Null prøver i kø!
Er en histologiavdeling uten prøvekø utopisk? Ikke på Ålesund sjukehus. Men de ansatte jobber stadig hardere for å beholde det sånn.
Publisert
Sist oppdatert
Prøveøkninga på landets patologiavdelinger har vært mye omtalt, og i fjorårets patologiundersøkelse i NITO BFI meldte bioingeniører fra om at vanlige histologiprøver kan ha svartid på opptil seks uker.
Støping og snitting har alltid har hatt høy prioritet hos oss
Fagbioingeniør Julianne Holmeseth Slyngstadli
Også på Ålesund sjukehus har antallet prøver økt mye de siste åra.
I 2023 snitta bioingeniørene på histologilaboratoriet nesten 70 000 parafinblokker, eller 250-400 parafinblokker om dagen. Snitting til spesialundersøkelser kommer i tillegg.
- Det er en seier hver dag når vi har snittet alle blokkene, forteller avdelingsleder Hilde Guttormsen, og fortsetter: Av og til er det jo en kamp mot klokka, men hver dag prioriterer vi høyt å være a jour på alle områder på histologilaben.
Da slipper de å lete etter og framskynde prøver det blir ringt om, og blokker som skal snittes til immunfarging ligger allerede arkivert på rett plass.
Dette sparer laben tid på.
Felles innsats
Tjue bioingeniører arbeider hel- eller deltid på avdelingen. De som kommer tidligst på jobb starter dagen ved en av støpeenhetene – uavhengig av hvilken arbeidsoppgave de har senere på dagen.
- Støping og snitting har alltid har hatt høy prioritet hos oss, forteller Julianne Holmeset Slyngstadli, fagansvarlig bioingeniør på histologilaben.
Senere fordeler bioingeniørene seg etter ei detaljert arbeidsliste der det står hvilken lab og stasjon de skal jobbe på denne dagen. Noen rullerer på alle labene; histologi, cytologi, immunologi, og preparant, mens andre jobber bare på én lab.
Slyngstadli justerer arbeidslista ut fra innkommet fravær samme morgen, og hun tar seg også noen runder på laben i løpet av dagen for å se at det flyter greit.
Da hender det at hun flytter bioingeniører til arbeidsstasjoner hun ser trenger det mer.
- Vi anser oss som veldig heldig med arbeidskollegene. De er veldig flinke til å omstille seg og se hvor det trengs hjelp, forteller fagbioingeniøren.
De ansatte rullerer til en ny arbeidsstasjon hver dag. Det gir størst mulig variasjon i arbeidsoppgavene, og kanskje et kollektivt overblikk over eventuelle flaskehalser som måtte true med å oppstå.
Fellesskapet motiverer
I løpet av de 26 årene Slyngstadli har jobbet på patologilaboratoriet i Ålesund, har de alltid jobbet på denne måten – og kommet à jour med dagens prøver.
Slyngstadli beskriver det som å være på dugnad og gjøre en felles innsats:
- Man jobber jo ikke alene. Ved siden av en er det flere som jobber tilsvarende hardt - og da når vi målet sammen, forteller Slyngstadli.
Å kunne dra hjem med senkede skuldre og fullført arbeid gir henne og kollegene mye motivasjon og glede.
Men det jobbes hardt for å rekke å bli ferdige, og beholde det sånn.
- En sjelden gang hender det at det ligger noen få blokker igjen til dagen etter, men hvis det skjer, blir de tatt aller først morgenen etter, forteller Slyngstadli.
Store etterslep av histologiprøver har de aldri hatt.
Det handler om prioritering
Å finne balanse mellom det å jobbe seg i mål hver dag og samtidig ikke få utslitte og utbrente medarbeidere, kan være krevende.
- I perioder kan det være vanskelig, men alle bidrar med det de klarer – og det er sånn det skal være, forteller avdelingsleder Guttormsen.
De faste avbrekkene i arbeidsdagen, som kaffepause, lunsj og labtrim – og noe godt til kaffen på fredager, hjelper. I tillegg tror lederen det er en fordel å bytte oppgaver ofte, for da varieres bevegelsene man gjør og man får jobbe sammen med litt ulike folk.
Det er en seier hver dag når vi har snitta alle blokkene
Avdelingsleder Hilde Guttormsen
- Det er i de aller travleste periodene – når det skikkelig koker, at det er viktigst med flyt på laben, sier avdelingslederen.
Hun er også bioingeniør, og bidrar i perioder på laben for å dekke opp for korttidsfravær. Da går det mest i snitting, arkivering og mottak av varer.
På spørsmål om hvordan de klarer å holde seg a jour til tross for stadig økende prøvemengder, forteller avdelingslederen at det har med prioritering å gjøre.
- Vi har litt forskning og utvikling, men nok i mindre grad enn andre laber, forteller Guttormsen.
Laben er heller ikke akkreditert, og det er noe de ønsker for framtida.
Samlokalisering og omorganisering
Både fagbioingeniøren og avdelingslederen er enige: Det er snittinga det tar lengst tid å bli god og produktiv på. Det er også salderingsposten på laben – hvis det er manko på folk er det gjerne snittinga det går utover – for alt annet må gjøres.
I 2020 ble patologi samlokalisert i Møre og Romsdal, og patologiavdelingene i Molde og Ålesund ble slått sammen til ei avdeling i Ålesund. Bare tre bioingeniører fra Molde ble med til Ålesund, og avdelinga ansatte mange nye bioingeniører som skulle læres opp.
Som ny stor avdeling måtte laben bygges opp på nytt, og de ansatte organiseres på en annen måte enn før. Sammenslåinga ga også flere prøver, noe som fikk fagbioingeniør Slyngstadli til å lure på om de kom til å klare å fortsette å jobbe seg i mål hver dag.
- «Går dette?», spurte vi oss. Vi la ned et stort arbeid og jobbet hardt - særlig med snitting, som er det som har størst tendens til å hope seg opp, sier Slyngstadli.
Etter to års innsats var laben igjen i balanse.
Men rekruttering av leger er ikke like lett, og noe avdelingen fortsatt jobber med. Guttormsen forteller at arbeidsmengden for patologene er for stor.
Avlaster patologer
For å bli en mer robust patologilab for framtida – og for å frigjøre mikroskopitid for patologene, har avdelinga startet med jobbglidning.
I et pilotprosjekt fikk tre bioingeniører omfattende opplæring i å makrobeskjære større organer, i første omgang galleblærer, blindtarmer, forhud, tube og utvidet eksisjon av hud.
Resultatene viste at kvaliteten på bioingeniørenes beskjæring var god, at dette frigir tid for patologene samtidig som bioingeniørene selv var fornøyde med å lære mer om eget fag. I mai presenterte to av bioingeniørene resultatene på en poster på den nordiske bioingeniørkongressen på Island.
- Her sitter bioingeniører og LIS-leger rygg mot rygg på makro, og terskelen for å spørre hverandre er lav, forteller Slyngstadli.
Sammen har laben hjulpet til med å finne tid til at de tre bioingeniørene skal få nok opplæring og trening, for bioingeniørene som lærer seg stormakro får ikke fri fra den vanlige rutinen på laben.
Opplæringsprogrammet har de laget selv, men med tida ser fagbioingeniøren for seg at de bioingeniørene som ønsker det skal få studere og ta den nye videreutdanninga i makrobeskjæring av operasjonspreparater på OsloMet.
Antall bioingeniører som tar stormakro håper hun blir flere, og i høst skal organrepertoaret til bioingeniørene utvides.
