Når IKT teller ti prosent, bør vi ikke bli overrasket over resultatet

Vi forventer stadig mer av laboratorienes IKT-systemer.

De skal håndtere store datamengder, knytte instrumenter og analysesystemer sammen, kommunisere med kliniske systemer, ivareta sikkerhet og samtidig støtte eksisterende effektive og robuste arbeidsprosesser. Likevel kan teknologien få overraskende liten betydning når nye løsninger faktisk skal anskaffes.

To nyere innlegg i Bioingeniøren har diskutert bioingeniørenes rolle og behovet for at teknologi skal støtte medisinsk virksomhet. Vi støtter begge poengene. Men vi mener diskusjonen også må handle om noe mer grunnleggende:

Hva er de laboratoriefaglige og IKT-faglige kravene våre egentlig verdt når tilbudene skal rangeres?

Liten vekt

Bioingeniører deltar allerede i mange anskaffelsesprosesser. Det finnes laboratoriefaglige representanter og medarbeidere med IKT-kompetanse som legger betydelig arbeid i å beskrive behov, utforme krav og vurdere løsninger.

Likevel kan funksjonalitet og teknologiske egenskaper få relativt liten vekt i den endelige konkurransen. I anskaffelser vi kjenner til, har IKT-relaterte kriterier sjelden blitt tillagt mer enn ti prosent av den samlede vektingen.

Da må vi tørre å stille spørsmålet:

Kan vi samtidig forvente at teknologisk kvalitet skal bli utslagsgivende?

Hvis pris og økonomiske kriterier veier betydelig tyngre, vil leverandørene naturligvis optimalisere tilbudene sine etter det som faktisk gir uttelling. Det er ikke nødvendigvis leverandørenes feil. Det er en konsekvens av signalene vi som kunder sender.

Vi får i stor grad det vi premierer

Hvis fremtidsrettede integrasjoner, moderne tekniske løsninger og enkel videreutvikling teller lite, mens pris teller mye, kan eldre teknologi fortsatt være konkurransedyktig.

Det merker vi etterpå.

Vi har erfaring med nye løsninger som krever lokale tilpasninger allerede fra første dag, og som fortsatt baserer seg på eldre tekniske komponenter og mellomløsninger som medfører at vi har teknisk gjeld før vi har startet opp med en ny løsning.

Dette kan fungere. Men spørsmålet bør ikke bare være om en løsning kan fås til å fungere. Spørsmålet bør være om dette er teknologien vi ønsker å bygge laboratoriene våre videre på.

Kostnaden kommer også etter kontrakten

En teknisk begrensning forsvinner ikke fordi den ikke kostet mye i anskaffelsen. Den kan i stedet dukke opp som ekstra forvaltning, kompliserte integrasjoner, manuelle arbeidsprosesser, feilsøking, lokale spesialløsninger og problemer ved senere oppgraderinger.

Da blir økonomi og IKT to sider av samme sak.

En moderne løsning kan koste mer ved innkjøp og mindre over levetiden. En billigere løsning kan gjøre det motsatte. Derfor mener vi at teknologisk modenhet og fremtidig forvaltningsbehov må få større betydning i anskaffelser av systemer laboratoriene skal være avhengige av i mange år.

Bioingeniørkompetansen er ikke problemet

Vi trenger ikke late som om bioingeniører står utenfor alle viktige prosesser. Mange er allerede der. De kjenner laboratoriet. De kjenner systemene. Og de kjenner frustrasjonen ved å implementere løsninger der svakhetene var synlige før kontrakten ble signert.

Det vi trenger, er at erfaringene får større konsekvenser for hvordan krav prioriteres og hvordan tilbud vektes.

Samtidig bør laboratoriene samarbeide sterkere på tvers. Dersom flere helseforetak stiller de samme tydelige kravene til moderne integrasjoner og teknologisk utvikling, får kravene større tyngde – både i anskaffelsen og overfor leverandørmarkedet.

Bioingeniørene trenger ikke nødvendigvis flere invitasjoner.