Av FRØY LODE WIIG, frilansjournalist
- Alder: 72 år
- Stilling: Leder av Senter for klinisk hjerteforskning ved Hjertemedisinsk avdeling, OUS Ullevål, forsker, professor emerita ved Universitetet i Oslo.
- Aktuell fordi: Etter 40 år med forskning som jobb og hobby skal Ingebjørg Seljeflot si takk for seg på laboratoriet.
Ferdig utdannet fysiokjemiker i 1971. Laboratorieleder i ung alder. Forskerspire ved en tilfeldighet i 1982. Og så: 40 intense, lystbetonte, lærerike år innen kardiovaskulær forskning. Et forskerliv viet hjerteinfarkt, hjertesvikt, atrieflimmer og kronisk hjertesykdom. Et arbeidsliv viet etablering og oppbygging av det tverrfaglige Senter for klinisk hjerteforskning. Akademiske milepæler på veien: Hun var landets første bioingeniør uten universitetsutdanning som tok doktorgrad, og hun ble Norges andre bioingeniør med professortittel.
Og nå: Pensjonisttilværelse. Men ikke riktig ennå. 72-åringen skal jobbe inntil hennes etterfølger er funnet og på plass.
– Du har fylt 72 år, men er fremdeles i full jobb. Hva tenker du om å bli pensjonist?
– Jeg skulle egentlig slutte i sommer, men blir værende til mars/april neste år. Pensjonisttilværelsen blir nok en stor overgang. For meg har jobben vært en stor del av livet. Jeg har vært heldig og hatt det så gøy på jobb og fått holde på med ting som nærmest er hobby. Samtidig kommer jo ikke pensjonsalderen som en overraskelse og jeg har forberedt meg de siste årene. Alle jeg studerte med har sluttet å jobbe, og jeg kan ikke stikke hodet i sanden: Jeg er 72 år, jeg også.
– Hvordan og hvorfor begynte du å forske?
– Helt tilfeldig. På 1970- og 80-tallet var jeg leder for laboratoriet ved Røde Kors klinikk i Oslo. En av overlegene forsket på hjerteinfarkt og trengte hjelp fra laboratoriet. Det sa jeg ja til, og etter hvert drev jeg med forskning ved siden av ledelse. Jeg var på rett sted til rett tid. Det var i 1982, jeg var ung, og da tør man mye rart. Samtidig har jeg alltid vært faglig nysgjerrig, så det var ikke overraskende at forskning appellerte til meg. Jeg var heldig som fikk jobbe sammen med leger som forsket og som tidlig så verdien av tverrfaglig samarbeid. Dette ble også svært viktig da jeg begynte fullt ut med forskning ved Ullevål sykehus i 1991.
– Hvilken nytte har du hatt av din bioingeniørbakgrunn?
– I mitt forskervirke har bakgrunnen min som bioingeniør vært helt vesentlig. Bioingeniører er opplært til nøyaktighet, systematikk og presisjon. Vi vet hvor viktig den preanalytiske fasen er. Alt dette er uunnværlig i klinisk forskning, som jeg har drevet med. Vi har utviklet flere nye laboratoriemetoder, og da har jeg hatt stor nytte av all min bioingeniørerfaring med uttesting og kvalitetskontroll.
– Hvilket prosjekt er du mest stolt av?
– Jeg er mest stolt av å ha bidratt til å bygge opp et tverrfaglig forskningsmiljø i Senter for klinisk hjerteforskning. I begynnelsen arbeidet jeg mye alene på laboratoriet, men etter hvert fikk vi ansatt flere bioingeniører. To av dem gikk videre til å ta doktorgrad, og begge er i dag veiledere for nye stipendiater. Bioingeniører som yrkesgruppe har et voldsomt potensial og mye å bidra med i forskning. Det har vært viktig for meg at bioingeniørene på laboratoriet er likeverdige medlemmer av forskergruppen. Jeg er også stolt av at vi var så tidlig ute med systematisk biobankarbeid. Det la grunnlaget for mye av den kliniske forskningen vi kan gjøre i dag.
– Hvilke råd vil du gi til andre bioingeniører som vurderer forskning?
– Velg veileder og forskningsmiljø før du velger tema. Selvfølgelig må du velge et tema som interesserer deg, men husk at et doktorgradsprosjekt i stor grad blir til underveis. Du trenger et miljø som backer deg og hjelper deg gjennomføre prosjektet.
– Hva ville du gjort hvis du ikke hadde blitt bioingeniør?
– Jeg ville nok ha studert medisin. Jeg kom inn på medisinstudiet i Tyskland, men var ikke moden nok den gangen til å flytte utenlands. Det var realfag og særlig biologi som interesserte meg. Helt tilfeldig fikk jeg høre om «fysiokjemiker» og tenkte at kombinasjonen av laboratoriearbeid og medisin kunne passe for meg. Jeg har aldri angret på valget.
– Hvordan tror du studiekameratene husker deg?
– Vi var 16 stykker som begynte på Statens fysiokjemikerskole, Rikshospitalet, i januar 1970. To år senere var vi ferdig utdannet. Vi har fremdeles årlig kontakt og hadde nylig 50-årsjubileum. Studiekameratene husker meg fra studietiden, men vet også mye om meg og livet mitt i dag.
– Hva opptar deg akkurat nå?
– Jeg er opptatt av å tilrettelegge best mulig for de som skal overta etter meg. Foreløpig er det ikke bestemt hvem som skal lede senteret videre, men jeg skal gjøre alt jeg kan for å sikre en god overgang. Så skal jeg trekke meg helt ut slik at nye tanker og ideer slipper til. I tillegg har jeg en stipendiat som er i innspurten av sitt doktorgradsprosjekt, og jeg er bedt om å komme med innspill i planleggingen av Nye Oslo universitetssykehus. Jeg er opptatt av å sikre at det blir satt av plass til laboratorier i de nye byggene.
– Du får ti minutter med helseministeren. Hva ville du ha sagt?
– Jeg ønsker at helseministeren bruker sin posisjon til å sikre offentlig finansiering av medisinsk forskning. Hun bør reversere kuttene til Norges Forskningsråd på sitt felt, og sørge for at viktige medisinske forskningsprosjekter får fortsette.
– Hva gleder du deg mest til akkurat nå?
– Til å reise på fjellet i helgen sammen med mannen min! Turer i fjell, skog og mark har alltid vært en viktig del av livet.
