Av Nils Jarle Oma, bioingeniørstudent ved OsloMet – storbyuniversitetet og studentrepresentant i BFIs rådgivende utvalg for utdanning (RUFUT)
I Bioingeniøren 1 2018 reiser fagstyremedlem Gro Jensen spørsmål om hvorfor mastergradsutdanning blir undervurdert i det norske helsevesenet. Hun foreslår at en integrert mastergrad like godt kan være en måte å motvirke tiltagende fragmentering og manglende muligheter for videreutdanning i dagens bioingeniørutdanning. For oss studenter er det foreløpig flere grunner til å beholde bioingeniørgraden i bachelorform. Holdningsendringen Jensen tar til orde for er imidlertid svært viktig. Både master- og videreutdanning bør bli minst like vanlig som bachelorgrad i framtiden. Vi er derfor lite tjent med holdningen Gro så riktig setter fingeren på i sitt innlegg.
Avmålt holdning til mer utdanning
Helt fra det første møtet med praksisfeltet får vi studenter formidlet en viss avmålt holdning til mer utdanning. Spesielt mastergraden er framholdt som overflødig. Vi får høre at mastergraden ofte ikke er brukbar og at man nesten står bedre skikket til bioingeniøryrket dersom man kun tar bachelorgrad. Mastergraden blir presentert som potensielt sett bortkastet tid fordi den:
- Må være spesifikk for laboratoriet du har jobb i, skal den ha noen verdi.
- Gjør deg til en dyrere arbeidstaker.
- I noen tilfeller verken gir nytte eller godtgjørelse.
Vi blir heller oppfordret til å jobbe, få erfaring og etablere oss før vi eventuelt bør tenke på mer utdanning. Holdningen gjør at selv de studentene som vet at de ønsker å fordype seg i et fagfelt, vegrer seg for å ta en mastergrad.
Må kunne mer om IKT, tallknusing og algoritmer
Bioingeniører vil det være et stort behov for i framtiden. Vi trenger tilstrekkelig faglig forankring i møtet med morgendagens utfordringer. Det er spesielt to hovedretninger som utvikler seg; automasjon og spesialanalyser. Automasjon vil sette flere og flere laboratorieanalyser på bånd. For å stå klar for denne utviklingen bør bioingeniører kunne mer om IKT, tallknusing og algoritmer. Økt fagkompetanse vil også kreves når stadige flere spesialanalyser finner veien inn på laboratoriet. En forlengelse av utviklingen vil være at bioingeniører også vil få mer rådgivende roller i framtiden, for eksempel som diagnostiske samarbeidspartnere eller genetiske veiledere. Innen forskning og undervisning er det også et stort behov for bioingeniører med master og doktorgrader.
Spesialisering og masterutdanning må spille på lag
De aller fleste studenter går ut i arbeid etter bachelorstudiet med et ønske om mer utdanning og spesialisering på sikt. Utdanningsinstitusjonene bør strekke seg svært langt for å tilrettelegge for videreutdanning. Det bør i større grad gjøres på premisser som treffer den yrkesaktive bioingeniøren, for eksempel gjennom nettundervisning, deltidsundervisning og samlingsbaserte kurs. Dagens syv utdanningssteder bør tilby forskjellige videreutdanninger for å gi studenter og yrkesaktive et bredt tilbud. En oversikt over normale spesialiseringsløp bør opprettes, gjerne i regi av BFI. Foruten spesialisering i våre laboratorietekniske fagfelt bør det også tilbys videreutdanning i temaer som studentveiledning, bioinformatikk og automasjon. En siste og helt avgjørende faktor er å tilrettelegge for at videreutdanning kan bygges inn i en eventuell mastergrad. Spesialisering og mastergradsutdanning bør spille på lag og ikke konkurrere, slik som det nærmest oppleves i dag. Et viktig moment med ytterligere utdanning er at det gir en mer vitenskapelig tilnærming til faget, noe som er nyttig uavhengig av fokusområdet.
Alle trenger ikke mastergrad
Svært mange av dagens studenter velger bioingeniørutdanningen nettopp på grunn av omfanget. De ønsker tre effektive studieår med stor sannsynlighet for jobb og mulighet for å jobbe innen mange spennende fagområder. Et annet viktig moment ved bachelorgraden er at den muliggjør en laboratorieteknisk teft som beviselig ikke er lett erstattet av annet helsepersonell, for eksempel i forbindelse med prøvetaking. At samtlige blodprøvetakere behøver mastergrad, er imidlertid tvilsomt, og det er svært uheldig om bioingeniører ikke lenger deltar i prøvetaking på grunn av overkvalifikasjon.
Mer IKT!
Bachelorutdanningen slik den framstår i dag, trenger imidlertid en revisjon. Denne revisjonen kommer kanskje ved innføring av nye retningslinjer for bioingeniørutdanningen. Utdanningsinstitusjonene må finne plass til grundigere gjennomgang av anvendt statistikk, IKT og automasjon. Hva med et 10-studiepoengsfag med 5 poeng i grunnleggende kunnskap om laboratoriedatasystemer, algoritmer, databehandling og vanlige serveroppsett - samt 5 poeng fordelt på metodevalidering og metodesammenligning? En lignende modell brukes i Østerrike. Vi kan også se til naboland om alternative måter å sette opp bachelorgraden på; i både Danmark og Finland er studietiden 3 1/2 studieår, som utgjør 210 studiepoeng. Foruten en romsligere utdanning vil man også være nærmere en mastergrad ved endt studium. Skal bachelorgraden bestå som i dag, må vi uansett tørre å diskutere hva man kan fjerne fra dagens utdanning!
Pasientene vinner
For å imøtekomme framtidens behov er det ikke utenkelig at majoriteten av autoriserte bioingeniører har en mastergrad. Vi bioingeniører bør være åpne for denne utviklingen, men spesielt ledere og utdanningssektoren bør kjenne sin besøkelsestid som tilretteleggere. Elefanten i rommet; økonomien, bør takles ved å sette av midler og lage handlingsplaner for videreutdanning på arbeidsplassen. Faglig utvikling er noe et arbeidsmiljø tjener på. Til slutt er det viktig å ikke glemme hvem som får den største gevinsten av vår faglige utvikling - nemlig pasienten!
