- Hvis du trenger en omveltning i livet – så er dette plassen!

Det er fjell og skog så langt øyet kan se. Deler av horisonten dekkes av Tronfjell, som selv i juni viser fram snøfylte gliper helt nord i Østerdalen. Et sølvfarga elghode mot blå bakgrunn på kommunevåpenet speiler elgstammen i Tynset kommune.

Som en pulserende aorta gjennom landskapet går riksvei 3. Biler, tungtransport og turister strømmer gjennom trafikknutepunktet.

Noen ganger går det galt.

Da trengs det akuttberedskap. Og blod. Og bioingeniører.

Her er det langt til andre akuttsykehus.

Betydelig blodbeholdning

- Vi er ofte i forkant av ting, forteller Nina Grue, fagansvarlig bioingeniør for hematologi og koagulasjon.

Alene på kveldsvakt forklarer hun hvordan de blir gode på å tolke situasjoner her. Korte og kontante beskjeder rommer ofte mer alvor enn lange utgreiinger.

Det er ikke uvanlig at det kommer fem til ti pasienter på én gang - og alt går i ett. Som eneste bioingeniør på vakt blir man da god til å prioritere.

- Det må man - ellers sliter man seg ut. Å prioritere er en del av det å lære å jobbe her, forklarer Grue.

En akutt abdomen som kirurgen vurderer å reoperere, kan hun re-screene allerede nå. Så kan blod legges klart. I tilfelle.

Det sparer tid hvis dette blir en sånn kveld der alt skjer samtidig.

Nytt blod har ankommet fra blodbanken på Lillehammer sykehus, og Grue har registrert det og lagt det på plass. Det er noen år siden de sluttet å tappe selv.

Hvilke blodposer som skal sendes i retur fordi de snart går ut på dato, har hun også fått liste over.

Blodbeholdningen på Tynset er betydelig.

I tillegg til fødestue med mange fødsler, har sykehuset mange typer kirurgi.

Men det er akuttberedskapen som krever mest blod. Ikke sjelden stopper luftambulansen innom for å få med seg blod på vei ut til ulykkesstedet. Det utleveres av bioingeniøren på vakt.

- Vi har jo treer’n, og har faktisk fått økt blodbeholdningen blant annet på grunn av den veien, forteller Grue.

Det er en del biler, viltpåkjørsler, utforkjøringer og ulykker i området.

Akuttberedskapen er et teamarbeid der alle yrkesgruppene jobber tett sammen. Bioingeniørene er en viktig del av laget, og her blir de verdsatt.

- Hvis du trenger en omveltning i livet, så er dette plassen, forteller Grue.

Unik bemanning

Avdeling for medisinsk biokjemi og blodbank på Tynset har åtte-og-en-halv stilling inkludert seksjonsleder, fordelt på litt flere ansatte.

Her er alle bioingeniører, med unntak av én sykepleier i seksti prosent stilling. At det er unikt, er seksjonsleder Marte Killingmo Tronsmed fullt klar over.

- Kompetansen som bioingeniør er kjempeviktig og helt avgjørende her, ettersom man er så mye alene på vakt, forteller hun.

Hver kveld, natt og helg er én av dem på plass. Da må man være trygg på alle oppgavene, for man utfører alle ledd selv. Opplæringa er tidkrevende, ofte så lang som tre måneder.

De andre yrkesgruppene på sykehuset er klar over at det bare er én bioingeniør på vakt, og viser forståelse.

Men bioingeniørene må også lære seg å si fra selv, og sette grenser.

På et akuttsykehus er spesielt blodberedskap med typing og screening og utgivelse av blod viktig. Bioingeniørene bærer også slagalarm og traumealarm, og skal utføre prøvetaking, analysering og vurdering av svar.

Mye av instrumentvedlikeholdet er lagt til kveld og natt, når det er færre prøver. Da kjøres gjerne kalibratorer og kontroller også, slik at alt er klart til dagtid.

- Noen trives jo med å styre butikken sjøl – det er en egen ro over det, forteller Tronsmed.

Samtidig er hun klar på at man bør like litt spenning – for de har en del akutte situasjoner.

Hun kaller det for faglig fleksibilitet, det at situasjoner håndteres fortløpende etter hvert som de oppstår. Da må bioingeniørene finne løsninger sjøl. Det synes hun de er gode på.

Mye ansvar – mange muligheter

En pasient ringer på, og leverer en urinprøve på døra. Den skal stikses, og så skal det avpipetteres litt for analysering av albumin og kreatinin på kjemiinstrumentene.

Oda Maria Irgens Hokstad tar det. Hun startet på laben i mars, og er akkurat ferdig opplært.

Fra et hektisk liv i Oslo sentrum der både samboeren og hun jobbet fulltid med politikk, flyttet de til Tynset i vinter.

- Nå ønsket vi oss en roligere hverdag nærmere samboeren min sin familie. Det er fint med tilgang til natur, ski, fjell – og barnevakt, forteller Hokstad.

Hun liker spesielt godt at man kommer tett på både pasienter, kolleger og andre yrkesgrupper her på sykehuset, og at laben ikke er stuet vekk i et eget lab-bygg.

Til høsten er hun klar for turnus. Men det å ha vakter alene, engster henne ikke.

- Man kan jo kalle det «egentid på laben mens unga blir store», sier kollega Eivor Moen.

De ler sammen.

Moen har vært her i atten år, og har fagansvar for blodbanken.

Det er arbeidsmiljøet og variasjonen i arbeidet som tiltrekker henne mest. Hun savner tida da de selv tappa blodgivere – for det ga enda mer avveksling. Hvem som var 0-minus-givere i området, husker hun godt.

- Vi er en liten lab, men nettopp derfor føler vi at vi bidrar mer til helheten på sykehuset, og i samfunnet generelt, forteller hun.

Tidligere var Moen seksjonsleder, men savnet etter fag og klinikk ble for stort. Nå har hun en overbioingeniørstilling og er stedfortreder for seksjonslederen.

- Her er det mye ansvar på få hoder, og man kan få de utfordringene og det ansvaret man vil ha, forteller Moen.

En del av et større fagnettverk

På dagtid må det være minst tre bioingeniører på jobb, én har ansvar for analysehallen med alle instrumentene og for å gi ut blod, én er i prøvemottak og én tar prøver i poliklinikken.

Hvis det pågår opplæring, er de gjerne flere.

- Når man er ferdig opplært her hos oss går man inn i lønnsstigen til fagbioingeniørene, hvis man er villig til å ta på seg et fagansvar, forteller Lene Jeanette Bjøntegaard.

Hun er avdelingsleder for alle labene i blodbank og medisinsk biokjemi på Sykehuset Innlandet.

Laboratoriet på Tynset er akkreditert, og de legger mye vekt på å ha et godt fagnettverk sammen med resten av Sykehuset Innlandet. Blant annet har de egne fagkoordinatorer, for eksempel i hematologi, som reiser rundt og bistår på flere av sykehusene.

- Man skal føle at man er en del av et større fagnettverk. Ingen står alene og tenker på sitt fag, forteller Bjøntegaard.

Hun forklarer at miljøet er lite, seksjonsleder er tett på laben og de ansatte tenker på Tynset som én enhet – et fellesskap med bioingeniører, leger, sykepleiere og andre yrkesgrupper.

- Det er kjempeviktig med en stedlig leder her på Tynset, poengterer Bjøntegaard.

Derfor satser de på Tronsmed. Til høsten har den ferske seksjonslederen fått plass på Sykehuset Innlandets ledelsesutviklingsprogram.

Tynset – og jakta på bioingeniører

Innbyggertallet i området er i vekst og fødselstallene er stigende. I det siste har det gått riktig vei også på laben, som har hatt et jevnt tilsig av yngre bioingeniører.

- Vi er litt i siget nå. Det er ikke fryd og gammen - men vi er inne i en god periode, forteller Bjøntegaard.

At flere flytter tilbake til hjemtraktene etter å ha studert og jobbet andre steder, gleder hun seg over.

Én av dem er Tronsmed. Opprinnelig er hun fra nabokommunen Tolga, og etter å ha jobbet på St. Olavs hospital i Trondheim og på sykehuset på Røros, begynte hun som seksjonsleder på laben i Tynset i fjor høst.

- Det er en spennende jobb. Her får vi inn alt, bare i mindre omfang enn på større steder, forteller Tronsmed.

I tillegg til seksjonslederoppgavene, bidrar hun også i laboratoriedriften.

Hennes hjertebarn er prøvetaking. Et nytt kølappsystem for blodprøvetaking ble installert 15. juni i år. Det er de stolte av.

Mange har jobbet her lenge og har en slags eierskapsfølelse til arbeidsplassen.

- Det, forteller Tronsmed, gjør dem fleksible og gjør at de strekker seg langt for at laben skal gå rundt.

Et eksempel er da laben innførte frivillige langvakter på tolv timer for å få ferieturnusen til å gå opp. Flere av bioingeniørene bor en times kjøretur unna, på Røros, i Tolga eller i Dalsbygda, og ønsker seg disse langvaktene på grunn av reiseveien.

Av alle laboratoriene på Sykehuset Innlandet er det her i Tynset sårbarheten for bioingeniører er aller størst.

For en stund tilbake testet de å tilby rekrutteringstillegg mot bindingstid. Det ble et kortvarig prosjekt. Mer bevegelse i arbeidsstokken, mindre stabilitet og noen som betalte seg ut av avtalen, fristet ikke til gjentakelse.

For å komme over kneika har de av og til benyttet seg av innleie fra bemanningsbyrå. Det ga et uforutsett lykketreff …

Fra bemanningsbyrå til ansatt

Når laben rekrutterer, stilles alltid det samme spørsmålet:

«Hva synes du om å være alene på vakt?»

Alle som begynner her må regne med å jobbe i tredelt turnus. Fritak fra nattevakt er ikke noe man kan forhandle seg fram til ved ansettelse.

I sommer har de fått en ferievikar som kjenner laben godt, som vet hva som forventes og som nesten kan gå rett inn i vakt.

Hanna Sundberg Ingebrigtsen er fra Tynset og har jobbet på laben her siden hun var nyutdanna. For halvannet år siden fikk hun permisjon for å jobbe på Kirkenes sykehus. Egentlig er sykehusene restriktive med å gi permisjoner, men de har gjort et unntak i dette tilfellet. Det er viktig å beholde folk i det lange løp.

- Nå har jeg tre ukers ferie fra jobben i nord, og den benytter jeg til å besøke familie i Tynset, forteller Ingebrigtsen, - og hjelpe til litt på laben her, legger hun til.

Louise Poonpaiboonroje skal jobbe hele sommeren – og litt til. Hun har vært her to ganger tidligere, gjennom bemanningsbyrå, og kjenner alle rutinene.

Da likte hun seg så godt at hun søkte seg tilbake til laben, utenom byrået. Nå er hun ansatt.

- Arbeidet kan være tøft iblant – men sånn er det overalt. Det viktigste er at man trives med menneskene man jobber sammen med – og det gjør jeg her, forteller hun.

Poonpaiboonroje forklarer at det er viktig at man må kunne gjøre flere ting på én gang. Når traumealarmen går samtidig som man er halvveis i en prøvetaking og halvveis i maskinvedlikehold, kan det være stressende.

- Jeg liker rushet, bare ikke at alt kommer samtidig, sier hun og ler.

Det er flere grunner til at den svenske bioingeniøren liker seg i Tynset. Andre steder hun har jobbet vet ikke folk hva bioingeniører gjør.

- Her i Tynset blir man respektert som bioingeniør – man får respekt for at det er en viktig funksjon på sykehuset. Her er vi mye mer synlig. Yrket synes, og resultatet av yrket synes.

Ingen blålys i kveld

Tidligere hadde bioingeniørene her hjemmevakt om natta. På grunn av mange nattlige utrykninger ble det etter ønske først endret til passiv vakt på sykehuset, der bioingeniøren kan sove hvis det ikke skjer noe.

Søvn ble det lite av, og for et par år siden ble nattevakta gjort om til aktiv vakt. Det er de ansatte fornøyd med.

Nattevakta kommer klokka 22.

Catherine Stenstad flytta hit i januar. Etter over 20 års erfaring fra medisinsk biokjemi på OUS Radiumhospitalet og fra blodbanken på Bærum sykehus, er hun nå ansatt i vikariat ut året. Hun ønsket å teste "livet på landet" ved å bo tettere på naturen og ha flere turmuligheter.

- Det er fint å være ny her – og jeg ble overraska over hvor stor og velutstyrt laben er, forteller hun.

Et kvarters overlapp med kveldsvakt Grue gir tid til beskjeder om pasienter, instrumenter og blodbeholdning.

Vakta har vært stille.

I kveld sto ambulansene og helikoptrene i ro.