Anita Blomfeldt blir snart pensjonist - etter nesten 40 år innen forskning

– Det er med ydmykhet jeg takker for meg. Takk til alle de gode menneskene jeg har møtt, og som har gitt meg så mange muligheter, sier Anita Blomfeldt.

Det lå nemlig ikke i kortene at Blomfeldt skulle bli forsker. Hun er nærmest oppvokst på et rosegartneri, og hun er den første i familien med høyere utdanning.

- Men det er kanskje ikke så underlig likevel. Jeg har en iboende nysgjerrighet - og som barn og ungdom var utforskertrangen stor. Frøken Detektiv var barndomshelten, forteller Blomfeldt (snart 67 år).

Yrkeskarrieren hennes har vært tuftet på to påler: mikrobiologi og forskning. Helt fra hun i 1981 gikk inn dørene på Bærum sykehus som nyutdannet bioingeniør, til hun nå forlater lederstillingen ved Seksjon for forskning og utvikling ved Avdeling for mikrobiologi og smittevern på Ahus.

Velduftende bakterier

Anita Blomfeldt, eller aNita som hun kaller seg (hun lyder navnet Nita blant familie og venner og den offisielle signaturen hennes på jobbmail er aNita Blomfeldt, PhD MPH), vokste opp i Bærum i Akershus. Der tok hun artium på reallinja.

- Naturfag og matte var yndlingsfagene og etter gymnaset bestemte jeg meg for å finne en jobb som matchet. Den fant jeg på Folkehelsa, forteller hun.

Så, høsten 1977, startet Blomfeldts «labliv». Da var hun 19 år.

På Folkehelsa fikk hun jobb på salmonellalaben, en jobb som gikk ut på å ta imot og dyrke avføringsprøver fra hele landet. Mange ville kviet seg for å bruke arbeidsdagene på avføring, men ikke aNita. Hun var begeistret!

- Jeg ble skikkelig fasinert. Det duftet så nydelig av bakteriene som vokste på skålene, markjordbær av salmonella og smørbukkaramell av streptokokker, minnes hun.

Sjefen på laben merket seg iveren til den unge laboratorieassistenten – og anbefalte henne å søke bioingeniørutdanningen på Ullevål sykehus. Den var kjent for å gi grundig undervisning i mikrobiologi. Og slik ble det. Blomfeldt søkte og kom inn.

- Av natur er jeg analytisk og systematisk, jeg holder orden på ting, så jeg skjønte raskt at dette var et yrke som passet meg.

Forskernovise

Veien mot forskning startet på det mikrobiologiske laboratoriet på Bærum sykehus. Der lærte hun masse, forteller hun. Så mye at en av legene ba henne bli med til «Kaptein Wilhelmsen og frues bakteriologiske institutt» på Rikshospitalet og til en forskningsassistentstilling der. Den var knyttet til et meningittprosjekt.

- Det var høyere forekomst av meningitt i Norge enn i mange andre land, og vi undersøkte om det var genetiske forhold i bakterien Neisseria meningitidis som bidro til det. Det var det.

Blomfeldt tok seg av mye av arbeidet på laben og var involvert i de faglige diskusjonene.

- Men jeg var fremdeles en novise innen forskning og var ikke med på publiseringene, forteller hun.

Ernæringsforsker

Lysten på forskning var uansett tent, og etter ti år med diverse stillinger på Rikshospitalet og Bærum sykehus, både i rutinen og med forskning, bestemte hun seg for å komme seg videre – lære mer. Hun fikk jobb som avdelingsingeniør ved «Hovedfagslaboratoriet for ernæring, helse og miljø» på Stabekk høyskole (senere del av OsloMet). I tillegg til undervisning og labarbeid, ble hun nå involvert i ernæringsforskning.

- Den første publikasjonen jeg fikk navnet mitt på, var en studie av ulike typer fett. Den førte til at herdet marint fett ble redusert i norsk margarin og erstattet med sunnere plantebasert fett, forteller hun.

Headhuntet

Årsaken til at Blomfeldt havnet på Ahus, der det meste av forskerkarrieren hennes har utspilt seg, var de solide kunnskapene om molekylære metoder hun hadde tilegnet seg i årenes løp. I 2001 ble hun headhuntet til Ahus for å etablere de første molekylære analysene på mikrobiologisk lab der.

- Du har vært med på litt av en utvikling når det gjelder molekylærbiologi?

- Det har jeg. I 2001 var fragmentanalyse, AFLP, og puls-felt gelelektroforese, PFGE, de mest brukte metodene for typing og sammenligning av bakterier på DNA-nivå. Senere innførte vi ulike molekylære metoder for å identifisere og karakterisere bakterier, mens det nå er helgenomsekvensering som gjelder. Det har vært litt av en utvikling, ja.

Master i Gøteborg

De første årene på Ahus var Blomfeldts tittel spesialbioingeniør. Hun lærte opp stipendiater, gjorde labarbeid for dem, jobbet i team og var med på publikasjoner, men hun hadde ingen selvstendig rolle i forskningen.

- Det ønsket jeg meg, men for å få til det, trengte jeg en master.

Den tok hun på Nordiska högskolan för folkhälsovetenskap i Gøteborg. Fordi hun fremdeles hadde små barn, måtte det bli en modulbasert utdanning. Dem var det ikke mange av i Norge i 2003.

Selve masteroppgaven var en litteraturstudie som så på hvordan infeksjonssykdommer påvirket fattigdom i afrikanske land sør for Sahara.

- Jeg var nok inspirert av mannen min. Han er professor i utviklings- og ressursøkonomi og kjente til forholdene sør i Afrika, forteller hun.

Genotype CC30 ga høyere dødelighet

Og med masteren i havn, lå veien åpen for hennes eget doktorgradsprosjekt: «Stapylococcus aureus bloodstream infection – Molecular epidemiology and impact of bacterial genotype on outcome».

Studien viste at 71 prosent av pasienter med sepsis forårsaket av gule stafylokokker, ble smittet under behandling på sykehus eller sykehjem. Blomfeldt fant også ut at pasienter som var infisert med genotypen CC30, var assosiert med høyere dødelighet.

- Vi undersøkte dessuten forekomsten av MRSA, og den var lav, kun 1,2 prosent var resistente mot meticillin. Det er en trend som heldigvis har holdt seg også etter min studie.

- Har resultatene endret rutiner på sykehus og sykehjem?

- Jeg vet at flere sykehusavdelinger nå involverer infeksjonsmedisinere og mikrobiologer når behandlingen av disse pasientene skal diskuteres. Det er ikke nødvendigvis bare min studie som har ført til det, for flere studier har liknende resultater, men det er uansett viktig og riktig.

Fagnerd

Mange små puslebiter som er med på å skape det store bildet, det er slik Blomfeldt ser på egen forskning. Hun har opp gjennom årene ledet et stort antall prosjekter og vært med på å publisere over 30 vitenskapelige artikler, ti av dem som hovedforfatter.

- En tidligere kollega beskriver deg som en skikkelig fagnerd som leser faglitteratur klokka seks søndag morgen. Stemmer det?

- Det har vel skjedd, men det henger sammen med at mannen min er en enda større nerd – og han jobber ofte i helgene. Jeg er ikke typen som må snakke fag på fest. Tvert imot. Det finnes mye annet interessant å diskutere.

For eksempel filosofi. Blomfeldt er med i en diskusjonsgruppe som tar opp filosofiske spørsmål – store og små. Hun leser mye, men hun beveger seg også mye: Ski, riding, padling, løping og turer i fjern og nær (hun har vært på toppen av Kilimanjaro).

- Du gjør åpenbart mye morsomt på fritida, men hva er det morsomste du har gjort på jobb?

- Det er gjerne sånn at det morsomste er det man holder på med akkurat nå. Det er morsomt å få en idé og gjennomføre den. Jobbe i team – løse alle trinnene sammen.

Ta ansvar for eget fag!

Blomfeldt er opptatt av bioingeniørenes rolle i forskningsteamet og synes at bioingeniører bør ta mer ansvar for eget fag og fagutvikling. I dag overlates for mye til legene. Man trenger ikke jobbe på en forskningslab for å delta i fagutvikling, mener hun. Kvalitetssikring på rutinelaben er også viktig utviklingsarbeid.

- Men da må laboratorieledere gi bioingeniørene mulighet til å ta et slikt ansvar. Ledere må være oppmerksomme på hvem som er ivrige og ønsker å utvikle seg. Og så må de legge til rette for at det skal være mulig, sier hun.

Ikke helt slutt

Blomfeldt blir offisielt pensjonist 1. juli, men hun slutter ikke helt. Hun beholder jobbe-pc-en og har planer om å fullføre tre prosjekter; et som er oppfølging av doktorgradsprosjektet, et som handler om kreftpasienter med sepsis – og ikke minst; et tredje som er en oppfølging av det nasjonale pseudomonasutbruddet i 2021-22 som rammet 400 pasienter på norske sykehus. Det viste seg at engangsvaskekluter var kilden. (Dette er omtalt i artikkelen «Jakten på utbruddsbakterien» i Bioingeniøren 3 2022).

Jakten på utbruddsbakterien

- Vi har samlet prøver fra alle blodkulturer som var positive med Pseudomonas aeruginosa under utbruddet. Vår oppgave er å beskrive utbruddet molekylært, for å lære av det og forhindre liknende utbrudd, sier Blomfeldt.

Hun forteller at hun og kollegene er i sluttspurten på en artikkel med interessante funn. Mer vil hun ikke røpe.

Meningen med livet?

Og om en del måneder, når prosjektene er sluttført og artiklene ferdigskrevet, er hun helt klar for pensjonistlivet. Da skal hun være enda mer ute i naturen, kanskje ri mer, reise mer – og ganske sikkert lære seg noe slovakisk.

- Fordi jeg har en sønn som har bosatt seg i Slovakia med slovakisk kjæreste. Jeg regner med at det blir barn der etter hvert – og jeg vil jo gjerne kunne snakke med barnebarna mine.

Og så skal hun fortsette å lese og diskutere filosofi. Diskusjonsgruppa har blant annet lest og diskutert Thomas Hylland Eriksens bok «Syv meninger med livet».

- Så hva er meningen med livet? Har du funnet det ut?

- Meningen med livet er vel selve livet. At man lever her og nå og bidrar til å gjøre verden bedre. Og det akter jeg å gjøre, sier aNita Blomfeldt.