Etikk
Flere bioingeniører - men til hvilken pris?
Skal vi utdanne flere bioingeniører på en forsvarlig måte, må behovet for økt kapasitet følges av ressurser som sikrer at etisk kompetanse ikke blir taperen i omstillingen.
Dette innlegget er en meningsytring. Innholdet står for skribentens regning.
Behovet for bioingeniører er stort. Uten nok kvalifiserte bioingeniører settes forsvarlig drift, pasientsikkerhet, kvalitet og tillit til helsetjenesten under press.
Å øke opptaket kan virke som en enkel løsning. Men dersom flere studieplasser ikke følges av økte ressurser, risikerer vi å svekke utdanningens kvalitet og dermed kvaliteten på fremtidens helsetjenester. Bioingeniørutdanningene er allerede presset på ansatte, utstyr, laboratoriearealer og praksisplasser. Flere studenter uten tilsvarende styrking av utdanningene, kan gå ut over profesjonens faglige identitet og etiske ryggrad.
Bioingeniørers arbeid krever mer enn tekniske ferdigheter. Etisk kompetanse handler om å forstå hvordan prøvesvar påvirker diagnostikk og behandling, bevissthet om konsekvensene av feil, ansvarlig håndtering av sensitiv informasjon og å kunne si ifra når kvalitet eller pasientsikkerhet står på spill. Den omfatter også refleksjon rundt bruk av ny teknologi, usikre metoder og grenseoppganger mot forskning. Slik kompetanse utvikles ikke i auditoriet alene, men i praksis, gjennom veiledning og refleksjon over reelle dilemmaer.
Etisk kompetanse krever tid og oppfølging
Når undervisere og praksisveiledere får flere studenter å følge opp, blir det mindre tid til tilbakemeldinger, refleksjon og samtaler om feil og etiske dilemmaer. Etisk kompetanse forutsetter at studenter kan øve på å håndtere usikkerhet, ta begrunnede valg og lære av feil uten frykt for sanksjoner. Etisk modning krever nærværende faglærere og trygge læringssituasjoner. Uten dette reduseres profesjonsetikken til teori, i stedet for å bli en del av praksis.
Kvantitet er ikke nok, dersom ikke kvaliteten i utdanningene samtidig opprettholdes når kullene økes.
I dagens finansieringssystem belønnes utdanningsinstitusjonene økonomisk etter tildelte studieplasser, antall produserte studiepoeng i løpet av et år og kandidater uteksaminert på normert tid. Når institusjonene samtidig presses til å øke kapasiteten og få flest mulig gjennom innenfor dagens rammer, kan kvaliteten utfordres. Da melder spørsmålet seg: Blir karakteren E den nye F?
Dersom økt opptak ikke følges av ressurser, kan flere kandidater fullføre uten den faglige og etiske tryggheten profesjonen krever. Det kan svekke laboratorietjenestenes kvalitet, pasientenes tillit og fagets omdømme.
Kvalitet må være del av løsningen
Myndighetene kan ikke basere seg på at utdanningsinstitusjonene øker opptaket av studenter, uten å bidra med flere ressurser. Skal vi utdanne flere bioingeniører forsvarlig, må økt kapasitet følges av finansierte studieplasser, flere kvalifiserte undervisere, moderne laboratorier og gode praksisplasser. Etisk kompetanseutvikling må være en naturlig del av både undervisning og veiledning. Kvantitet er ikke nok, dersom ikke kvaliteten i utdanningene samtidig opprettholdes når kullene økes.
Flere bioingeniører er nødvendig, men vi må huske at «kvantitet har sin egen kvalitet.»