- Jeg er veldig glad i jobben min. Den er variert og jeg treffer massevis av hyggelige mennesker. En god del av pasientene er gjengangere som jeg etter hvert er blitt godt kjent med, sier Ragnøy.
Vi treffer henne en tidlig vinterformiddag på Ullernhjemmet i Oslo. Ragnøy har vært her mange ganger før, for Ullernhjemmet er et av de faste stoppestedene hennes. Hun er én av 10 bioingeniører og helsesekretærer ved Fürst Medisinsk Laboratorium som reiser rundt og tar prøver. Ragnøy har jobbet som ambulerende blodprøvetaker siden 2012.
Dansk artikkel
Bioingeniøren publiserer i dette nummeret en dansk artikkel om «Den gode blodprøvetagning i borgerens hjem – set fra bioanalytikerens perspektiv». I Danmark er det vanligere enn i Norge at bioingeniørene drar hjem til pasientene, men i Oslo har Fürst drevet med dette helt siden 1950-tallet. «Hvis pasientene ikke kan komme til oss, må vi dra til dem», var mottoet til Valentin Fürst da han startet laboratoriet.
I starten syklet prøvetakerne rundt om i byen med utstyret festet til bagasjebrettet. Etter hvert gikk de over til bil. I dag tar Fürst hjemmeprøver i Bergen og Sandefjord, i tillegg til Oslo. Leger som er «fullbrukere» av Fürst, får tjenesten gratis.
Bioingeniørpasient
I dag er vi imidlertid ikke i et privathjem, men på Ullernhjemmet, et av byens mest moderne og nyeste sykehjem. Vi er her først og fremst for å fotografere, for Bioingeniøren trenger et passende bilde til forsiden, og Ragnøy har sagt seg villig til å være modell.
Det har også pasient Aase Rugstad Berg. Berg forklarer hvor hun vil sitte, Ragnøy nikker, tar fram utstyret og gjør seg klar. De to finner raskt tonen og samtalen flyter uanstrengt. Til Ragnøys overraskelse kommer det fram at også Berg er bioingeniør. Hun er etatsutdannet og jobbet for det meste med patologi da hun var i arbeid, forteller hun. Berg er blid og kvikk, men hun sitter i rullestol og er lite mobil. Hun har ikke hatt behov for prøvetaking særlig ofte, derfor har ikke hun og Ragnøy truffet hverandre før.
Nei takk til kaffe
- En hyggelig dame, konstaterer Ragnøy etter at bildene er tatt.
Mange av pasientene er det. Det er det som gjør arbeidet hennes givende.
- Jeg får høre mange historier. Av og til tenker jeg at så synd, når disse menneskene dør forsvinner historiene deres. Mange er ensomme og har ikke så mange å prate med.
- Hender det at du setter deg ned og tar en kaffekopp?
- Nei, jeg avslår kaffen. Hvis jeg sier ja-takk én gang, er jeg redd det skaper forventninger om at vi gjentar det. Og da kan de bli skuffet. Men jeg slår av en prat.
Gjenkjennelig
Ragnøy har lest «blodprøvetagningsartikelen» før vi møtes og hun kjenner igjen mye. Ikke minst essensen; at relasjonen til pasienten er avgjørende for at blodprøvetakingen skal bli god for både pasient og prøvetaker.
- Jeg hilser alltid og forteller hvorfor jeg kommer. Spesielt demente pasienter er avhengig av trygghet. Men ikke bare dem. Jeg tar prøver av rusmisbrukere også, på Gatehospitalet i Oslo. De kan også være veldig engstelige. Da er det bare å bruke den tiden det tar, sier hun.
Fire spørsmål
Den danske artikkelen bygger på kvalitative intervjuer av sju danske bioingeniører. De fikk fire hovedspørsmål av forfatterne. Vi lar Ragnøy fundere på de samme spørsmålene:
«Hvad indbefatter en god blodprøvetagning for dig … for borgeren?»
- For meg betyr det å ha god kontakt. At pasienten skjønner hva jeg skal og at han eller hun bifaller det. Hvis pasienten absolutt ikke vil bli tatt prøve av, gjør jeg det ikke. Og så må selvsagt prøven tas riktig rent teknisk. For pasienten er trygghet avgjørende. De må skjønne hva som skal skje. Og de ønsker selvsagt at prøvetakingen er mest mulig smertefri.
«Kan du fortælle om en oplevelse fra din hverdag som du oplevede som vanskelig eller hvor du var usikker på, hvordan situationen skulle håndteres?»
- Kanskje ikke én spesiell, heller en spesiell type pasienter. Vi tar jo prøver av mennesker som kan være psykisk ustabile. Jeg har opplevd aggressivitet flere ganger.
«Hvor ofte oplever du angst, uro, smerte hos borgerne? Hvordan kommer det til udtryk …?»
- Jeg opplever som sagt av og til at pasientene er aggressive, men det er ikke ofte i forhold til hvor mange jeg møter. Som oftest går prøvetakingen veldig greit. Men på demensavdelingen hender det at pasientene hyler høyt når de blir stukket. I begynnelsen skvatt jeg. På sykehjem spør jeg alltid pleiepersonalet hvordan pasientene er og har det - hva jeg kan forvente meg. Det hender at de må assistere meg. Når jeg tar prøver i hjemmet har jeg ikke den muligheten.
«Hvordan reagerer borgeren når du pakke tasken ud/når du klargør remedierne? …»
- Noen spør meg om hva jeg har der, og da forklarer jeg. Men det blir mye tulling og tøysing, for eksempel om vampyrer og om blodklubb. Og det er helt greit. Jeg tuller tilbake og svarer på de samme vitsene gang etter gang.
Prosedyrer
Bioingeniørene på Fürst tar mange prøver og de har krystallklare prosedyrer som dekker alt det tekniske ved en prøvetaking. Det relasjonelle er ikke nevnt, men det jobbes med saken, og det utarbeides nå retningslinjer for bruk av tvang ved prøvetaking.
- Vi hadde nylig et seminar der vi tok opp den siden av jobben vår. Vi diskuterte blant annet hvor mye vi kan holde pasienten under prøvetakingen. Når går det over til tvang? Vi kom kort og godt framt til at det er tvang, dersom pasienten motsetter seg at vi holder. Da må det gjøres et formelt vedtak om tvangsbruk. Det var en nyttig og verdifull diskusjon, sier Ragnøy.
Positiv til nasjonale retningslinjer
Den gode blodprøvetagning i borgerens hjem
