Debatt

Prøvetaking av barn tar tid - og det tar den tiden det tar

Hvorfor skal vi ikke ta barnets utrygghet og frykt like mye på alvor som vår egen?

Prøvetaking av barn. Barnet har med seg en bamse. Illustrasjonsfoto.
En bamse i armkroken kan gjøre det mindre skummelt å ta blodprøve.
Publisert

I disse dager kan noen og enhver føle på utrygghet. Det er mange usikkerhetsmomenter i verden som man ikke rår over, og dette skaper utrygghet. Inntrykkene er mange og tidvis skremmende. Kan dette sammenlignes med frykten et barn føler i forbindelse med blodprøver? Kanskje et slikt perspektiv kan hjelpe oss i møter med redde barn, som skal gjøre noe de frykter?

Se for deg et barn som skal ta blodprøver:

  • Kanskje er det første gang.
  • Kanskje har barnet hørt noen fortelle om hvordan de har opplevd å få tatt blodprøver.
  • Kanskje har barnet gjort det mange ganger før og har opplevd det som skummelt og vondt.
  • Kanskje er den voksne som er med selv redd for blodprøver. (Det er smittsomt …)
  • Kanskje er den voksne (litt for) tøff og forventer det samme av barnet.

Trygghet i en utrygg situasjon

Som bioingeniør møter jeg mange, både barn og voksne, som synes det er ubehagelig å ta blodprøver. Faktisk er det svært få som kommer inn til prøvetaking som sier at dette gleder de seg til.

Så hva kan man da gjøre for å skape trygghet i en utrygg situasjon?

For det første må man som prøvetaker se pasienten og oppfatte at dette er en person som kanskje trenger litt ekstra trygghet. Og da kan man jo bevege seg ut “på tynn is”. For det som trygger én pasient kan virke veldig skremmende for en annen.

  • Hjelper det å vite detaljert hvordan prøvetakingen skal foregå?
  • Er alt utstyret skummelt?
  • Hjelper det å få litt tid til å finne ro før man starter, eller er det best å bare bli ferdig fortest mulig?
  • Er det best å se en annen vei, eller er det tryggest å se på?
Artikkelforfatter Elin Skjørvold Christensen – klar for prøvetaking!
Artikkelforfatter Elin Skjørvold Christensen – klar for prøvetaking!

Klovnenese og sløyfe

Personlig synes jeg det er viktig å kommunisere med pasienten. Jeg prøver å komme litt innpå for å høre hva som er tilfelle for denne pasienten. Selv svært små barn kan kommunisere veldig fint hvis man bare prøver å møte dem på deres nivå.

  • Kanskje har de en genser med bilde av Spiderman eller en annen helt fra barne-tv som man kan snakke litt om til å begynne med.
  • Kan hende bamsen som sitter i armkroken kan vise at det ikke er så skummelt med blodprøver.
  • Finnes det noe som passer til barnets alder, fra Youtube eller NRK Super, som barnet kan se på pc-skjermen min så fokus ikke blir på det jeg holder på med?
  • Kanskje jeg kan fortelle en skikkelig “røverhistorie” mens jeg holder på?
  • En klovnenese, ei fargerik sløyfe i håret og en fingerdukke kan også være nyttige hjelpemidler. (HUMOR kan løse mye!)

Snakk sammen etterpå!

Ikke minst er kommunikasjon etter selve prøvetakingen viktig.

  • “Var det så vondt som du hadde trodd?”
  • “Du var utrolig flink til å sitte stille, selv om du syntes det var vondt!”
  • “Kan du huske til neste gang du skal ta blodprøver at det ikke var så ille som du trodde?”

Mitt motto i møte med barn som skal ta blodprøver er: Barn tar tid, og det tar den tiden det tar. I det lange løp tror jeg vi sparer tid på å gi barna en god opplevelse, slik at de synes det er mindre skummelt neste gang.

Denne artikkelen er et debattinnlegg. Meningene i teksten står for skribentens regning. Hvis du vil skrive et debattinnlegg til Bioingeniøren, kontakt ansvarlig redaktør Svein A. Liljebakk.

Powered by Labrador CMS