«Vi ønsker primært å ansette bioingeniører, men …»

Vi i NITO BFI hører stadig oftere setningen: «Vi ønsker selvfølgelig primært å ansette bioingeniører, men når vi ikke får søkere, må vi ansette andre.» Det kan høres pragmatisk og nødvendig ut. Problemet er hva som kommer etter «men».

Norske laboratorier mangler bioingeniører. Mange steder er det krevende å fylle ledige stillinger, få turnusen til å gå opp og samtidig opprettholde et godt fag- og arbeidsmiljø. Laboratoriene håndterer situasjonen svært forskjellig.

Noen steder arbeides det systematisk med tiltak mot den økende bioingeniørmangelen. Det prøves ut samarbeid om personell, rekrutteringstiltak og lønn som virkemiddel. Helsesekretærer og andre yrkesgrupper ansettes i støttefunksjoner, oppgaver flyttes og turnusordninger endres. Felles for tiltakene er at man forsøker å støtte bioingeniørene og bruke den knappe bioingeniørkompetansen best mulig.

Andre steder velger man en vesentlig enklere løsning. Dersom man ikke får kvalifiserte bioingeniørsøkere, ansetter man i stedet andre yrkesgrupper – ofte med teknologibakgrunn. Ikke for å dekke avgrensede støttefunksjoner, eller fordi laboratoriet har behov for ny spisskompetanse, men i ordinære bioingeniørstillinger – med de samme arbeidsoppgavene og den samme turnusordningen som bioingeniørene har. Det er det flere grunner til å reagere på.

Krav til forsvarlig organisering

Å ansette personer uten autorisasjon som bioingeniør i ordinære bioingeniørstillinger kan være i strid med kravet til forsvarlig organisering av tjenestene etter helsepersonellovens paragraf 16. Mangel på bioingeniører må derfor løftes som et kompetanse- og pasientsikkerhetsproblem – ikke «løses» lokalt ved å erstatte bioingeniøren med en annen grunnutdanning, ofte uten autorisasjon som helsepersonell.

Når en laboratorieleder likevel velger en slik løsning, følger det et betydelig ansvar. Dersom det oppstår feil eller pasientskade, vil det være sentralt om bemanningen og oppgavefordelingen var risikovurdert, om kompetansen var tilstrekkelig og hvilke tiltak som var iverksatt for å sikre faglig forsvarlighet. Mangelfull organisering kan få tilsynsmessige konsekvenser og i alvorlige tilfeller også strafferettslige følger.

Laboratoriene utvikler seg

Ny teknologi og utvikling innen blant annet molekylær diagnostikk, bioinformatikk og persontilpasset medisin gjør at laboratoriene trenger bredere kompetanse. Molekylærbiologer, bioinformatikere og andre faggrupper kan tilføre kunnskap bioingeniørene ikke nødvendigvis har gjennom bachelorgraden.

Da ansetter vi noen fordi de har en kompetanse laboratoriet trenger. Det er prinsipielt forskjellig fra å ansette en person med en annen grunnutdanning fordi man egentlig ønsket en bioingeniør, men ikke fikk tak i en.

En bioingeniørstilling er mer enn summen av prosedyrene

Bioingeniører er den eneste gruppen av autorisert helsepersonell som har spesialutdannelse i medisinsk laboratoriediagnostikk. Med autorisasjonen følger en forhåndskontroll av personens kompetanse og den gir myndighetene mulighet til å føre tilsyn med yrkesutøvelsen og reagere dersom kravene til faglig forsvarlighet ikke overholdes. Det betyr ikke at bioingeniører har monopol på alle oppgaver i laboratoriet. Vi skal dele oppgaver og bruke helsesekretærer, laboratorieassistenter og andre yrkesgrupper der det er faglig riktig. Spørsmålet bør være hvilke oppgaver andre kan utføre slik at bioingeniørene får brukt kompetansen sin der den trengs mest.

Det er forskjell på å spørre: «Hva kan andre gjøre for å avlaste bioingeniørene?» og «Hvor mye av bioingeniørens jobb kan andre gjøre?»

Det siste er en farlig vei. Bioingeniørkompetansen består ikke bare i å følge en prosedyre. Den handler om helhetsforståelse, å oppdage avvik, vurdere feilkilder, forstå sammenhengen mellom prøve, analyse og pasient og vite når noe ikke stemmer. Autorisasjonsordningen bygger nettopp på at denne samlede kompetansen har en verdi.

Vi risikerer å maskere problemet

Hvis løsningen på bioingeniørmangel blir å fylle ledige bioingeniørstillinger med andre utdanningsgrupper, blir det vanskeligere å se hvor stor mangelen faktisk er. Stillingen er besatt, turnusen går rundt og på papiret ser situasjonen bedre ut. Men vi har ikke fått flere bioingeniører. Vi har bare sluttet å synliggjøre at vi mangler dem.

I et større perspektiv – hvorfor skal myndighetene da lytte når vi ber om flere studie- og praksisplasser, bedre finansiering og sterkere tiltak for å rekruttere og beholde bioingeniører?

Paradokset

Bioingeniører med utdanning fra utlandet, ofte med lang erfaring fra laboratoriearbeid, arbeider gjerne som laboratorieassistenter med begrensede oppgaver og lavere lønn mens de venter på norsk autorisasjon. Samtidig velger enkelte ledere å ansette personer med en helt annen grunnutdanning, lære dem opp lokalt og sette dem inn i ordinær bioingeniørturnus. Det gjør det naturlig å stille spørsmål ved både logikken og forsvarligheten.

Vi må gjøre den vanskelige jobben

Det finnes ingen enkel løsning på bioingeniørmangelen. Nettopp derfor bør den ikke løses med en snarvei. Vi trenger ledere som bruker lønn og arbeidsvilkår aktivt, melder oppover i systemene om systemsvikt ved lav bemanning, ser på vaktordninger og samarbeid, flytter støtteoppgaver og utvikler fagmiljøene.

Andre yrkesgrupper skal støtte og komplettere bioingeniørene – ikke gjøre mangelen mindre synlig. Hvis svaret hver gang vi ikke får tak i en bioingeniør, er å ansette noen andre i bioingeniørstillingen, må vi spørre oss selv - hvor skal grensen gå?

Vi trenger flere bioingeniører – ikke færre.