Når profesjonen gradvis forsvinner

I dag skal praksis utgjøre om lag en tredjedel av bioingeniørutdanningen. En stor del av dette foregår som laboratorieundervisning ved utdanningsinstitusjonene, i tillegg til cirka 12-13 uker praksis ute i sykehuslaboratoriene. Nå foreslås dette endret. Forslaget fjerner det nasjonale kravet til omfanget av laboratorieundervisningen, og reduserer minstekravet til ekstern praksis til ni uker.

Laboratorieundervisningen blir ikke borte, men den blir dårligere beskyttet. Det kan over tid endre hva en bioingeniør er, hva en bioingeniør kan, og hvilket innhold autorisasjonen har.

Bioingeniøren er laboratorieeksperten

Bioingeniørens kjernekompetanse er først og fremst laboratoriearbeid. Bioingeniørene er best på lab, og har både praktiske ferdigheter, vurderingskompetanse og en helhetlig forståelse av analyseprosessen.

Kompetanse er mer enn å utføre en metode eller betjene et instrument. Bioingeniøren forstår hvordan prøvesvaret henger sammen med valgt prøvemateriale og analysemetode. Vi vet hva som kan gå galt, hvordan vi kan påvise feil og hvordan løse feilen - og vi forstår hvilke konsekvenser gale resultater kan føre til i medisinsk diagnostikk, behandling og oppfølging.

Denne kompetansen utvikles i møtet mellom medisinsk og naturvitenskapelig kunnskap, teknologi og praktisk laboratoriearbeid. Laboratorieundervisningen er derfor ikke et praktisk og pedagogisk tillegg til den «egentlige» utdanningen. Det er selve hovedkomponenten i bioingeniørutdanningen.

Forslaget innebærer en dramatisk svekkelse av det nasjonale kravet til praktisk opplæring. Læringsutbyttene inkluderer fortsatt ferdigheter, som vil kunne kreve laboratorieundervisning. Allikevel vil mange av læringsutbyttene også kunne løses ved annen type undervisning som forelesninger, casearbeid, demonstrasjoner, eller digitale aktiviteter.

Forslaget til nye retningslinjer for bioingeniørutdanningen beskriver en bioingeniør som skal kunne mye om laboratoriet, men sikrer i liten grad hvordan kandidaten faktisk håndterer arbeidsoppgavene på lab.

Profesjonsvern er pasientvern

Hva betyr det egentlig at en bioingeniør er autorisert helsepersonell?

For ledere på laboratoriene betyr det at de skal kunne ansette en nyutdannet bioingeniør, og vite hva slags grunnkompetanse kandidaten har. For annet helsepersonell betyr det at de kan stole på kompetansen bak prøvesvarene de bruker i diagnostikk, behandling og oppfølging. For pasientene betyr dette tillit til at de får riktig diagnose og behandling til rett tid. Autorisasjonen er altså et løfte og en garanti om at alle bioingeniører har en felles grunnkompetanse.

Et argument for å fjerne kravet til mengde laboratorieundervisning er å øke deres fleksibilitet i hvordan utdanningene legges opp. De fleste fagmiljøene vil utvilsomt ønske å opprettholde laboratorieundervisningen, til tross for at dette krever store ressurser i form av utstyr, lokaler, reagenser og tett kontakt med kvalifiserte undervisere. Gode faglige intensjoner er likevel ikke alltid nok i møte med stramme økonomiske rammer.

Når både omfanget og det konkrete innholdet i laboratorieundervisningen blir mer åpent for lokal fortolkning, kan de ulike bioingeniørutdanningene i Norge utvikle seg i svært ulike retninger. Alle kandidatene vil likevel på papiret få den samme graden, den samme beskyttede tittelen og den samme autorisasjonen. Hvis en laboratorieleder må undersøke studiestedet, studieplanen og timeplanene for å vite om en nyutdannet bioingeniør er i besittelse av forventet grunnleggende kompetanse, har autorisasjonen og utdanningen allerede mistet noe av sin verdi.

Vi trenger flere bioingeniører uten å redusere kvaliteten

Noe av begrunnelsen for å redusere praksiskravet er ønsket om å øke utdanningskapasiteten, men her står vi i fare for å kaste barnet ut med badevannet.

Bioingeniørstudenter er, i likhet med andre helsepersonellstudenter, underlagt krav om skikkethetsvurdering. Skal vi kunne vurdere om studentene er skikket for trygg profesjonsutøvelse, må vi observere dem i relevante laboratoriefaglige situasjoner over tid. Mindre praktisk opplæring vil derfor også svekke grunnlaget for skikkethetsvurderingen.

Nylig pekte BFI også på at bioingeniørmangelen blir «løst» ved å erstatte bioingeniører med andre yrkesgrupper i ordinære bioingeniørstillinger. Sammen med de foreslåtte endringene i retningslinjene tegner dette et urovekkende bilde der bioingeniørkompetansen blir erstattet med alternativ kompetanse, samtidig som bioingeniørutdanningene risikerer å bli mindre relevante og profesjonsrettede.

Løsningen trenger ikke være å videreføre dagens retningslinje uendret. Vi kan for eksempel se til de nasjonale retningslinjene for medisinutdanningen, der lærestedene i fellesskap pålegges å utvikle og oppdatere nasjonale lister over kliniske undersøkelser og praktiske ferdigheter som alle kandidater skal beherske. En tilsvarende modell for bioingeniørutdanningen kunne konkretisere hvilke laboratoriemetoder, analyser og praktiske ferdigheter som skal ligge bak autorisasjonen. Det ville gitt rom for lokal utvikling, samtidig som alle nyutdannede bioingeniører fikk et felles praktisk fundament.

Ved Høgskolen i Østfold har vi i løpet av de siste fem årene også fått til å øke antall studieplasser fra 35 til 60, og antall uteksaminerte kandidater fra 20 til rundt 40. Det har vi fått til ved å omorganisere både den interne laboratorieundervisningen og praksisperiodene i sykehuslaboratoriene. Det er altså mulig å øke antallet nyutdannede bioingeniører, innenfor dagens rammer.

Profesjonsvern er beredskap

Praktisk laboratoriekompetanse er en del av helseberedskapen. Skal framtidens bioingeniører kunne stå i førstelinjen når systemene svikter og krisene inntreffer, må de faktisk ha lært å arbeide på laboratoriet.

Automatisering og kunstig intelligens gjør ikke bioingeniørenes praktiske kompetanse mindre viktig. Tvert imot. Jo mer laboratoriene automatiseres, desto viktigere blir det at bioingeniøren forstår hva som skjer bak instrumentenes grensesnitt, og oppdager når systemet tar feil. Det krever omfattende laboratorieundervisning ved utdanningsinstitusjonene og tilstrekkelig praksis i medisinske laboratorier.

Profesjoner forsvinner sjelden gjennom ett dramatisk vedtak. De forsvinner gradvis, når det som gjør dem særegne blir mindre tydelig. Framtidens utfordringer løses ikke med lavere laboratoriekompetanse og mindre praksis.