Av SVEIN A. LILJEBAKK, ansvarlig redaktør
(Dette er en lederartikkel. Lederen gir uttrykk for tidsskriftet Bioingeniørens mening om et aktuelt tema.)
MANGE HUSKER NOK fortsatt BFIs store 50-årsjubileum i 2012. Men siden den gang er det gått ti år, og dermed har ti nye årskull med bioingeniører gått ut i yrkeslivet.
FOR Å FORSTÅ nåtiden, må man kunne noe om fortiden. Derfor er det viktig at også yngre bioingeniører kjenner profesjonens opphav, hvordan den har utviklet seg og hvordan fagforeningen – under skiftende navn og yrkestitler – har bidratt til at bioingeniørprofesjonen er det den er i dag.
DERFOR ER dette en utgave av Bioingeniøren som er preget av historien. Men vi har valgt å konsentrere oss om noen nøkkelhendelser- og personer: Kampen for at ikke bare leger skulle få lede de medisinske laboratoriene, personifisert ved daværende fagforeningsleder Ada Schreiner, og fusjonen med NITO i 1998 – som Marit Stykket så i havn.
DEN NYERE HISTORIEN gir vi en smakebit av i avskjedsintervjuet med Rita von der Fehr – hun gir seg nå som BFI-tillitsvalgt, etter seks år som nestleder og ni år som leder av fagstyret. Og i Tett på denne gangen møter leserne en foregangskvinne for alle bioingeniører som forsker: Professor emerita Ingebjørg Seljeflot, som snart trer av etter en forskerkarriere som begynte i 1982.
JA, HISTORIE ER VIKTIG. Men man skal ikke la seg binde av den. De yngre bioingeniørene bør kjenne den, men det er også de nye generasjonenes privilegium å tolke den, å ta med seg videre det som er verdifullt og legge til side tradisjoner og oppfatninger som ikke lenger er hensiktsmessige eller relevante.
SLIK OPPFYLLES BFIs visjon for bioingeniørene og faget: En yrkesgruppe i utvikling og en vitenskap for framtiden!
Les også:
Den gang «Ada Schreiner» var et skjellsord i legekretser
Fusjonen med NITO: En milepæl i BFIs historie
