Lyden av historie

Et stort stykke bioingeniørhistorie er haket av på sjekklista når Marit Stykket (67) nå pensjonerer seg.

 Da hun startet bioingeniørkarrieren på Drammen sykehus på 80-tallet var det helt vanlig å være mutters alene på nattevakt, med ansvar for blodbank og ø-hjelpscallingene til alle avdelingene på sykehuset.

Samtidig.

- Er det sant?!

- Ja, og ble det for mye kunne man sende en taxisjåfør for å ringe på alle dørklokkene i hybelhuset der mange kolleger bodde, for å høre om noen kunne hjelpe til. Det var et enormt ansvar.

- Senere i karrieren tok du en annen type ansvar, og kjempet for bioingeniørene. Hvilke saker opptok deg mest?

- Lønn, retten til å lede eget fag og det å utvikle bioingeniørfaget. Jeg var tillitsvalgt, og visste at mye fagutvikling skjer i regi av fagforeningen.

Fag og fusjon

- Hvordan var det å lede Norsk Bioingeniørforbund (NOBI) gjennom fusjonen med NITO?

- Det var spennende og veldig givende. Vi jobbet mye med å få gjennomslag hos medlemmene, og da måtte vi argumentere for hvorfor fusjonen var en god idé.

- Hva var bra med å fusjonere?

- NOBI var liten og sårbar, og ved å bli del av en større organisasjon kunne vi stille sterkere under forhandlinger. Vi hadde også et ønske om å drive mer med fag, derfor var det en forutsetning å få opprette Bioingeniørfaglig institutt (BFI).

- Du var selv en av de første seniorrådgiverne i BFI?

- Ja, og da forberedte og arrangerte vi Nordisk kongress i Tromsø. Vi gjorde alt selv, i skikkelig dugnadsånd. Til sammen var vi 850 personer, og jeg tror det var det største arrangementet NITO noen gang hadde holdt.

- Har BFI blitt slik som planlagt?

- Ja, jeg synes det. BFI drives av faginteresserte bioingeniører, og har en viktig funksjon for bioingeniørene. De har god kapasitet til å jobbe med fagutvikling og med de rådgivende utvalgene. Men det er noe som irriterer meg med dagens BFI.

- Hva da?

- Det irriterer meg at dagens BFI ligger som en seksjon under Fag og Kompetanse-avdelingen i NITO. Hadde vi blitt forespeilet det under forhandlingene, hadde det ikke blitt noen fusjon.

- Hva er galt med det?

- Opprinnelig fusjonerte vi som to likestilte organisasjoner, men nå er BFI på nivå tre i NITO. Organisatorisk er det en degradering. Det er bra at BFI fremdeles er et selvstendig faglig institutt, og det er fint at de har godt med ressurser til å drive faglig aktivitet, men signaleffekten ved organiseringen er ikke bra.

«Skrytete» bioingeniører med egen dag

- Er du virkelig opphavskvinnen til den internasjonale bioingeniørdagen?

- Ja, da Eli Lien, ansvarlig for fagprogrammet for verdenskongressen, NOBIs kontorsjef, Børge Rostvåg, og jeg møtte lederen av den internasjonale organisasjonen i 1995, foreslo vi det - og han likte ideen. Under generalforsamlingen på verdenskongressen i Oslo i juni 1996 ble det vedtatt, og siden har vi feiret 15. april hvert år.

- Hvor fikk du inspirasjon fra?

- Fra NOBI, der vi feiret en nasjonal bioingeniørdag med t-skjorter og buttons. Ett år var slagordet «Alle trenger en bioingeniør» - og da fikk vi kjeft av medlemmer i NOBI.

- Hvorfor det? 

- Fordi de syntes vi skrøt. Men det ble stille da vi påpekte vi faktisk kunne begrunne det med at alle trenger en bioingeniør når nyfødte skal screenes.

Presidentskap og listig studentmanøver

- Hvordan var det å være NITOs første kvinnelige president fra 2003, som i tillegg ble gjenvalgt to ganger?

- Det var med litt ydmykhet at jeg ble president i en så stor, ærverdig og gammel organisasjon. Samtidig er jeg stolt av at de valgte meg. Jeg tror ikke kjønn egentlig hadde noe å si – det var mer ønsket om endring – og at endringen ble tydeligere da de satset på meg.

- Hva synes du om kvinneandelen i NITO i dag?

- Jeg synes utviklingen har gått tregt, for jeg håpet man skulle klare å tiltrekke seg flere jenter og kvinner til realfag og ingeniøryrker.

- Hva kan gjøres annerledes?

- Jeg tror ikke noe skjer av seg selv, og det er jo lettere å rekruttere folk som er lik en selv. For å komme noen vei må man ha et bevisst forhold til mangfold – og der tror jeg NITO fortsatt har en jobb å gjøre.

- Hva var det viktigste du utrettet som president i NITO?

- Det aller viktigste la jeg grunnlaget for som visepresident: å klare å få støtte til en studentorganisasjon. Det var ikke mye vilje til å bruke midler på studenter den gangen.

- Så hvordan fikk dere det til?

- Det var mye som skjedde på den teknologiske fronten den gangen, og studentene var tidlig ute med å ta i bruk e-post og nettsider. Derfor presenterte vi det som en virtuell organisasjon, og fikk én prosjektstilling i oppstartsfasen.

- Hvorfor var dette viktig?

- Studentene er alfa og omega! Uten studentorganisasjonen og studentene som rekrutteringskilde hadde NITO vært noe helt annet i dag. Tenk at vi klarte det - det var jo et scoop for NITO!

Vel blåst

- Hva gjør du i fritida?

- Da spiller jeg saksofon i Eiker Janitsjar. Jeg er ingen musiker, men jeg øver og kan håndtere instrumentet – og det er veldig gøy! Man må holde fingerferdighetene ved like, og ha bra pust for å kunne få ordentlig god lyd.

- Hvor lenge har du spilt?

- Jeg ga meg da jeg var 25 år og begynte igjen etter presidentperioden i 2012. Så jeg hadde en himla lang pause på 30 år.

- Hvordan markerte dere 30-årsjubileet til Eiker Janitsjar i fjor?

- Da hadde vi en konsert som het «I hundre med Wenche Myhre» - hun ble 70 år og vi ble 30. Det var helt utsolgt, og veldig gøy.

- Har dere spilt med flere artister?

- Ja, med Jonas Fjeld, Eldar Vågan, Janicke Kruse, og en hel del lokale sangere i Mjøndalen. Jeg husker spesielt da May Kristin Kaspersen sang Adeles «Rolling in the deep» – taket i samfunnshuset løfta seg og jeg fikk helt gåsehud.

-Hvordan er det å spille i korps?

- Det er morsomt og utfordrende. Snart skal vi ha Tina Turner-konsert med Christine Meyer, to korister og to dansere.

Vemodig og verdifullt

- Hva er planen din nå framover?

- Jeg skal pensjonere meg, og det gleder jeg meg til. Det blir fint å kunne disponere tida mi selv. Samtidig blir jeg jo også litt trist.

- Hvorfor det?

- Det er jo vemodig at arbeidslivet er over. At jeg ikke kommer til å ha en arbeidsplass med kolleger lenger. Det er noe veldig verdifullt som jeg kommer til å savne.

- Hva skal du fylle tida med?

- Jeg skal la hverdagen komme, og bruke den – på begge sider!

- Hva er viktigst for deg i livet ditt?

- Samboeren min, familien og venner – de folka som er rundt meg. Å ha noen tett på og dele ting med. Det sier seg litt selv; at man er bedre sammen, enn alene.

- Hva gleder du deg mest til nå?

- Å ha fri fra midten av mai, og oppleve våren og den tidlige sommeren på Sørlandet. Jeg håper jeg kommer så tidlig at jeg får se rododendronbuskene blomstre.