Smittevern starter i laboratoriet

Smittevern handler ikke bare om lover, forskrifter og tiltak i helsetjenesten. Lovverket legger også viktige rammer for hvordan smittevern kan gjennomføres i praksis. I disse dager er forslag til ny lov om vern mot smittsomme sykdommer ute på høring. Dette gir oss en god anledning til å fremheve bioingeniørens rolle i arbeidet med smittevern. Diagnostikk, overvåking, metodeutvikling og kvalitetssikring er sentrale elementer for effektive smitteverntiltak, og her spiller bioingeniørene en viktig rolle med sin spesialkompetanse.

Gjennom mange års erfaring som bioingeniør, og som leder ved et mikrobiologisk laboratorium, har jeg sett hvor sentral bioingeniørrollen er, når smittesituasjoner utvikler seg raskt. Erfaringene fra covid-19-pandemien viser hva som kreves i praksis: rask etablering av nye analyser, oppskalering av testkapasitet og samtidig klare å ivareta krav til kvalitet og sporbarhet. Dette arbeidet ble utført av bioingeniører med høy faglig kompetanse og med stor evne til omstilling.

Når smittevernlovgivningen nå revideres, er det derfor viktig at erfaringene fra laboratoriene tas med videre. Laboratoriekapasitet, metodekompetanse og forsyningssikkerhet er ikke støttefunksjoner i smittevernet, men forutsetninger for at tiltak kan iverksettes raskt og at de er kunnskapsbaserte.

Strengere krav og mer kompleksitet

Laboratoriene står nå i en ny og krevende hverdag. Innføringen av In vitro diagnostikk regulativet (IVDR) i 2022, gjør at det stilles strengere krav til dokumentasjon, validering og kvalitetssystemer for in vitro-diagnostikk. Dette har gitt merarbeid og økt behov for spesialisert kompetanse. Skal vi lykkes med rask og trygg innføring av nye metoder – inkludert stortesting ved fremtidige pandemier – er bioingeniørkompetansen helt essensiell. Metodeforståelse, kvalitetssikring og praktisk gjennomføring kan ikke improviseres i en krisesituasjon.

Den internasjonale situasjonen har også gjort laboratoriearbeidet mer komplekst. Krigen i Ukraina har ført til at pasienter har kommet til norske sykehus med andre smitteprofiler og resistensmønstre, enn vi tradisjonelt har sett. Dette stiller høye krav til mikrobiologiske laboratorier, både når det gjelder analysevalg, tolkning og samhandling med klinikk. Bioingeniører og leger må sammen håndtere mer komplekse mikrober og mer krevende diagnostiske vurderinger enn tidligere.

En stille trussel

Parallelt pågår kampen mot antibiotikaresistens – en stille, men svært alvorlig trussel mot folkehelsen. Overvåking av resistens, rask påvisning av resistente mikroorganismer og høy kvalitet i mikrobiologisk diagnostikk er sentrale smitteverntiltak. Dette arbeidet foregår kontinuerlig i laboratoriene og krever en stadig oppdatering og utvikling av deres kompetanse.

Bioingeniører har gjennom utdanning og praksis solid erfaring innen mange fagområder og laboratoriedrift. De er vant til å arbeide i teknologitunge og spesialiserte miljøer, der kvalitet, pasientsikkerhet og faglige vurderinger står i sentrum. Min erfaring er at bioingeniører er svært løsningsorienterte – og godt rustet til å møte både kjente og nye smittevernutfordringer. Den nye smittevernloven må i større grad anerkjenne laboratoriemedisin og bioingeniørkompetanse som en bærebjelke i nasjonal beredskap.

Jeg mener det er viktig at denne kompetansen synliggjøres og tas med når smittevernberedskap videreutvikles. Skal Norge stå bedre rustet for fremtidige utbrudd, må laboratoriene og bioingeniørene anerkjennes som en integrert del av smittevernet. For smittevern bygges ikke bare i planer og paragrafer – det bygges i laboratoriet, hver eneste dag.