Debatt
Hvorfor er skikkethetsvurdering utelatt?
Forslaget til ny retningslinje for bioingeniørutdanningen senker minstekravet til ekstern praksis og fjerner kravet til samlet praksisomfang. Får studentene mindre tid i praksis og i laboratorieundervisningen, kan det bli vanskeligere å vurdere skikketheten deres. Likevel er ikke skikkethetsvurdering en gang nevnt i høringsnotatet.
Publisert
Dette innlegget er en meningsytring. Innholdet står for skribentens regning.
Send debattinnlegg og kronikker til ansvarlig redaktør Svein A. Liljebakk.
Se Bioingeniørens debattveiledning.
I Bioingeniøren 30. oktober advarer Anette Lie-Jensen og Beathe Granerud mot å svekke den praktiske opplæringen i bioingeniørutdanningen. Bakgrunnen er forslag til ny forskrift om nasjonal retningslinje for bioingeniørutdanning, som nå er ute på høring. Her foreslås det å fjerne det nasjonale kravet til det samlede praksisomfanget, som også omfatter intern laboratorieundervisning, og å redusere minstekravet til ekstern praksis til ni uker. Lie-Jensen og Granerud argumenterer godt for hvordan dette over tid kan endre hva en bioingeniør kan, og hva vi kan forvente av en autorisert bioingeniør.
De peker i den sammenheng på en konsekvens jeg ønsker å løfte ytterligere frem. Skal vi kunne vurdere om studentene er skikket for trygg yrkesutøvelse, må vi kunne observere dem i relevante laboratoriefaglige situasjoner over tid. Mindre praktisk opplæring kan derfor svekke grunnlaget for skikkethetsvurderingen.
Bioingeniørutdanningen er underlagt skikkethetsvurdering etter universitets- og høyskoleforskriften § 7-1. Det innebærer at institusjonen skal vurdere skikketheten til alle studenter løpende gjennom hele studiet, jf. universitets- og høyskoleloven § 12-3. Vurderingen skal beskytte sårbare tredjeparter, i bioingeniørutdanningen særlig pasientene. Etter forskriftens § 7-2 er formålet å avgjøre om studenten utgjør en mulig fare for pasienters liv, fysiske eller psykiske helse, rettigheter eller sikkerhet, både i praksis og i fremtidig yrkesutøvelse. Utdanningen må derfor vurdere hvordan studenten fungerer her og nå, og hva studentens handlinger over tid kan si om hvordan vedkommende vil håndtere ansvaret som bioingeniør.
Skikkethet må vurderes over tid
Det er faglærerne og praksisveilederne som møter studentene i det daglige, ser hvordan de arbeider og følger utviklingen deres. De har derfor en sentral rolle i den løpende vurderingen. Hva gjør for eksempel en student når et prøvesvar virker usannsynlig og avdelingen venter på svaret? Stanser studenten opp, ber om hjelp og sier fra om en mulig feil? I laboratorieundervisningen kan faglæreren se hvordan studenten håndterer slike situasjoner under øving. I ekstern praksis kan veilederen se hvordan studenten handler når prøven kommer fra en pasient og svaret kan få betydning for behandlingen.
Jo mindre tid studentene får i laboratorieundervisning og ekstern praksis, desto færre anledninger kan faglærere og veiledere få til å observere, veilede og følge opp.
En student kan overse et avvik fordi oppgaven er ny eller fordi instruksen var uklar. I en samtale kan studenten forklare hva som skjedde, få konkret veiledning og deretter prøve på nytt. Når faglæreren eller praksisveilederen får se studenten i en lignende situasjon igjen, får de et bedre grunnlag for å vurdere om veiledningen har ført til endring. Hvis en bekymring oppstår mot slutten av en kort praksisperiode, kan det bli vanskelig å få den muligheten. Det har betydning både for kvaliteten på vurderingen og for studentens mulighet til å vise utvikling.
Jo mindre tid studentene får i laboratorieundervisning og ekstern praksis, desto færre anledninger kan faglærere og veiledere få til å observere, veilede og følge opp. Det kan bli vanskeligere både å fange opp en bekymring og å undersøke om den gir grunnlag for tvil om studentens skikkethet. Ved begrunnet tvil skal institusjonen sette i gang en særskilt skikkethetsvurdering. Da trenger institusjonen konkrete observasjoner for å vurdere hvilke vurderingskriterier som kan være oppfylt, og om forholdene alene eller samlet innebærer en mulig fare.
En lovpålagt vurdering høringsnotatet overser
Behovet for flere bioingeniører er en viktig del av begrunnelsen for forslaget. Høringsnotatet drøfter om ferdighetstrening og simulering kan bidra til at studentene når læringsutbyttene med kortere praksis. Det er et relevant spørsmål. Det påfallende er at notatet verken nevner skikkethetsvurdering eller drøfter hva endringene kan bety for utdanningenes lovpålagte plikt til å vurdere alle studenters skikkethet gjennom hele studiet.
En slik drøfting bør ta utgangspunkt i hva faglærere og praksisveiledere kan observere på de ulike arenaene. Hva kan en faglærer se i en planlagt laboratorieøvelse? Og hva får en praksisveileder i tillegg se når studenten må prioritere mellom flere oppgaver, håndtere usikkerhet og samarbeide med andre om en reell pasientprøve?
Gjennom arbeidet mitt som skikkethetsansvarlig ved Høgskolen i Østfold gjennom mange år har jeg sett hvor grundig ledere, faglærere og praksisveiledere ved bioingeniørutdanningen følger opp studentene. Jeg er trygg på at de fortsatt vil gjøre gode skikkethetsvurderinger, også dersom studentene får mindre tid i praksis og i laboratorieundervisningen. Selv dyktige fagfolk trenger dog tid til å observere, veilede og se hvordan studentene utvikler seg. Hvorfor skal vi gi dem et dårligere utgangspunkt for en så viktig oppgave?
HK-dir gjennomfører høringen og har selv utarbeidet den nasjonale veilederen om skikkethetsvurdering. Før Kunnskapsdepartementet fastsetter forskriften, bør direktoratet derfor belyse spørsmålet høringsnotatet lar stå åpent. Hvis studentene får mindre tid i praksis og i laboratoriet, hvordan skal utdanningene sikre at faglærere og veiledere fortsatt har et godt nok grunnlag for å vurdere om studentene kan ivareta ansvaret de får som bioingeniører?
