

Som trøndere flest mener Berg at hun «tåle’ my’ vær». Men solresistent høstvær om sommeren gjør henne bare sur og værsjuk. Da er det bare én ting som hjelper: Å hoppe i havet. Det burde være på resept, synes hun.

- Jeg bare elsker vann, og reiser aldri noe sted uten badedrakt. Å bade gjør meg alltid ett hakk lykkeligere, forteller vannymfa Berg med et blikk som lyser.

Det hjelper henne også når hun står fast i skrivinga.

Nå som hun snarlig pensjonerer seg kommer det neppe flere artikler fra Berg. Men hun har en bok i magen.

- Det blir ingen krim fra redaktørlivet – den tror jeg hadde blitt stygg – haha!

Ikke en biografi heller, men kanskje memoarer …? Berg har mye å skrive om. Alt hun trenger nå er litt ro for at boka skal fødes.

Da må loppene i blodet bedøves litt først. Helst i kaldt vann.