«Sommerjobb» på Zanzibar

Som flere andre ble Sundstrøm, som til daglig er bioingeniør på Oslo universitetssykehus Rikshospitalet, i første omgang kjent med ferieparadiset Zanzibar. Etter å ha tilbrakt avslappende dager på stranda høsten 2017, tenkte hun at hun gjerne ville tilbake. Men da måtte hun ha noe å gjøre.

Mnazi Mmoja er øyas største sykehus, med nærmere 600 senger. Sundstrøm kom over en artikkel om en norsk sykepleier som hadde jobbet der. Det viste seg at sykehuset også trenger frivillige bioingeniører. I august i fjor dro hun tilbake, i regi av en norsk organisasjon som driver med utvekslingsopphold.

Språkbarriere på hematologilaboratoriet

Sundstrøm så for seg at hun kunne bidra både som prøvetaker og med hematologianalyser. Hun håpet også å lære mer om malariapreparater. Men etter å ha fått brynt seg på språklige utfordringer bestemte hun seg for å konsentrere seg om prøvetakingen. Å jobbe på en hematologilab der det primært ble snakket swahili var vanskelig.

Slik ble Haji Bakari Haji Sundstrøms nærmeste kollega under oppholdet. Han er en eldre mann som har tatt blodprøver på sykehuset i over 30 år. Hun lurte til å begynne med på hvordan dette skulle gå, når det nå kom ei dame fra Norge og begynte å blande seg opp i ting på hans enemerker.

- Men det viste seg at vi stortrivdes sammen, sier Sundstrøm.

Noe er likt …

Inntrykkene hun sitter igjen med etter oppholdet, er at det både er likheter og enorme forskjeller mellom arbeidsplassen hennes i Norge og laboratoriet på Zanzibar.

- Akkurat som her hjemme, var mobiltelefonbruk også der en tidstyv og et irritasjonsmoment kolleger imellom. Organiseringen av laboratoriene og oppdelingen i avdelinger og seksjoner var også ganske lik, forteller hun.

- Sykehuset hadde forbausende mye instrumenter og utstyr, for eksempel et nytt kjemiinstrument, men de slet med å få utstyret opp å gå. Etikettskriveren deres hadde ikke virket på et år. De trenger frivillige bioingeniører som kan hjelpe til i rutinen, men de kunne også trengt noen som kan hjelpe til med tekniske ting som å fikse skriveren, forteller Sundstrøm.

… andre ting helt forskjellig

En frivillig skal ikke brase inn og begynne å fortelle de hun skal hjelpe hvordan sykehuset skal drives. Sundstrøm forteller at hun passet på å ikke oppføre seg som en bedreviter, men hun så potensial for bedre logistikk og prøveflyt.

- Vi måtte skrive pasientenes navn for hånd på glassene. På avdelingene tok sykepleierne blodprøver, gikk til laboratoriet med dem og kom tilbake noen timer senere og spurte etter svaret. Det var nemlig ikke telefoner på laboratoriet, forteller Sundstrøm.

For en norsk bioingeniør var det også uvant å måtte vaske sitt eget arbeidstøy og oppleve mangel på enkle ting som pipetter, bomullsdotter, teip og penner.

Avslappet og uformelt

- Du er blitt glad i Zanzibar. Hva er det med stedet som tiltrekker deg?

- Tidligere har jeg reist og jobbet både i Vest-Afrika og arabiske land. På Zanzibar er menneskene mindre pågående enn på de mest typiske turiststedene. Ting er ikke så kommersielt, og det er en uformell stemning. Det er en liten øy, så man kan fort bli godt kjent. Jeg følte det var trygt å gå alene på dagtid, men om kvelden tok jeg taxi.

Ulla-Maj Sundstrøm håper flere bioingeniører vil bli inspirert til å reise ut som frivillige. Vil du gjøre som henne og dra til Zanzibar, men lurer på hvordan du bør gå frem? Da kan du spørre henne om råd: ullsunds@hotmail.com