En prosedyrerytter saler av

Hun er stolt av å være bioingeniør, og 68-åringen trykker prosedyrer til sitt bryst. Men ingen er bare én ting - Astrid-Mette Husøy er mange.

- Hva er ditt forhold til prosedyrer?

- Jeg liker dem veldig godt, og har skrevet flere. Prosedyrer er veldig viktige for pasientsikkerheten, og for at vi skal få god kvalitet på blodprøvesvarene våre. Dersom vi standardiserer arbeidet vårt ved å følge felles prosedyrer, reduserer det risikoen for å gjøre feil.

- Det høres fint ut, men leser folk prosedyrer?

- Forskning viser dessverre at lange og detaljerte prosedyrer ikke blir lest. Skal man heller lage korte prosedyrer som går rett på sak: «Identifiser pasienten!», «sett på stasen!» - bam!bam!? Eller ha én lang for nybegynnere og én kort for de erfarne? Nei, dette er problematisk og dilemmaet ligger i detaljene.

- Men hvis prosedyrene ikke leses, hvordan kan de da følges?

- Det kan du si. En europeisk undersøkelse jeg var med på i 2013 viste at norske bioingeniører, helsesekretærer og sykepleiere gjorde 26 prosent feil i prøvetakingssituasjoner. Det er mye!

- Hva slags feil gjorde nordmenn?

- De fleste var knyttet til ID-sikring og merking av prøverør - noe som kan få alvorlige konsekvenser, som forbytting av prøver, feil diagnose og feil behandling.

Det har vært forsket mye på preanalyse de siste tjue årene. I dag vet vi at preanalytiske feil er de vanligste feilene som gjøres, og vi vet også mye mer om hvordan feil oppstår, og hvilke konsekvenser det kan få. Vi kan si at erfaringsbasert kunnskap erstattes med kunnskapsbasert praksis.

- Skilte undersøkelsen mellom de ulike yrkesgruppene?

- Ja, og bioingeniørene gjorde færre feil enn sykepleierne og helsesekretærene. Det viser at det er tydelig forskjell på yrkesgruppene og opplæringen de har fått.

«Vi pleier å gjøre det slik …»

- Hva tenker du om oppgavedeling og jobbglidning?

- Det er jo ikke genetisk bestemt at det bare er de som blir bioingeniører som kan ta blodprøver. Både sykepleiere og helsesekretærer er flinke og opptatt av kvalitet, og kan selvfølgelig lære å ta blodprøver. Men det forutsetter god opplæring og at prosedyrene leses og forstås.

- Tror du vi er flinkere til å lese og følge prosedyrer i dag?

- Tja, tjo – det er jo en holdning i helsevesenet nå om at det er viktig å ha fagkunnskap. Men jeg tror dessverre at vi fremdeles gjør en del feil.

- Hvorfor det?

- Det kan være at man har det for travelt. Men hvis man ikke tar seg tid til å følge prosedyrene eller har manglende forståelse for hvilke konsekvenser det gir – kan det gi økt risiko for feil.

Andre grunner til at prosedyrer ikke følges er holdninger til retningslinjer, tradisjon og mangel på kunnskap. «Vi pleier å gjøre det slik …» legger hindringer i veien for det å følge prosedyrer, viser forskning fra Sverige.

Prosedyre i bokform

- Du er aktuell med fjerde utgave av boka «Blodprøvetaking i praksis». Hva inspirerte deg til å skrive boka da den for første gang ble utgitt i 2005?

- Som førsteamanuensis på bioingeniørutdanninga i Bergen hadde jeg ansvaret for blodprøvetaking. Da studentene kom forvirret tilbake fra praksis og fortalte om hvor ulikt dette gjøres på labene og legekontorene, tenkte jeg: «Her må noe gjøres! Noen må skrive en prosedyre!»

- Skrev du den prosedyren?

- Nei, men jeg satte en gruppe studenter til å skrive prosjektoppgave om prosedyre for venøs blodprøvetaking – og det ble en fantastisk oppgave! Senere ble den utgangspunkt for et kompendium vi laget til studentene på høgskolen, som vi jobbet videre med.

- Og til slutt ble det ei bok?

- Ja, vi dro fra forlag til forlag for å se om noen ville publisere den– og fikk til slutt napp hos Akribe – sykepleiernes fagbokforlag, som senere ble en del av Cappelen Damm. Det var en lang prosess, men boka gikk i trykken.

Pasientcaser til refleksjon

- Så kom andre utgave i 2013, tredje i 2018 og nå fjerde utgave i 2025. Hva endret seg i løpet av disse årene?

- Den teknisk utførelsen av å ta blodprøver har egentlig ikke endret seg mye. Vi har fått sikkerhetskanyler og kanyler som gir blodsvar, så selve prøvetakingsutstyret har forbedret seg. Hygieneretningslinjer og bruk av hansker er stadig omdiskutert, og her anbefaler vi i hovedsak Folkehelseinstituttets (FHI) retningslinjer.

- Hva med selve bøkene?

- Vi har forsøkt å forbedre de nye utgavene, og målet er å forklare og begrunne hvorfor blodprøveprosedyren er som den er.

I den siste utgaven er det mange fagmiljø som har bidratt, blant annet Medisinsk biokjemi og farmakologi på Haukeland universitetssjukehus, NOKLUS, bioingeniørutdanningen på HVL og Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet. Det er veldig kjekt at fagkompetansen innen dette feltet vokser.

- Hva er nytt i fjerde utgave av boka?

- Vi ble oppfordret til å skrive mer om kommunikasjon og samhandling, og om prøvetaking på barn – og det har vi gjort. Så har vi nye og mer generiske illustrasjoner, og i tillegg har vi gitt boka en bedre struktur. Nå er det litteraturliste etter hvert kapittel, og QR-koder som lenker til flervalgsoppgaver og caser.

- Bokanmelder i Bioingeniøren, Silje Brobakken, trakk fram casene som noe av det beste ved boka. Hva kan disse brukes til?

- Casene er pasienteksempler som skal få leseren til å reflektere over blant annet samtalen med pasienten og selve blodprøvetakingen. Disse er vi veldig fornøyde med. Noen etterlyser fasit, men selv synes vi de egner seg best til refleksjon og diskusjon.

- Hvordan ser bokas framtid ut nå som du pensjonerer deg?

- En av studentene som skrev den opprinnelige prosjektoppgaven, Solveig Blaaflat, er fremdeles med som medforfatter av fjerde utgave – det er veldig morsomt! I tillegg har vi fått med oss en ny medredaktør, Ann Cathrine Kroksveen, og flere flinke yngre bioingeniører. De skal få ta over stafettpinnen og revidere neste utgave når den tid kommer.

- Og når blir det?

- Vet ikke, i mellomtiden har forlaget lovet oss å digitalisere boka innen en toårsperiode. Det tror jeg kommer til å glede studentene. Da skal det bli mulig å kjøpe ett og ett kapittel.

Ble holdt i ørene

- Hvordan tror du studiekameratene husker deg?

- Jeg kom rett fra kjemistudier på universitetet da jeg startet på Ullevål fysiokjemikerskole på 80-tallet. Det ble en brå overgang, for på Ullevål ble vi holdt i ørene og måtte gjøre alt på deres måte – helt uten slingringsmonn! Jeg gjorde nok en del motstand mot systemet, og ble kanskje oppfattet som en rebell.

- Men du overlevde …?

- Ja, det var jo en god skole hvor man lærte å følge prosedyrene – men uten å stille spørsmål. Jeg trivdes godt på Ullevål, selv om det til tider var litt slitsomt.

- Hva synes du om dagens bioingeniørutdanning?

- I dag lærer studentene mye mer enn hva vi gjorde – vi hadde jo knapt hørt om DNA! Molekylærbiologi, statistikk og informatikk – jeg synes dagens utdanning er bedre, mer omfattende og tilpasset den teknologiske utviklingen.

- Hva med undervisningen?

- Bioingeniørene har fremdeles veldig mye obligatorisk undervisning sammenliknet med andre studieretninger. Derfor tror jeg ikke vi skal undervurdere hvor hardt det kan oppleves å være bioingeniørstudent.

- Hva gleder ditt bioingeniørhjerte mer enn noe annet?

- Høye søkertall og generelt god gjennomføringsevne på bioingeniørstudiet – det er flott! I tillegg er det gledelig at masterstudiet for bioingeniører på HVL er i gang.

- Men trenger bioingeniører egentlig mastergrad?

- Man kan jo argumentere for at de som jobber i rutinen verken trenger mastergrad eller doktorgrad, men for å kunne styrke bioingeniørfaget og drive det videre er det viktig å forske i eget fag. Til det trenger vi noen bioingeniører med master- og doktorgrad.

Tøff i trikot

- Hva ville du jobbet med dersom du ikke var bioingeniør?

- Jeg kunne likt mange fag, for det er mye som er interessant når man fordyper seg i det. Med hovedfag i kjemi og doktorgrad i miljøtoksikologi tror jeg likevel jeg kanskje hadde valgt noe innen realfag. Jeg tror ikke jeg hadde egnet meg som elektriker eller rørlegger.

- Hva er det morsomste du har gjort?

- Nylig ble jeg pilatesinstruktør! Jeg har trent pilates i snart 25 år, og instruerer nå andre i fysiopilates.

- Hva går det ut på?

- Det er mye styrketrening og vekt på kjernemuskulatur, men fysiopilates legger også vekt på balanse, bevegelighet og motorisk kontroll. Vi gjør ikke de mest avanserte øvelsene, som de veldig pene menneskene i veldig fine trikoter på youtube, men jobber mer med funksjonalitet og helhetlig trening.

- Hva gleder du deg mest til framover?

- Akkurat nå er jeg veldig glad for at jeg er ferdig med boka, sånn at jeg kan senke skuldrene og sove bedre om natta. I høst skal jeg på en vandretur i England – og det gleder jeg meg til.