Kvalitet krever mer enn kvalitetskontroll

Anne-Lise Ramsvig og Siri Fauli i Noklus mener at mitt innlegg «Kompetansen må følge pasienten» gir et feilaktig inntrykk av laboratoriekvaliteten i primærhelsetjenesten. Studien jeg viste til, dokumenterer ikke faktiske analysefeil eller beskriver hele primærhelsetjenesten. Den kartlegger laboratorievirksomheten ved helsestasjoner og i skolehelsetjenesten, og viser betydelige mangler i kvalitetssikringen. Det er et viktig funn, men det gir ikke et fullstendig bilde av kvaliteten i primærhelsetjenesten.

Avvik må registreres og følges opp

Skal vi arbeide systematisk med forbedring, må vi vite hvor feil oppstår, hvor ofte de skjer, og om tiltakene virker. I sykehuslaboratoriene er systematisk avviksregistrering og bruk av kvalitetsindikatorer en etablert del av kvalitetsarbeidet. Også virksomheter i primærhelsetjenesten skal ha styringssystemer som sikrer nødvendig kompetanse, oversikt over avvik og systematisk kvalitetsforbedring. Kravene til forsvarlighet forsvinner ikke fordi laboratoriearbeidet utføres utenfor sykehus.

Sykehuslaboratorier mottar jevnlig prøver fra primærhelsetjenesten som er feilmerket, hemolyserte, tatt på feil rør eller håndtert slik at de ikke kan analyseres. Ofte får rekvirenten beskjed om at prøven må tas på nytt. Men blir feilen registrert og fulgt opp hos den som tok prøven?

Noklus har selv satt søkelys på dette. I en artikkel om avvikshåndtering fra desember 2025 beskriver de en liten, uformell undersøkelse der sju av åtte legekontor som svarte, oppga at de ikke hadde systematisk avviksbehandling ved laboratoriefeil. Materialet er for lite til å si noe om situasjonen generelt, men det illustrerer et viktig forbedringsområde.

Her bør NITO BFI og Noklus ha et felles mål om å styrke den systematiske avviksbehandlingen i primærhelsetjenestens laboratorievirksomhet. Noklus har en viktig rolle i å veilede virksomhetene om hvordan laboratoriefaglige avvik kan registreres, analyseres og brukes i forbedringsarbeidet. Bedre kvalitetsdata vil også gjøre det mulig å identifisere hvor behovet for tiltak er størst, enten det gjelder analysemetoder, prøvetaking, håndtering av prøvemateriale eller personellets kompetanse.

Kvalitetssikring må også handle om kompetanse

Noklus har gjennom mange år bidratt til bedre analysekvalitet gjennom eksterne kvalitetskontroller, prosedyrer, opplæring og veiledning. Det er det ingen uenighet om. NITO BFI støtter også arbeidet for å få helsestasjoner og skolehelsetjenesten inn i Noklus-ordningen. Men det er ikke dette mitt innlegg handler om. Spørsmålet er om vi samtidig sørger for at den nødvendige laboratoriefaglige kompetansen finnes der tjenestene utføres.

En ekstern kvalitetskontroll kan avdekke at en analyse ikke holder mål, men den kan ikke alene sikre at virksomheten har kompetanse til å forstå feilkilder og vurdere om et resultat er plausibelt. Prosedyrer er nødvendige, men de erstatter ikke faglig skjønn.

Et konkret eksempel fra praksis, formidlet av en bioingeniør med erfaring fra kommunale laboratorietjenester, illustrerer hva som står på spill. En pasient ble sendt med ambulanse til sykehus etter at det ble målt hemoglobin til 5 g/dL. Ambulansetransporten tok flere timer. Den reelle verdien var rundt 12 g/dL. Det feilaktige resultatet skyldtes at prøverøret ikke var blandet godt nok før analysen. En tilsynelatende enkel feil kan dermed utløse unødvendig helsehjelp, betydelige kostnader og belastning for pasienten. Når kommunene tar i bruk mer avansert laboratorieutstyr, eksempelvis hematologiinstrumenter, må kompetansekravene følge med. Det er ikke tilstrekkelig å vise til at personellet har fått opplæring i å utføre en prosedyre. Noen må også ha kompetanse til å forstå hva som skjer når resultatet ikke stemmer, vurdere mulige feilkilder og avgjøre hva som da må gjøres.

Det betyr ikke at alle som utfører enkle pasientnære analyser, må være bioingeniører. Vi står overfor en alvorlig personellmangel, og kompetansen må brukes der den gir størst verdi. Men når laboratorievirksomheten blir mer omfattende og avansert, må også behovet for bioingeniørkompetanse vurderes.

På samme måte som Noklus’ laboratorierådgivere gir faglige råd om valg av analyseutstyr, kvalitetskontroll og laboratoriedrift, mener vi at de også bør gi råd om hvilken kompetanse virksomheten trenger. Noklus kjenner kommunenes laboratorievirksomhet godt og har derfor et særlig godt utgangspunkt for å bidra til slike vurderinger.

Vi trenger begge deler

NITO BFI mener at bioingeniørfaglig kompetanse og Noklus utfyller hverandre. Noklus bidrar med nasjonale kvalitetsforbedringssystemer, prosedyrer og rådgivning, mens en bioingeniør i tjenestene kan bidra med daglig oppfølging, kompetansevurdering og samarbeid med spesialisthelsetjenesten. En slik ressurs kan også følge opp avvik, identifisere mønstre, sørge for nødvendig opplæring og vurdere om tiltakene virker. Det er et konkret eksempel på hvordan nasjonale systemer og lokal fagkompetanse kan utfylle hverandre.

Gode kvalitetsforbedringssystemer og riktig laboratoriefaglig kompetanse må gå hånd i hånd. Kompetansen må følge pasienten.