Å ansette teknologer i bioingeniørstillinger er ikke oppgavedeling

Nettopp derfor er det avgjørende å skille tydelig mellom forsvarlig oppgavedeling og uansvarlig krisehåndtering. Å ansette uautoriserte teknologer i bioingeniørstillinger – stillinger som forutsetter bioingeniørens samlede, funksjonelle kompetanse – er ikke en bærekraftig løsning. Det er et risikabelt valg som kan gå på bekostning av både pasientsikkerhet og profesjonsansvar.

Autorisasjonsordningen er ikke et byråkratisk hinder, men et pasientvern. Den skal sikre at helsehjelp ytes av personell med dokumentert kompetanse og nødvendig rolleforståelse. Ledere kan ansette uautoriserte i helsetjenesten, men de kan ikke brukes til oppgaver de ikke er kvalifisert for, jf. kravet til faglig forsvarlighet i helsepersonelloven § 4. Store deler av bioingeniørens arbeid forutsetter helhetlig, funksjonell kompetanse og selvstendige faglige vurderinger.

Kan være lovbrudd

Når uautoriserte teknologer ansettes i bioingeniørstillinger og i praksis utfører bioingeniørens oppgaver, kan dette være i strid med spesialisthelsetjenestelovens krav om faglig forsvarlig organisering. Samtidig kan det innebære brudd på helsepersonellovens § 74 om beskyttet tittel, dersom arbeidet organiseres slik at uautoriserte fremstår som bioingeniører i funksjon. Bruk av yrkestittelen bioingeniør er beskyttet nettopp for å sikre at pasienter kan stole på hvilken kompetanse som ligger bak rollen.

Når pasienten møter til blodprøvetaking eller får prøver analysert, har vedkommende en berettiget forventning om å vite hvem som yter helsehjelpen og på hvilket kompetansegrunnlag. Dersom dette blir uklart, svekkes grunnlaget for tillit, dokumentasjon og tydelig ansvar. Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 gir pasienter rett til slik informasjon. Når disse forutsetningene ikke er oppfylt, er det pasienten som i siste instans bærer risikoen.

Dette er ikke oppgavedeling – det er en forskyvning av ansvar fra system og autorisasjon til ledere i pressede situasjoner.

Uautoriserte i diagnostikken

Når oppgaver innen medisinsk diagnostikk vurderes delt, må utgangspunktet være om oppgaven i det hele tatt egner seg for delegering. Laboratoriediagnostikk er en sammenhengende prosess der kvalitet, sporbarhet og ansvar henger tett sammen. Dersom en oppgave vurderes som delegerbar, må det deretter avklares hvilke kvalifikasjoner som kreves. Når uautorisert personell bidrar i diagnostikken, regnes de som helsepersonell etter helsepersonelloven § 3 og omfattes av et regelverk med plikter og ansvar som skjerper arbeidsgivers ansvar for opplæring, avgrensning av oppgaver og faglig oppfølging.

Autoriserte helseutdanninger er regulert gjennom nasjonale forskrifter som skal sikre en minstestandard for yrkesutøvelse. Teknologiutdanningene har ikke samme pasientrettede innretning eller standardisering. Å slippe uautoriserte inn i diagnostikken uten tydelige rammer kan sammenlignes med å ta i bruk en egenutviklet analyse uten nødvendig kvalitetssikring. Den kan i teorien være nyttig, men krever langt grundigere vurdering og oppfølging enn etablerte metoder. Molekylærbiologer kan bidra i molekylærbiologiske analyser, og bioinformatikere i bioinformatikk. Det betyr derimot ikke at de kan settes til hematologiske undersøkelser, validering av prøvesvar eller stå alene i vakt.

Opplæring kan ikke erstatte bioingeniørutdanning

Forsvarlig oppgavedeling forutsetter et grundig forarbeid fra arbeidsgiver, med dokumenterte risikovurderinger, tydelige rammer og klart avgrensede ansvarsforhold. Opplæring kan aldri erstatte en treårig bioingeniørutdanning. Det er særlig i studiets siste del at teori, praksis og profesjonsansvar knyttes sammen til helhetlig yrkeskompetanse. Å tro at intern opplæring kan kompensere for dette, er å undervurdere kompleksiteten i laboratoriediagnostikk.

Flere av våre medlemmer rapporterer om uklare ansvarsforhold når uautoriserte utfører bioingeniøroppgaver. Spørsmålene er gjennomgående: Hvem står ansvarlig for prøvesvaret, og kan man pålegges å gi opplæring når man mener vedkommende ikke er kvalifisert? Bioingeniører kan ikke holdes ansvarlige for arbeid de ikke har faglig kontroll over, eller tvinges til å medvirke til praksis de selv vurderer som uforsvarlig. Lovverket stiller klare krav til risikovurdering, ansvarsavklaring og rammer for oppgavedeling. Dette er nærmere beskrevet i NITO BFIs policydokument om oppgavedeling.

Bekymringsmelding er å ta ansvar

Paradoksalt nok kan bruk av teknologer i bioingeniørstillinger forsterke mangelen på bioingeniører. For hva signaliserer man til dagens ansatte når deres kompetanse fremstår som utbyttbar, og når de forventes å gi opplæring til nye medarbeidere som ikke er kvalifisert? Svaret er alvorlig: Kompetansen deres undergraves. Det er ikke slik man bygger robuste fagmiljøer eller beholder erfarne bioingeniører i helsetjenesten.

Når bemanningspraksis kan gå ut over faglig forsvarlighet og pasientsikkerhet, skal dette meldes videre. Å sende bekymringsmelding til Statsforvalteren handler ikke om å «melde på noen», men om å ta ansvar. Denne plikten følger av helsepersonellovens krav om forsvarlighet og gjelder også for ledere som etter lovverket har ansvar for at virksomheten organiseres forsvarlig. Varsling er en del av normal systempraksis. NITO BFI har vært i dialog med Helsetilsynet fordi dette ikke dreier seg om enkelttilfeller, men om en praksis som brer om seg. Helsedirektoratets autorisasjonskontor sender som rutine bekymringsmeldinger til Statsforvalteren når søkere som arbeider i bioingeniørfunksjon får avslag på autorisasjon som bioingeniør. Dette er uttrykk for systemansvar og forebygging – ikke mistillit.

Vi vet at mange ledere og tillitsvalgte står i krevende bemanningssituasjoner og ønsker å gjøre det riktige. Nettopp derfor må rammene være tydelige. Bioingeniørmangelen kan ikke løses ved å tøye lovverket eller uthule profesjonsansvaret. Den må møtes ved å styrke bioingeniørrollen, bruke andre faggrupper der de faktisk har sin kompetanse, og arbeide systematisk for å beholde bioingeniører i helsetjenesten. Når erfarne fagpersoner forlater laboratoriene, kan ikke tjenestene drives videre som før. Skal vi sikre kvalitet, pasientsikkerhet og tillit, må arbeidsgivere være villige til å investere i kompetanse.