Fisker etter ro

- Vi er virkelig de fremste i verden på akkurat mikroRNA (miRNA) og laks nå, med de metodene vi har etablert, forteller bioingeniør og professor i genetikk, Rune Andreassen.

Det er hans forskningsgruppe på OsloMet som har funnet og karakterisert miRNA-genene i laks, torsk, gjørs, rognkjeks og vadefuglen Steinvender, med flere nye og fiffige state-of-the-art genomikk-, transkriptomikk- og proteomikkmetoder.

miRNA og dets rolle i genregulering er en av de store oppdagelsene de siste tjue åra, og ble belønnet med Nobelprisen i 2024.

Lett gestikulerende utdyper Andreassen om en helt ny metode, CLIP-metoden (Cross-Linking ImmunoPrecipitation) der man ser på både RNA og proteiner idet de samhandler. Da kan de si mye mer presist hvordan miRNA er med å regulere immunrespons i laks, og under smoltifisering.

- Det er veldig, veldig interessant. Ingen har gjort dette på fisk før - og det er heller ikke mange slike studier i modellorganismer eller mennesker. Vi føler vi virkelig er der vi har lyst til å være, sier han.

Meditasjon med stang

Nylig tilbragte Andreassen og samboeren påskeferien på den karibiske øya Bonaire. Ute på flats, store grunne områder rundt koralløyer, vadet han rundt i timevis med fluestanga. I full konsentrasjon.

Det er en veldig aktiv form for fiske, der man må se fisken før man kaster på den, og så presentere flua på en attraktiv måte.

- Det er en veldig spennende fiskemetode. Noen arter er vanskelige å få - og de er fantastiske fightere hvis de først tar flua! forteller Andreassen entusiastisk.

Den største belønningen for ham er likevel ikke å få fisk.

Det er roen fisket gir. Nærhet til naturen og pause fra alle tankene som tikker og går. Da legger han jobben helt vekk – og det tror han er veldig sunt.

Av samme grunn reiser han helst langt av gårde når han har ferie, gjerne til litt øde steder uten internett. Out-of-office-funksjonen til e-posten er det siste han setter på før han drar.

- Jeg elsker den funksjonen, for da kan jeg med god samvittighet ikke svare på noen ting, innrømmer han med et smil.

Å slappe av i hodet fra jobben er viktig. For det kan bli mye jobb.

På papiret deler han stillinga si femti-femti mellom undervisning i genetikk og bioinformatikk, og forskning på OsloMet.

- Bordet fanger veldig når du er forsker. Forskningen er der hele tida – i helger og overalt, sier han.

Det er flere ting som bare må gjøres. Metoden må funke, analysene utføres, resultatene skal på plass og det må skrives og publiseres. Mange kolleger og stipendiater er avhengig av det, sånn at de får fullført sine løp, og det ansvaret føler han på.

Men stort sett synes han det er lystbetont.

- Jeg er jo interessert i faget og fremdeles nysgjerrig av natur, forteller 62-åringen.

Det tror han kanskje er grunnen til at han føler han fremdeles har et ungt sinn.

- Det er helt uaktuelt å gå tidlig av med pensjon for en kar som ofte har lyst til å reise på fisketur til Karibia, slår han fast.

Fra profesjonell musiker til bioingeniør

I Halden, der Andreassen vokste opp, var naturvitenskap og musikk hans to store interesser – og i første omgang vant musikken.

Som ung og ivrig trompetist med utdannelse fra Musikkonservatoriet, kapret han en av landets få faste jobber for musikere, som solotrompeter i Hærens musikkorps.

Samtidig hadde han vikariater i Oslo filharmoniske orkester, der han blant annet fikk være med å spille inn 1812-ouverturen på en prisvinnende plate med dirigent Mariss Jansons.

Trolig er han den eneste professoren i genetikk som har vært med å vinne Spellemannprisen.

- Jeg var en veldig dedikert musiker, og det var veldig givende å spille med det ypperste man finner her i Norge når det gjelder klassisk musikk, forteller Andreassen.

Da han fikk metallallergi og tilbakevendende forkjølelsesvirus som ga blemmer på leppene, var det ikke med lett hjerte han forlot karrieren som profesjonell musiker på høyt nivå.

Som 27-åring valgte han å forfølge interessen for naturvitenskap, og ble bioingeniør - et valg som forundret foreldrene, som kjente til at han kan bli litt svimmel av blod.

Bioingeniørutdannelsen gjorde det mulig for han å få jobb med én gang, samtidig som han kunne spesialisere seg videre.

Nyskapende DNA-metoder danker ut blod

På begynnelsen av nittitallet fikk bioingeniør Andreassen jobb på Rettsmedisinsk institutt i Oslo. Der sørget den genetikkinteresserte professoren Bjørnar Olaisen for at instituttet var et av de første i Europa som innførte DNA-analyser.

- Det var en veldig spennende tid da de gikk fra å bruke det gamle blodtypesystemet til å gå over til å utvikle DNA-metoder, som fremdeles er i bruk i dag, forteller Andreassen.

Plutselig var de ikke lenger avhengig av at sakene var så blodige.

Mens Andreassen jobbet der tok han både mastergrad på NTNU og doktorgrad på Rettsmedisinsk institutt, der metodeutvikling og mutasjonsstudier var en del av gradene hans.

Deretter jobbet han først på farskapsavdelingen og senere som én av Norges to kriminalsakkyndige. På halvannet år var han sakkyndig ansvarlig for over tusen saker.

Mye av kunnskapen har han brukt i egen undervisning på OsloMet.

Noen av sakene ble i etterkant lærestoff på Politihøgskolen, som drapet i Førde i 2004 der DNA-profilen fra åstedet ikke ga noen match i politiets register. Ved å sjekke DNA fra 1200 menn som oppholdt seg i Førde den aktuelle natta – og som frivillig lot seg teste, fikk de et treff. Vedkommende ble senere dømt for drapet.

Hanka inn som gelstøper

På midten av nittitallet utviklet høgskolelærer Liv Reinertsen på OsloMet (den gang Høgskolen i Oslo) en videreutdanning i DNA-sekvensering.

- Det var fancy på den tida! Hun hadde hørt at jeg var en djevel på å støpe disse tynne 2 millimeters akrylamidgelene man trenger til Sanger-sekvensering, og praia meg inn som hjelpelærer, forteller Andreassen.

Da det dukket opp en fast stilling omtrent samtidig som Andreassen disputerte på Rettsmedisinsk institutt, søkte han, og overgangen til læreinstitusjonen var komplett.

I dag underviser han i genetikk på master i biomedisin, og har ansvar for et emne om bioinformatikk og high-throughput-sekvensering på doktorgradsprogrammet i helsevitenskap.

Krimkonsulent på fritiden

Hva kan man få ut av en DNA-analyse, hvor mye trenger man, og er det mulig å plante spor?

Det lurte forfatter Anne Holt på da hun kontaktet Andreassen mens hun skrev sin siste bok om Hanne Wilhelmsen. Der er Andreassen varmt takket i bokas etterord.

- Jeg tror kanskje ikke hun har møtt noen andre med den oversikten jeg har og som er villig til å svare henne så grundig, sier han.

Andreassen synes det er fint å gi svar om DNA som forfattere og andre kan stole på.

I en e-post til Bioingeniørens journalist forteller Anne Holt at hun er helt avhengig av å spørre fagfolk til råds når hun skriver.

- Denne gangen var jeg griseheldig! Jeg fikk god og rask respons – og det er jeg veldig takknemlig for. Jeg synes Rune Andreassen er et eksempel til etterfølgelse for universitetsansatte og andre som sitter på fakta og dybdeforståelse: Han deler sin kunnskap med glede og begeistring, og gjør det på en måte som får legfolk til å forstå, skriver forfatteren.

På fisketur med brunbjørn

I et forskningssamarbeid med Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) i Pasvik har Andreassen vært med å bygge opp og validere en DNA-profileringsmetode for brunbjørn.

- Det likner systemet vi bruker i rettsgenetikk hos mennesker, der flere markører er med på å identifisere individet, beskriver genetikkprofessoren.

Når man leser at det er påvist 185 brunbjørn i Norge i 2025, er det fordi det er funnet 185 individspesifikke DNA-profiler i non-invasive prøver som avføring og hår fra hårfeller som biologene i NIBIO har satt opp. Slektskap mellom bjørnene kan også påvises, og systemet gjør det mulig å forske på levende populasjon.

Et tilsvarende system er laget av en av Andreassens masterstudenter for brunbjørn i Kamsjatka helt øst i Russland, som er den delen i verden med høyest tetthet av brunbjørn.

Sammen validerte de systemet på samme måte som det er gjort for bjørn i Skandinavia og deler av Nord-Europa.

Jakten på stillhet

- Hva er spesielt viktig for deg?

- Jeg synes det er ålreit å stå for noen prinsipielle verdier og ha integritet, sier Andreassen.

Selv om han vet at han kan ha blitt oppfattet som litt kranglete på grunn av denne standhaftigheten, er det avgjørende for han, for da føler han at han kan gå med ryggen rak.

Han tror det er viktig at mange framfor bare å tenke taktikk og hva som er lurt å gjøre for egen forskningskarriere, heller står for noen verdier.

Noe annet som er viktig for han, er å danse. To til tre ganger i uka danser Andreassen argentinsk tango. Det er så viktig for han at han tror han er avhengig.

- I tangoen får jeg ut den musikken i meg som jeg ikke spiller på trompet lenger. Det er veldig givende, forteller han.

Litt som med fisket, ser han det som en form for mentalterapi.

Man er i øyeblikket, og hodet stilner.