Bioingeniører må være med å utdanne morgendagens bioingeniører – men hvordan rekrutterer vi dem?

Hvem skal undervise bioingeniørstudenter? Dette spørsmålet stilte Bjarne Hjeltnes i en kronikk publisert i Bioingeniøren i 2016. Han mente at i en profesjonsutdanning kan ikke profesjonen være fraværende, og at en stor andel av de som underviser bioingeniørstudenter må ha utdanning som bioingeniør og lang yrkespraksis. Problemstillingen er høyst relevant også i 2025.

Bioingeniørutdanningene trenger bioingeniører for å utdanne nye bioingeniører. Undervisere som er utdannet bioingeniører og har arbeidserfaring ved kliniske laboratorier har, i tillegg til skreddersydde fagkunnskaper, også erfaringsbasert kunnskap om profesjonen studentene skal ut i. Dette gjør at man har lettere for å se helheten, for å vinkle undervisningen riktig og for å trekke frem de rette momentene. Den erfaringsbaserte kunnskapen kan man ikke lese seg til.

Ingen andre har tilsvarende kompetanse

Til tross for at flere andre typer utdanninger, som for eksempel biologi, biomedisin og bioteknologi også inneholder laboratoriearbeid, er det kun bioingeniørutdanningen som har et innhold spesifikt rettet mot arbeid i medisinske laboratorier. Selv om enkelte tema kan være sammenfallende med andre helseprofesjonsutdanninger eller disiplinutdanninger, er det ingen andre utdanninger som gir tilsvarende kompetanse som bioingeniørutdanningen. Både sykepleiere og leger kan noe om for eksempel blodgassanalyser, men kun bioingeniørene får en grundig innføring i både de preanalytiske-, analytiske- og postanalytiske variablene. En kandidat med bachelorgrad i biomedisin har gjerne kompetanse i mikrobiologi, men ikke medisinsk mikrobiologi. Samme ord betyr ikke nødvendigvis samme innhold, noe man gjennom effektiviseringsprosessene som pågår i universiteter og høgskoler har blitt oppmerksomme på.

Man kan videre for eksempel studere histopatologi i mange sammenhenger, men det er bare bioingeniørstudentene som får en grundig innføring i de ulike fargemetodenes anvendelsesområder i diagnostisk sammenheng, styrker og svakheter, og ikke bare hvordan man kan studere snittene i mikroskopet. Om cellebiologi eller biokjemi undervises av en molekylærbiolog, er det fort gjort å tenke at Western Blott er en sentral metode å introdusere for studentene, mens en bioingeniør vet at dette ikke er en rutinemetode man møter på i et medisinsk laboratorium. Det er derfor viktig at det i det tverrfaglige undervisningsteamet ved en bioingeniørutdanning er nok bioingeniører, som kan bidra til at innholdet i utdanningen er arbeidslivsrelevant. Bioingeniørstudenter møter i løpet av sin utdanning mange høyt utdannede, dyktige og engasjerte undervisere som ikke selv er bioingeniører, og disse gjør en god og viktig jobb. Men hva risikerer vi at skjer med innholdet i utdanningen dersom det blir for få undervisere med relevant yrkesbakgrunn? For mange er det opplagt at en stor andel av de ansatte i bioingeniørutdanningene bør være bioingeniører med yrkeserfaring, men faktum er at flere av bioingeniørutdanningene opplever å måtte argumentere for dette ettersom det ofte er få søkere med yrkesbakgrunn.

Hvorfor vi trenger bioingeniører

Grunner til at personer med yrkesbakgrunn som bioingeniør bør undervise bioingeniørstudenter:

• Faglig kompetanse: Bioingeniører har spesialisert kunnskap og erfaring innen medisinsk laboratoriearbeid, noe som er avgjørende for å kunne gi studentene en grundig og korrekt forståelse av faget og profesjonsutøvelsen.
• Praktisk erfaring: Bioingeniører har praktisk erfaring med de analyser, metoder og teknologier som brukes i medisinske laboratorier. Dette gjør dem i stand til å gi studentene nødvendig innsikt i hvordan teorien anvendes i praksis.
• Relevans: Bioingeniører har innsikt i arbeidsoppgaver, rutiner, metodikk og instrumentering ved medisinske laboratorier, noe som sikrer at undervisningen er relevant.
• Profesjonell utvikling: Bioingeniører kan fungere som viktige forbilder ved utvikling av yrkesidentitet, veilede studentene i deres profesjonelle utvikling og forberede dem på utfordringene de vil møte i arbeidslivet.
• Nettverk: Bioingeniører har ofte et bredt faglig nettverk både på sykehuslaboratoriene generelt og i forskningsmiljøer, noe som kan bidra til økt samarbeid på tvers og dermed økt kvalitet i utdanningene.
• Fleksibilitet og robusthet: Ved å ansette bioingeniører i stillingene, får man også personer med bredere kompetanse, noe som styrker kollegiet. For eksempel, ved å ansette en bioingeniør til å undervise i cellebiologi og biokjemi, får man også en person som kan bistå med opplæring i blodprøvetaking og andre profesjonsspesifikke ferdigheter ved behov. Denne ekstra fleksibiliteten oppnår man ikke ved å for eksempel ansette en molekylærbiolog.

Hva sier forskrift og retningslinjer?

Forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger skal, sammen med nasjonale retningslinjer for den enkelte utdanning, definere de nasjonale rammene for helse- og sosialfagutdanningene. Forskriftens formål inkluderer å sikre at utdanningsinstitusjonene tilbyr praksisnære og forskningsbaserte helse- og sosialfagutdanninger med høy faglig kvalitet og relevans. Forskriften skal sammen med retningslinjen sikre at institusjonene legger til rette for helse- og sosialfagutdanninger med helhet og sammenheng mellom fag, emner, teori og praksis samt undervisningsmetoder og vurdering av studentene. I §3 Praksisstudier i Forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger står det blant annet spesifisert (i) at det skal tilbys relevante læresituasjoner, kunnskapsbaserte tjenester og kompetente veiledere og at (ii) praksistilbyderen har ansvar for daglig veiledning og oppfølgingen av studentene, og skal sørge for at praksisveileder normalt er av samme profesjon som den som blir veiledet (§3). Dette gjelder innenfor praksisstudier der dette er naturlig (§ 3). Praksisveileder skal ha relevant faglig kunnskap og bør som hovedregel ha formell veiledningskompetanse (§ 3).

I Forskrift om nasjonal retningslinje for bioingeniørutdanning spesifiseres det blant annet i §2. Formål med utdanningen at utdanningen skal gi kandidater som er kvalifisert for bioingeniørfaglig arbeid. Det er gjennom en treårig bachelor i bioingeniørfag at man oppnår bioingeniørfaglig kompetanse og ergo er autorisert bioingeniør.

I Forskrift om nasjonal retningslinje for bioingeniørutdanning § 11 omtales praksisstudier. Praksisstudier skal utgjøre om lag en tredjedel av studiet (§ 11). En tredjedel av praksisstudiene skal være eksterne (§ 11). Det innebærer at mesteparten av praksisstudiene for bioingeniørstudenter foregår på campus under veiledning av ansatte i universitetene og høgskolene. Interne og eksterne praksisstudier, samt ferdighetstrening, skal organiseres slik at faglig progresjon fremmes og læringsutbyttebeskrivelsene oppnås (§ 11). Det betyr at interne praksisstudier må ha et innhold som er i tråd med kompetanseområdene som beskrives i forskriften. Ekstern praksis er en svært viktig læringsarena for studentene, men bioingeniørutdanningen inneholder ikke nok ekstern praksis til å oppfylle kravene fra forskriften. Til sammenligning består om lag halvparten av sykepleierutdanningen av ekstern praksis (ref. nasjonal forskrift sykepleieutdanning).

Praksisstudier i bioingeniørfag er i en særstilling ettersom praksisstudier beskrives som intern og ekstern. Men merk at både intern og ekstern faller inn under begrepet «praksisstudier» og ergo også § 3 Praksisstudier i Forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger. Her står det spesifisert at praksisveileder normalt er av samme profesjon som den som blir veiledet (§ 3). Det betyr at i intern praksis på bioingeniørutdanningene er det bioingeniører som normalt skal veilede. Når skal vi godta det «unormale»?

I § 10 i Forskrift om nasjonal retningslinje for bioingeniørutdanning spesifiseres studiets oppbygging og innhold. Tabell 1 viser innhold som spesifisert i lovverket og en fortolkning på når vi mener man kan godta det «unormale», med tanke på praksisveileder sin kompetanse i intern praksis.

Vi har utfordringer med å rekruttere bioingeniører!

Universiteter og høgskoler i Norge prioriterer ansettelse av kandidater med PhD i undervisnings-, forsknings- og formidlingsstillinger (UFF-stillinger), med minimumskrav om mastergrad. Når bioingeniørutdanningene lyser ut UFF-stillinger er det ofte ingen - eller svært få - bioingeniører som søker.

European Skills/Competences, Qualifications and Occupations (ESCO) er en klassifisering av ferdigheter, kvalifikasjoner og yrker på en rekke europeiske språk. Bioingeniørprofesjonen er klassifisert som en helseprofesjon i tre European Qualifications Framework (EQF)-nivåer:

• EQF 6 - Biomedical Scientist (NKR 6 - Bachelor)
• EQF 7 - Specialist Biomedical Scientist (NKR 7 - Master)
• EQF 8 - Advanced Biomedical Scientist (NKR 8 - PhD)

For å ansette bioingeniører i UFF-stillinger i dag er det behov for at bioingeniører videreutdanner seg til både NKR 7 - Master og NKR 8 - PhD. Denne høye graden av akademisering kan ofte stå i motsetningsforhold til profesjonsutdanningene, hvor praktisk erfaring og ferdigheter er avgjørende. Profesjonsutdanninger, som bioingeniørfag, har et sterkt fokus på praktiske ferdigheter og direkte anvendelighet i arbeidslivet. Når institusjonene legger stor vekt på akademiske kvalifikasjoner, kan det resultere i en ubalanse mellom teoretisk kunnskap og praktisk kompetanse, noe som kan utfordre kvaliteten og relevansen av profesjonsutdanningene. I et drømmescenario ville det vært en tydelig karrierevei i arbeidslivet/på sykehuslaboratoriene for bioingeniører med master og bioingeniører med PhD. Dette har man i dag klart å strukturere for eksempelvis sykepleiere, hvor man ser spesialistutdanninger innenfor anestesisykepleierutdanning, akuttsykepleie og kreftsykepleie. Hvorfor er tilsvarende så vanskelig for bioingeniører?

Det er åpenbart at for å opprettholde høy kvalitet i bioingeniørutdanningen, er det avgjørende at store deler av undervisningstemaet har solid yrkeserfaring som bioingeniører. Men da trenger vi altså at du som bioingeniør tar en relevant masterutdanning - og aller helst en PhD - og at du også jobber tett på bioingeniørfaget i arbeidslivet. Vi trenger også at sykehuslaboratoriene verdsetter videreutdanning og rigger stillinger etter de formelle kompetansenivåene vi bruker i Norge (NKR6, NKR7, NKR8). Vi har også behov for at det kommer på plass nasjonale retningslinjer for EQF 7 - Specialist Biomedical Scientist (NKR 7 - Master) i Norge.

Hva skal til for å sikre rekruttering av bioingeniører til bioingeniørutdanningene?