Lønnsoppgjøret
- Tariffavtalen er god, problemet er det som skjer i forhandlingene
Frontfaget tar et stadig strammere grep om lønnsoppgjørene i helseforetakene, mener NITO-tillitsvalgt Mette Sevaldson.
Desto viktigere å jobbe med lønn hele året – ikke bare når partene møtes til oppgjør, understreker hun.
Publisert
Rett før sommerferien var lønnsoppgjøret i havn for bioingeniørene og andre NITO-medlemmer i helseforetakene. Det ble oppnådd enighet i de lokale forhandlingene i alle foretakene.
Bioingeniør Mette Sevaldson er leder for tariffutvalget for sykehusene (NITO Spekter). Hun har lang erfaring som tillitsvalgt ved Sørlandet sykehus, og konstaterer at et velkjent problem har preget også årets forhandlinger:
- Avtalen vår er i utgangspunktet god. Det skal være reelle, lokale forhandlinger og individuell vurdering av lønn. Men så ser vi at det er en avstand mellom hva som er avtalt og hva som skjer, sier Sevaldson.
Hun beskriver en virkelighet hvor det økonomiske handlingsrommet er strengt begrenset av rammen fra frontfagoppgjøret. Som kjent forhandler konkurranseutsatt industri først i norske lønnsoppgjør. Dette er frontfaget. I år ble deres ramme 4,4 prosent - og da står arbeidsgiverne i sykehusene hardt på det.
Frontfaget skal være normgivende for lønnsutviklingen i Norge over tid. Men fagforeningene opplever at i offentlig sektor blir frontfaget i praksis et tak i hvert enkelt oppgjør. Høyere enn frontfagsrammen kommer du ikke.
- Denne praksisen blir bare strammere og strammere. Tidligere kunne det skje at man kom seg så vidt over rammen, forteller Sevaldson.
Ikke lønn som fortjent
Bioingeniører i helseforetakene får for lav lønn, og de får ikke lønn som står i forhold til ansvar og kompetanse. Det er hovedutfordringene, mener tariffutvalgslederen.
- Vi har en avtale som sier at det skal være lønnssamtaler og individuell lønn, men i praksis opplever vi at alle med samme antall år i arbeidslivet får samme lønn – uavhengig av kompetanse, forklarer hun.
Tidligere i år gikk en bioingeniør ut i media og fortalte at hun gikk opp 150 000 kroner i lønn ved å bytte jobb fra et offentlig sykehus til et privat legemiddelfirma. Sevaldson kjenner til flere slike tilfeller, og hun tror bioingeniørmangelen ved sykehusene bare vil bli verre.
- Arbeidsgiverne må gjøre mer, og ikke bare for å rekruttere. Jeg etterlyser at de gjør mer for å utvikle og beholde de bioingeniørene vi har. Hvis ikke mister sykehusene dem.
Langvarig arbeid
Sevaldson mener det har satt seg utfordringer i lønnssystemet som det krever langt mer enn ett enkelt oppgjør å få bukt med.
- Men lønnsforhandlinger skjer egentlig hver eneste dag, og vi har alle sammen et ansvar, sier tariffutvalgslederen.
Hun mener at medlemmene må stille spørsmål ved hvorfor de har den lønna de har. Arbeidsgiver skal kunne begrunne det og si hvilke vurderinger som er gjort. Tillitsvalgte må bruke tariffavtalen for alt den er verdt. Opplever man at avtalen ikke blir fulgt må man si fra. Sevaldson etterlyser flere tvistesaker.
- Det er et langvarig arbeid, men det er veien å gå, mener hun.
En tvist er en uenighet om forståelsen av en avtale. Blir ikke partene enige lokalt, kan tvisten bringes inn for de sentrale partene – arbeidsgiverforeningen Spekter og SAN (se faktaramme).
- Hva mener de tillitsvalgte om årets tariffoppgjør?
- Jevnt over er mange fornøyd med arbeidet som er gjort i forbindelse med oppgjøret - og med deler av resultatet, sier Sevaldson.
Hva man er fornøyd eller misfornøyd med kan variere fra foretak til foretak, siden alle har sine egne avtaler med ulike løsninger.
