Kronikk
Uforsvarlig drift i helsetjenestene grunnet mangel på bioingeniører
Hvor er den politiske viljen til å gjøre noe med problemet?
Publisert
Sist oppdatert
Norske sykehuslaboratorier varsler om stor mangel på autoriserte bioingeniører.
Kunnskapsdepartementet (KD) og Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) sine muligheter til å påvirke utdanningskapasiteten for et fagfelt er relativt stor. Men hvor er den politiske viljen?
Nå må KD og HOD sørge for sentrale tiltak for økt dimensjonering av bioingeniørutdanningene i Norge.
I dette debattinnlegget forteller vi hvorfor det er viktig å satse på bioingeniørfag, med fire konkrete forslag til løsninger. Det er også behov for nytenkning!
Det norske helsevesenet står overfor en varslet krise. Det er en skrikende mangel på bioingeniører i Norge, og konsekvensene av dette begynner allerede å merkes ved sykehusene. For å dekke behovet og holde laboratoriene i gang, ansetter sykehus nå personell med bachelorgrader i biomedisin, biologi og bioteknologi i bioingeniørstillinger. Det er uforsvarlig, og kan sette pasienters liv og helse i fare, da disse ikke har den spesialiserte kompetansen det er behov for.
Hvorfor er bioingeniører viktige?
Bioingeniører er den eneste profesjonen med autorisasjon i medisinsk diagnostikk. De er fundamentet for diagnostikk og behandling i helsetjenesten. De er den eneste helseprofesjonen i Norge hvor mangel på bemanning direkte har ført til nedstenging av medisinske avdelinger på sykehus. Studier fra Canada og Europa viser at to av tre medisinske beslutninger tas på bakgrunn av et prøvesvar. Et prøvesvar som er behandlet, analysert og validert av en bioingeniør, og som gir livsviktig informasjon med konsekvenser for videre utredning, behandling og oppfølging av pasientene.
Men hva skjer når vi ikke lenger har nok bioingeniører til å opprettholde denne kvaliteten?
En utdanning vi ikke kan ta for gitt
Dagens laboratorier er høyteknologiske instrumentparker som er kostbare i drift og vedlikehold. Det betyr at også bioingeniørutdanningen er kostnadskrevende, og det er ikke bare å øke antallet studieplasser uten en styrt og målrettet innsats fra myndighetene. Dette er en utdanning som krever laboratorieutstyr, praksisplasser og tett oppfølging av studenter (Figur 1).
Panel A: Hovedsvaret på hvorfor bioingeniørutdanningene er kostnadskrevende er krav om intern praksis på 40 studiepoeng (cirka 30 uker). Det er tre hovedårsaker til hvorfor intern praksis er kostnadskrevende; 1) Laboratorieutstyr, reagenser, material og drift av laboratoriekurs er kostnadskrevende; 2) Det er behov for lærertetthet 1:10 (lærer:student) på labkurs. Dette begrunnes i forsvarlighet (risikovurdering, HMS), løpende skikkethetsvurdering, sikre at utstyr ikke blir ødelagt (økonomi og bærekraft), og for læringsmiljøet for studentene; 3) Veiledet interne praksisstudier foregår på undervisingslaboratorium som kan romme 20 studenter. Intern praksis er derfor en aktivitet som må gjentas når studenttallet er >20. Det vil si at arbeidsomfanget til studenten er 40 studiepoeng intern praksis, men for utdanningen utgjør intern praksis ressursmessig tilsvarende 6000 arbeidstimer i en arbeidstidsordning når studenttallet er 20-40 (gjentatt aktivitet og 2 interne praksisveiledere).
Panel B: Kumulative kostnader som funksjon av antall studenter per kull. Bioingeniørutdanningen er kategorisert i nivå 2 og gir 84 000 kroner inntekt per student. Figuren fremviser en forenklet kostnadsberegning ved bruk av Fakultet for anvendt økologi, landbruksfag og bioteknologi ved Universitetet i Innlandet (INN) sin nåværende arbeidstidsordning. Figuren viser et tap på mellom 4-6 millioner per år når kullstørrelsen er på 20-30 studenter (slik det er ved INN).
Likevel har vi ikke sett de nødvendige tiltakene for å sikre tilstrekkelige ressurser til utdanningsinstitusjonene. Resultatet er at vi utdanner for få bioingeniører til å møte dagens behov – og langt mindre fremtidens. Tall fra SSB estimerer at man innen 2035 trenger 40 prosent flere bioingeniører.
For få bioingeniører i Norge fører til at sykehusene improviserer ved å ansette kandidater fra andre fagfelt. Selv om kandidatene har relevant grunnkunnskap og er verdifulle medhjelpere på laboratoriet, er det ikke faglig forsvarlig å la dem erstatte bioingeniører. Det ville være en fallitterklæring mot autorisasjonsordningen, som er et viktig ledd i kjeden av tiltak for å oppnå pasientsikkerhet.
Løsninger:
- Øke antall fullfinansierte studieplasser ved bioingeniørutdanningene i Norge.
- Bedre koordinering av praksisplasser på tvers av Norge. Flere sykehus i rurale strøk har behov for bioingeniører. Bioingeniørstudenter rekrutteres gjennom ekstern praksis. Hvordan kan vi utnytte alle sykehus i Norge på best mulig måte?
- Midler til å utvikle desentraliserte og/eller fleksible, fullfinansierte studietilbud innen bioingeniørfag. Fleksibel utdanning kan gjøre det enklere for de med andre relevante grunnstudier fra før å kunne få autorisasjon som bioingeniør. For eksempel de med studier i bioteknologi, biomedisin og lignende, som innser at de egentlig ønsker en bioingeniør-jobb (og det er faktisk ganske mange av dem!).
- Midler til å dekke studentenes faktiske bo og reisekostnader knyttet til praksisperioden (ekstern praksis).
Hvem har ansvaret?
Dette er en varslet krise. Vi har lenge visst at Norge står overfor en aldrende befolkning og et økende behov for helsetjenester. Likevel har det vært en manglende politisk vilje til å investere i utdanningen og rekrutteringen av bioingeniører. Forslagene vi kommer med er ment som en helhetlig og langsiktig tilnærming til dimensjonering, med klare målsetninger og konkrete tiltak for å styrke helsevesenet og bidra til kompetansehevingstiltak for å styrke oppgavedeling.
Helsevesenet trenger laboratorier og bioingeniører som kan være med å ta kloke valg om diagnostikk og analyser.
En fremtid vi må sikre
Handling må komme nå. Å sikre nok kvalifiserte bioingeniører i fremtiden er ikke bare en investering i helsetjenesten – det er en investering i pasientenes trygghet og livskvalitet. Det er en investering i helseberedskap. Mangel på bioingeniører er varslet, og vi vet hva som må til. Nå er det opp til myndighetene å handle. En ting er sikkert: Samfunnet har ikke råd til å ignorere dette lenger.
