Hvis ebola kommer til Norge igjen
Infeksjonsmedisinsk isolatpost på Oslo Universitetssykehus Ullevål er de eneste i landet som kan ta imot pasienter som trenger høysikkerhetsisolering. De er alltid klare.
Publisert
Sist oppdatert
Når en pasient med ebola eller annen høykonsekvenssykdom er på vei, får avdelingen på Ullevål sykehus varsel.
Noen ganger har de hørt om pasienten kanskje dager i forkant, men de kan også risikere at vedkommende dukker «tilfeldig» opp på legevakt eller akuttmottak.
- Vi er godt forberedt. Ingen ekstraordinære tiltak er igangsatt, men vi tar likevel en ekstra god sjekk på utstyret, forteller beredskapssykepleier Ove Bøe-Fjogstad.
De siste ukene har antallet som er smittet av ebolaviruset bundibugyovirus (BDBV) skutt i været. De nyeste tallene fra Verdens helseorganisasjon (WHO) er fra 6. juni viser at det i Den demokratiske republikken Kongo og i nabolandet Uganda er totalt 534 bekreftede tilfeller av smitte, hvorav 93 er døde.
Minst 34 helsearbeidere er smittet, hvorav sju er døde.
Manglende infrastruktur, konflikter og generell skepsis mot helsemyndighetene i området gjør isolering, behandling og smittesporing utfordrende.
Det finnes foreløpig ingen vaksine mot BDBV.
WHO melder at virusutbruddet sprer seg raskt, og at det ikke er under kontroll. De kaller det en internasjonal helsekrise. Nå har flere land innført innreiseforbud for innbyggere fra flere afrikanske land.
Føler seg trygg på jobb
På Oslo universitetssykehus Ullevål vil en ebolapasient ankomme sengeposten innkapslet i en transparent kuvøse kalt EpiShuttle. Vedkommende isoleres deretter på et superisolat med undertrykksventilasjon.
De ansatte kler seg i gule smitteverndrakter, som er spesialdesignet for å beskytte mot ekstremt smittsomme sykdommer, og for å komme inn og ut fra isolatet må de gjennom flere sluser med dusj.
Avdelingen har egne sykepleiere som hjelper kollegene med på- og avkledning av draktene. Forskning peker på at eksponering ofte skjer ved dårlige prosedyrer ved avkledning, som fører til krysskontaminering.
- Vi har gode rutiner på avdelingen, og folk føler seg trygge på jobb, sier beredskapssykepleier Bøe-Fjogstad.
Hans oppgaver på avdelingen er å planlegge, koordinere og alltid sørge for at det fins nok utstyr knyttet til høykonsekvenssykdom som ebola.
- Det er gøy å jobbe her! Mange yrkesgrupper arbeider tett sammen – og vi har en flat struktur. Det styrker samholdet i avdelingen og gjør samarbeidet rundt en slik pasient lettere, sier han.
Avdelingens tolv senger er fordelt på ti rom, og i «fredstid» fungerer avdelingen som en vanlig infeksjonsmedisinsk sengepost.
De to største rommene brukes som dobbeltrom og er forbeholdt ikke-smittsomme pasienter. Det gjør at pasientene raskt kan flyttes når rommene skal brukes som superisolat, uten forsinkende smittevask.
Egen isolatlab med egne bioingeniører
Blodprøvetaking er noe av det første som gjøres når pasienten er på plass i isolatet.
Da er det sykepleiere som tar prøvene, pakker dem i beskyttelseshylser, dusjer dem ut gjennom en tåkedusj med desinfiserende middel og legger dem i et gjennomstikkskap fylt med det flytende desinfeksjonsmiddelet Virkon.
Fra skapets andre side kan bioingeniørene på beredskapslaben hente ut prøvene.
Først analyserer de hurtigtester for malaria og denguefeber, som er viktige differensialdiagnoser til ebola. Bøe-Fjogstad forklarer at tidlig i forløpet kan symptomene på disse være veldig like. Dengue kan også kan gi hemoragisk feber, men er ikke like dødelig, og krever ikke superisolasjon.
Deretter fins det en egen liste over hvilke tester og analyser bioingeniørene skal prioritere blodet til.
- Vi er heldige som har en egen beredskapslab. Det er jo også viktig fordi det hadde ikke gått å sende fra seg smittsomt blod til laboratoriene på sykehuset, forteller Sarah Nur, bioingeniør på avdelingen.
På infeksjonsmedisinsk rutinelab jobber det tre bioingeniører med infeksjonsdiagnostikk på blant annet denguefeber, malaria og tuberkulose – men også når det kommer pasienter med virale hemoragiske febersykdommer (VHF) som blant annet ebolasykdom, lassafeber og marburgsykdom. Bioingeniørene bidrar også på poliklinikken.
Bioingeniør Nur er bindeleddet mellom klinikk, lab og forskning, og forteller at P3-laben i hverdagen brukes som forskningslab.
- Når jeg får en telefon om at en pasient er på vei, må vi tømme laben for forskningsutstyr og gjøre den klar til isolatlab, forteller Nur.
Dette har de øvd på.
Dedikerte bioingeniører fra medisinsk biokjemi, blodbank og mikrobiologi kommer så og installerer seg ved hver sin benk.
Det er avgjørende at utstyret og instrumentene de har med tåler gassing eller autoklavering.
- Samarbeidet med de øvrige laboratoriene på sykehuset er gull verdt, og en viktig del av beredskapsarbeidet vårt. Samtlige av laboratoriene kommer til beredskapslabben for å arbeide under en slik situasjon, forteller Nur.
Dersom det er mistanke om ebolasykdom eller annen viral hemoragisk feber, har avdelingen et godt samarbeid med Folkehelseinstituttet (FHI).
Levende virusprøver sendes for PCR hos beredskapslaboratoriet hos FHI eller det svenske Folkhälsomyndighetens säkerhetslaboratorier i Stockholm.
Dersom det ikke påvises virus som forårsaker hemoragisk feber i prøvene, nedjusterer de isolatgraden til pasienten.
Nyttig erfaringer fra ebola i Norge i 2014
Avdelingen på Ullevål har mange prosedyrer og planer som de jevnlig tester.
– Likevel får vi jo ikke egentlig testet systemene over en lengre tidsperiode fordi vi så sjeldent har pasienter, forteller Bøe-Fjogstad.
Under det desidert største ebolautbruddet som startet i Guinea i 2014 ble en norsk lege smittet og fraktet til Ullevål. Da fikk avdelingen uttelling for å teste rutinene sine tre ganger årlig.
- Det var nyttig, for vi fant ut at vi trengte mer systematikk, og flere sjekklister og tiltakskort.
Bøe-Fjogstad forteller at den smittede legen var innlagt i to uker, ble frisk, og jobber fremdeles som lege i dag.
På avdelingen førte innleggelsen av den første ebolapasienten i Norge til flere forbedringer.
I Bioingeniørens utgave 10 i 2014 på side 12-15 skrev flere bioingeniører om erfaringene sine i etterkant.
Hittil er dette den eneste med ebolasykdom som har vært på norsk jord.
Beredskapssykepleier Bøe-Fjogstad tror det likevel er sannsynlig at flere i Norge som har hatt varianter av hemoragisk feber, uten at det har blitt fanget opp.
- Lassafeber er mye mer utbredt enn ebola, og hvis en smittet ikke har veldig alvorlige symptomer kan det hende vedkommende verken oppsøker helsevesenet eller smitter noen, forteller Bøe-Fjogstad.
En spennende tid framover
Helsearbeidere som hjelper til i rammede områder i verden blir veldig godt fulgt opp og testet etter en oppdragsperiode. Selv et lite snufs vil bli testet godt.
Bøe-Fjogstad forklarer at i inkubasjonstiden er de smittede ikke særlig smittsomme, så lenge de ikke har symptomer. Det er først når symptomene vedvarer og forverres at de fleste pasientene oppsøker helsehjelp.
- Det er en spennende tid nå, men jeg er ikke bekymret. Hadde vi fått telefon nå om at en pasient med ebolasykdom var på vei, er vi klare! sier Bøe-Fjogstad.
