Fru Roche - dronninga på Bryn

Ved inngangen til bygget på Bryn i Oslo er dørmatta helt utvetydig: Her holder dronninga til.

Akkurat dét budskapet har gått henne hus forbi, innrømmer Line Dønheim. Ukronet, og med glimt i øyet, leder hun an inn på «Trollet» møterom.

- Årene har gått veldig fort! Jeg har blitt fordi jeg trives – det er positiv energi her, sier Dønheim.

At hun har hatt ulike roller underveis, med flere faglige og personlige utviklingsmuligheter, tror hun også har bidratt til at hun har blitt værende så lenge.

Da Dønheim ble ansatt i Roche i 1996, startet hun i en salgsstilling. Senere jobbet hun både som applikasjonsspesialist og har vært produktsjef i mange år.

Nå er hun det de kaller medical value partner, og arbeider med analyser med høy medisinsk verdi, knyttet til blant annet kvinnehelse, Alzheimer, infeksjonsimmunologi og leverfibrose.

- Jeg føler at jeg har havna på rett hylle i livet, sier bioingeniøren.

Fag og samfunnsbehov foran penger

Etter endt praksisperiode på det mellomstore sykehuset Lovisenberg i Oslo, sikret unge Dønheim seg fast jobb. I åtte år jobbet hun med medisinsk biokjemi og deltok i tredelt turnus.

Så ringte en kulling fra bioingeniørstudiet.

Kunne hun tenke seg å begynne hos dem?

2. september 1996 – på bursdagen sin, startet hun i det, den gang, lille firmaet.

Der var det en bevisst strategi å ansette bioingeniører. I tillegg til to kullinger var også sjefen som ansatte henne, bioingeniør.

- Det er en fordel å være bioingeniør og kunne faget, og det er fint å bli anerkjent for å ha god innsikt i produktene som selges, forteller Dønheim.

Da hun utdannet seg til bioingeniør var hun opptatt av å ta et valg som ga en sikker jobb. I etterkant har hun tenkt at det kanskje kunne vært smart å velge noe som ga litt mer i kassa.

- Men penger styrer ikke. Da synes jeg det er viktigere å kjenne at det er behov for en i samfunnet, at man utgjør en viktig brikke i et større system.

Balansekunstner

Ikledd svart dressjakke med et lyseblått silketørkle knyttet rundt halsen, er det lite som tyder på at Dønheim har «Trollet» og resten av Roche sine lokaler på Bryn som sitt andre hjem.

Hun innrømmer at hun jobber mye.

Men hun liker jobben sin, både kontordelen og det å holde seg faglig oppdatert og presentere kunnskapen for andre. På jobbreiser har hun besøkt alle sykehus i hele Norge – i tillegg til private laboratorier.

- Jeg er opptatt av å ha en balanse mellom det faglige og seriøse, og det lette. Jeg liker å ha letthet og positivitet i livet også, betror hun.

På et brukermøte i Kristiansand i 2023 holdt Line og kollega Tone Gjestad den legendariske musikkquizen. Den som de som var til stede aldri glemmer, og andre fremdeles hører gjetord om.

Kollegene løp opp og ned, til og fra scenen, og bioingeniører sang og danset på bordene. Responsen var enorm.

- Det var helt utrolig og fantastisk – og ga masse energi! forteller Line, og ler sin karakteristiske latter.

Den har runget i mangt et lablokale opp gjennom årene.

Utsagnet «Alle kjenner Line – Line kjenner alle» er ikke tatt ut av det blå.

Uforbeholden kjærlighet

- Det er fint å jobbe med noe som kan utgjøre en forskjell for pasientene, som for eksempel tidligere diagnostisering gjennom nye biomarkører, sier hun.

Da moren fikk Alzheimer, økte Lines eget engasjement for sykdommen, både privat og profesjonelt.

Og ikke minst for biomarkørene som følger med diagnosen. I et Linkedin-innlegg uttrykker hun tro på at vi i framtida finner biomarkører som gjør at behandling kan komme i gang før kognitiv svikt inntrer.

Line strekker på seg, og et Oslo Pride-armbånd kommer til syne rundt høyre håndledd.

- Familien min er viktig for meg. Den er liten - men fin. Og så har jeg utrolig gode venner, sier hun.

Det å ha noen å ventilere med i vanskelige situasjoner – også når man selv er urimelig, synes hun gir en betingelsesløs trygghet.

- Jeg føler meg veldig heldig i livet, generelt sett, forteller Line.

Men det har ikke alltid føltes sånn, og 2016 var et tungt år for henne.

Da opplevde hun brudd med sin mangeårige samboer. Det eskalerte ved at samboeren døde brått like etterpå, kun kort tid etter morens bortgang.

Midt oppi dette var samboerens datter – 15-årige Pernille, som nå sto uten omsorgsperson, selv om hun hadde familie.

I den prosessen valgte Pernille Line. Selv om det var tøft, klarte de sammen å lage en ny hverdag.

- Jeg er så glad for at vi landet – og for å ha en datter i livet. Tenk for en gave!

Motivert, humørfylt, rampete

Line har en tendens til å trives, og tror selv hun er ganske selvmotiverende.

- Jeg er ikke typen som står opp om morgenen og kjenner etter om jeg har vondt noe sted, forteller hun.

Og legger fort til at hun har en robust helse og aldri har vært særlig mye syk.

- Når man har en jobb å gjøre, ønsker man å levere og ønsker å bli stadig bedre – da kommer motivasjonen av seg selv, forteller bioingeniøren.

Kolleger å støtte seg på, utvikle seg sammen med og ha det hyggelig og gøy sammen med, synes hun er like viktig.

Selv om noen av dem synes Line er litt ung for alderen.

Når batteriet i musa mangler, når noe på pulten er forsvunnet eller når dongelen er byttet med naboens i kontorlandskapet, er det mest sannsynlig Line som har vært på ferde.

- Jeg synes det er hysterisk morsomt! Men jeg skjønner at ikke alle andre synes det, sier hun og flirer.

Hvis hun har gjemt noe, og kommer tilbake med det, får hun ofte en12 «takk».

- Den takken hadde jeg jo ikke fått ellers, sier hun. 

Hun synes det er viktig at man ser hverandre. Selv er hun en sosial person som gjerne prater med folk – også med fremmede i heisen og i kassakøen.

Drømmen om ei hytte

Line verdsetter at folk har det fint rundt seg, og forklarer at hun vil gi mye for å få det til. Den nå voksne datteren betyr utrolig mye for henne.

- Å kunne støtte seg på noen, er så fint. Det å være der for hverandre i vanskelige perioder – det er noe av det flotteste!

Akkurat nå ser hun fram til ferie. Året består ofte av flere ferieturer, men på sikt drømmer hun om å kjøpe en hytte ved sjøen - og sparer til det.

I det siste har hun lurt på om hun burde spleise med noen for å realisere hyttedrømmen.

- Hva får man av arbeidsgiver etter 30 års tjeneste?

- Oppmerksomhet – og det liker jeg! 30 år er jo ikke så stort – mange blir lenger, sier hun.

Om ti år kan det hende det blir et nytt jubileum – eller ikke. Om dronninga har abdisert får tiden vise.