Ikke bryt taushetsplikten i folkeopplysningens navn!

Mange ønsker å rette opp i misforståelser blant befolkningen, og kaster seg derfor over tastaturet. Men hvor går grensen for hva vi kan skrive? Uten varsomhet kan vi raskt risikere å bryte taushetsplikten.

De siste månedene har det vært publisert mye som omhandler helsesektoren i nettavisene. Opphetet debatt rundt temaer som underbemanning, fødsel, vaksiner og ventetid har vekket sterke følelser hos mange. I den forbindelse har jeg observert flere kommentarer som bryter med de rammene vi har som helsepersonell.

I helsepersonelloven § 21 står det tydelig hva taushetsplikten innebærer og hva som er lovens formål. Helsepersonell plikter å hindre at uvedkommende får tilgang til - eller kjennskap til – pasientopplysninger, også opplysninger som kan føre til at en pasient blir identifisert. Selv om en pasient ikke nevnes ved navn, kan andre detaljer som bosted, alder eller kontekst gjøre vedkommende gjenkjennelig. 

Det er ikke alltid så mye som skal til før noen gjenkjenner situasjonen eller personen.

Vær særlig varsom med konkrete historier

Tenk på det du ønsker å skrive. Refererer du til en konkret pasienthistorie? Da må du være særlig varsom - spesielt hvis hendelsen er sjelden, og dermed lettere kan knyttes til enkeltpersoner. Husk at både pasienter, pårørende og kollegaer kan lese det du skriver.

Intensjonen er kanskje god, men vi må huske at pasientene ikke er brikker i et politisk spill. Deres historier er ikke gitt til oss, slik at vi kan bruke dem i vår egen agenda. De har lagt sin helse i våre hender, og den tilliten er det viktig å leve opp til. Dette gjelder også selv om du ikke ser pasienten foran deg. 

Hver biopsi, bloddråpe og bakterieprøve er knyttet til et menneske. Det mennesket har krav på respekt og diskresjon, uansett hvor engasjert vi måtte være i debatten.

Lukket gruppe? Du er fortsatt i offentligheten!

Ett sted hvor jeg ser spesielt mange uttalelser fra helsepersonell, er i lukkede Facebook-grupper. Det finnes et stort antall forskjellige nettsamfunn hvor man kan dele erfaringer og tips. Temaene kan for eksempel være trening, kosthold, spesielle sykdommer eller grupper for foreldre med barn på samme alder. Der deles det flittig velmente råd og synspunkter. 

Husk at en gruppe med 3000 mennesker er mer “offentlig” enn “lukket”, uansett hva gruppebeskrivelsen sier. Med en gang du oppgir at du er helsepersonell, så får du en mye større påvirkningskraft, og du må derfor passe på at rådene du gir er nyanserte, riktige og trygge.

Jeg har selv opplevd at det klør i fingrene når jeg ser feilinformasjon, eller råd som ikke er i tråd med forskning og anbefalinger. Det faller meg ikke naturlig å tie, når jeg ser at informasjon som kan være skadelig blir fremstilt som fakta. Det frister å bruke all min erfaring og eksempler fra arbeidet, når jeg argumenterer. Det er derfor viktig å alltid ha det etiske kompasset i den ene lommen og helsepersonelloven i den andre.

Alle innlegg etterlater inntrykk

Vi må heller ikke glemme hvordan innlegg i sosiale medier kan oppleves for dem som leser dem. 

De aller fleste vil på et tidspunkt være pasient eller pårørende. Når de ser helsepersonell skrive om pasienter på nett, kan det skape frykt for selv å bli omtalt på samme måte. I verste fall kan det føre til at noen vegrer seg for å søke hjelp. Det kan igjen få alvorlige konsekvenser, særlig hvis det medfører at sykdom ikke oppdages eller behandles i tide.

Alt som publiseres på internett er med på å forme befolkningens inntrykk av helsesektoren. Tillit til helsevesenet er avgjørende, og som helsepersonell har vi et felles ansvar for å bevare denne tilliten. 

Dette betyr ikke at vi skal vegre oss for å delta i samfunnsdebatten. Tvert imot, bioingeniører har viktig kompetanse og erfaring som bør løftes frem. Men vi må gjøre det på en måte som ivaretar pasientenes rettigheter, og som ikke bryter med grunnleggende etiske og juridiske prinsipper.