Tangodanserinnen

Hun elsker mikrobiologi nesten like høyt som krimserier, og pleier å forhøre bakteriene med spørsmål som «hvem er du, hva trives du med og hvilke sykdommer kan du gi meg?»

- Hva liker du best i jobben som bioingeniør på en bakteriologilab?

- At det kreves en hel del detektivarbeid. Det jeg liker aller best er vanskelige, analytiske oppgaver der jeg må bruke kunnskap og erfaring for å løse bakteriemysteriene.

- Hvorfor det?

- Det er gøy, og så gjør det at legene og resten av sykehuset forstår hvor viktig bioingeniørene er for diagnostikken og for pasientbehandlingen.

- Hvorfor ble du bioingeniør?

- Fordi favorittfagene mine på skolen var biologi, kjemi og fysikk, og fordi jeg allerede utdannet meg til biolog i Ukraina. Da jeg kom til Norge i 2014, var bioingeniørutdanninga førstevalget mitt.

- Hva gjorde at du flyttet nordover til Norge?

- Jeg møtte mannen min, Ola, på en tangofestival i Lviv. Vi var begge lidenskapelig opptatt av argentinsk tango, og etter hvert ble det litt mer enn tango. Vi brukte kort tid på å finne ut at vi ville være sammen, og da ble det Norge.

En tsunami av frykt

- Hvordan var det å være i Norge da krigen startet i 2022?

- For meg startet konflikten i 2014 da Krim ble annektert av Russland. Det som skjedde i 2022, da Russland invaderte Ukraina 24. februar, kan best beskrives som en tsunami. Det er kanskje den verste dagen i mitt liv, og fikk stor innvirkning på livet.

- Hvordan da?

- Selve dagen for invasjonen var jeg i praksis på Moss sykehus, og holdt også på å skrive bacheloroppgave. Kun få dager senere satt vi i bilen på vei til Ukraina for å hente min gamle mor.

- Hvordan var det der da?

- Det var skummelt. Det var tidlig i mars 2022, og luftalarmen gikk hele tida. Det var lite informasjon, og vi fryktet at grensene skulle bli stengt så vi måtte bli værende.

- Har du vært tilbake siden?

- Ja, vi har vært der 8-9 ganger, ofte på ulike oppdrag der vi transporterer biler og medisinsk utstyr. Mannen min – Ola - er nesten mer engasjert enn meg, og er med i Ukrainian Freedom Convoys som har kjørt over 200 biler fra Norge til Ukraina.

- Hvilken tur husker du best?

- Den vi tok i januar i år, da vi fraktet min mor tilbake til Ukraina for å gravlegge henne.

Sivile i front

- Hva gjør dere når dere er i Ukraina?

- Vi besøker venner og familie, og prøver å hjelpe til der det trengs. Det er stor grad av frivillighet i Ukraina. Jeg tok et kurs i paramedisin for å kunne hjelpe til mer, og mannen min er journalist og har laget saker fra fronten.

- Hvordan står det til ved fronten?

- Stadig flere sivile drar dit for å kjempe. De er ikke profesjonelle soldater, men mennesker som du og jeg. Når en av dine egne skal til fronten, da gjør du alt du kan for å støtte og skaffe utstyret som trengs. Ofte går vi flere sammen og spleiser. Jeg er så takknemlig for all støtte fra mine norske kolleger og venner.

- Kjenner du noen som er der nå?

- Ja, en slektning av meg som ble skadd og lå lenge på sykehus er nå tilbake ved fronten. Og én venn er savnet etter et oppdrag i et russiskokkupert område. Vi vet ikke om han er tatt til fange, eller om han lever i det hele tatt.

Spesiell fangst i garnet

- Når planlegger dere å dra neste gang?

- Mannen min og jeg skal kjøre en bil vi har kjøpt, fra Norge til Ukraina før sommeren. Biler er viktige fordi de redder liv, men dessverre blir de ofte ødelagt av droner. Det er enormt med droner nå - de bruker avansert teknologi og påfører mye skade. De er et mareritt! Derfor skal vi fylle bilen med fiskegarn.

- Fiskegarn?

- Ja, det beskytter mot droner ved å sikre eller beskytte posisjoner, for eksempel over veier der de frakter skadde.

- Har du selv vært i virkelig fare?

- Ja, jeg bodde alene på hotell under ett av de største droneangrepene på Lviv. Jeg rakk ikke løpe ned i kjelleren, så jeg gjemte meg på badet og hørte droner og luftvernvåpen hele natta. I etterkant viste det seg at vi ikke var langt unna området de angrep, og hvor det ble en stor brann.

- Hvordan var det?

- Det var grusomt, men samtidig oppsto en slags fellesskapsfølelse med folk jeg møtte morgenen etter. Vi var så slitne. Jeg er på en måte glad jeg har opplevd det, for nå har jeg ingen illusjoner om hva som foregår.

- Hva tror du er viktig nå fremover?

- At man fortsetter å støtte opp om Ukraina – uavhengig av hva Donald Trump sier.

- Tror du på fred?

- Det spørs hva man kaller fred. En videre okkupasjon er ikke fred, og jeg vil ikke at landet mitt skjæres i biter.

Dans mellom bakkar og berg

- Hva er det rareste eller morsomste du har gjort?

- Jeg reiste til India, nær Himalaya, for å studere indisk klassisk dans. Bussen skranglet på dårlige veier med bratte stup og fjellsider. Jeg har ekstrem høydeskrekk og trodde jeg skulle dø! Dette var galskap, men ble samtidig et av de beste eventyrene i mitt liv.

- Danser du fremdeles? 

- Lite. Dans er en veldig stor del av meg, og jeg pleide å undervise i magedans og ukrainsk folkedans. I Norge har jeg undervist i dansefitness, og forsøkt å popularisere ukrainsk folkemusikk og -dans. Musikk skaper en helt fantastisk energi i kroppen min! Men dansegleden har blitt betraktelig redusert.

- Hvorfor det?

- Tango er koblet til de gode tidene i livet mitt, og da krigen startet for fullt kjentes det falskt å danse videre. Jeg klarte det ikke lenger.

- Hva betyr tango for deg?

- Det er mye kjærlighet i tango, og jeg savner det hver dag. Kanskje en dag får jeg til å danse igjen.