Det måtte statistikk til for å finne Bioingeniørens gjennomsnittsleser. I leserundersøkelsen vår fra 2014 – der vi spurte flere hundre lesere om alt fra lesevaner til lønn – fant vi beskrivelsen av henne. Så kontaktet vi noen utvalgte sykehus på Østlandet – og fant til slutt Eva Hjelljord.
Tar vare på bladet
Noen av opplysningene hadde vi riktig nok ikke fått sjekket med henne på forhånd. Leser hun for eksempel nesten alle utgavene av bladet? Gjennomsnittsleseren leser fem av seks.
- Ja det gjør jeg! Jeg setter meg ned med bladet ofte samme dag som det kommer - og skaffer meg et overblikk. Noe leser jeg der og da – men ofte merker jeg meg hva som er interessant og tar det fram igjen senere.
Det stemmer også godt med leserundersøkelsen. Åtte av ti tar vare på bladet «over lengre tid».
- De første årene lagret jeg bladene sirlig i kassetter, men jeg forsto snart at leiligheten ikke var stor nok til slikt. Nå tar jeg vare på bladene til jeg har lest det jeg mener er relevant.
Leser annonsene
Og hva er så relevant for gjennomsnittsleseren vår? Det skal vi få svar på denne helt vanlige arbeidsdagen i april. Hjelljord jobber ved Seksjon for hematologi på medisinsk biokjemi, OUS Rikshospitalet. Med de siste ti numrene av Bioingeniøren foran seg på et skrivebord - blir hun oppfordret til å bla og vurdere. Hva liker hun? Hva synes hun er kjedelig? Hvilke fagartikler faller i smak – og hvem av forsidene får høyest skår?
Hun starter bakerst i siste utgave, nummer 3 2016 - med stillingsannonsene.
- Jeg leser alltid stillingsannonsene – selv om jeg ikke har planer om å bytte jobb. Jeg sjekker også kursannonser – og faktisk også annonser for laboratorieutstyr, selv om jeg ikke har ansvar for innkjøp. Det holder meg oppdatert om hva som finnes på markedet.
Inn med morsmelka
Hjelljord har jobbet på Rikshospitalet helt siden hun var nyutdannet i 1990. Hun kommer fra Rjukan i Telemark, og som barn var hun støtt og stadig innom laboratoriet på sykehuset for å besøke bioingeniørmoren sin.
- Akkurat der avviker jeg nok fra gjennomsnittsleseren. Jeg har hatt tilgang til Bioingeniøren fra jeg var lita jente. Jeg husker at det lå på bordet hjemme – og det hendte at jeg tittet i det.
Tunge fagartikler
Hun blar seg framover til fagartikkelen, en vitenskapelig originalartikkel med tittelen: «Kan en algoritme for bruk av prokalsitonin rasjonalisere behandlingen av nedre luftveisinfeksjon?».
- Denne bør jeg lese. Jeg kjører PCT, så dette er veldig aktuelt for meg. Det er interessant å vite mer om den kliniske nytten.
Hjelljord medgir at hun sjelden leser vitenskapelige artikler. Da må de i tilfelle være midt i interessefeltet, slik som denne. Hun synes mange av fagartiklene er tunge og ofte fulle av statistikk. Bioingeniøren burde lage en kort popularisert versjon av slike artikler, sånn at flere får tilgang til dem, mener hun.
Så kommer hun til Lett på laben. Hun humrer.
- Disse leser jeg alltid. De er morsomme, både historiene og tegningene. Ja, også denne da!
(Hun er kommet fram til saken «Spis riktig mat på vakt!»).
- Denne leste jeg med en gang. Både bildene, tittelen og ingressen pirret leselysten.
Artikkelen om vaktmaten var fra Lovisenberg sykehus. Hjelljord savner mer slikt stoff; reportasjer fra andre sykehuslaboratorier. Hun er nysgjerrig på hvordan andre bioingeniører har det, og hvordan de jobber.
- Mer av det, formaner hun.
Hopper over lederne
Etter å ha bladd oss igjennom bunken med blader skal det oppsummeres. Hjelljord har stoppet opp ved alle artikler som handler om prøvetaking av barn. Artiklene om åpen venøs prøvetaking av nyfødte i nummer 5 var et høydepunkt, forteller hun. Studentspalten leser hun av og til («studentene tenker ofte litt annerledes enn oss som har vært i tralten en stund»), det samme gjelder Tett På, miniportrettet som er med i hvert nummer («men det kommer helt an på hvem som blir intervjuet»). Men kommentarstoffet; lederen fra redaksjonen foran i bladet og BFIs «Fagstyret mener» og «Etikk», blir som oftest bladd over.
- Hvis tittelen er veldig pirrende, hender det at jeg leser litt her og der, men det er sjeldent – det fanger bare ikke interessen, forklarer hun.
Bildene er viktige
Hjelljord leser ikke artiklene systematisk forfra og tvers igjennom. Etter å ha lest tittelen og ingressen, ser hun på bildene og leser bildetekster, før hun kanskje går løs på selve teksten. Ofte blir det til at hun leser bruddstykker - litt her og der.
Bildene er viktige, slår hun fast. Et godt bilde drar henne gjerne videre til bildeteksten, og av og til også til hovedteksten.
- Bildene i Bioingeniøren har stort sett god kvalitet, roser hun.
Foretrekker papir
Men hva med nettsidene? Det er like før Bioingeniøren lanserer flunkende nye og mer moderne nettsider, og redaksjonen ønsker selvsagt mange lesere også på nett. Leserundersøkelsen fra 2014 viste imidlertid at bare 16 prosent da var innom nettsiden i løpet av en måned.
Helljord tilhører flertallet som foretrekker papir. Og hvis hun skulle havne på nettsiden, er det via Facebook.
- Hva om Bioingeniøren begynte å publisere bare på nett?
- Da måtte dere i tilfelle vært mer aktive på Facebook og hanket meg inn på den måten! Jeg hadde nok uansett lest mye mindre av innholdet. Jeg får Teknisk Ukeblad på nett, og det blir til at jeg skroller raskt igjennom og leser lite.
Så er vi kommet til kåringen av de to beste forsidene. Uten å nøle plukker Hjelljord fram nummer 4 og 9 fra 2015 (se bildet). Nr. 4 fordi det på en god måte illustrerer et av yndlingstemaene: blodprøvetaking av barn. Nummer 9 fordi det er enkelt og rent i uttrykket og fordi det forteller mye om innholdet.
Og hva sier kollegene?
På vei ut stikker vi innom laboratoriet, der Hjelljords kolleger er i full sving. De har tid til en liten pause og gir villig vekk råd om hva redaksjonen bør skrive mer om: Først og fremst reportasjer fra andre laboratorier - og gjerne om bioingeniører som har utradisjonelle jobber, dessuten ønsker de mer popularisert fagstoff.
- Nett eller papir?
Begge deler, sier en. Bare papir, nett er helt uaktuelt, svarer naboen.
