Sankta kveldsvakt

Ring-ring! Ring-ring!  

Vaktcallingen ljomer i kittellomma.

- Hei, det er Aicha, bioingeniørstudent på laben?

Fingrene hennes tviholder på en prøve fra automasjonens errorblokk – litt detektivarbeid må til for å finne ut hvorfor den har havnet der.

Det gjelder å ikke legge den fra seg på et tilfeldig sted - og risikere å glemme den.

Sykepleieren i røret etterlyser prøvesvaret til en pasient, - la oss kalle henne Line Danser. Aicha Ali taster inn fødsels- og personnummeret i labdatasystemet.

Det viser seg at prøven er rekvirert til dagen etter, og er derfor ikke tatt ennå. Sykepleieren takker, og legger på.

I samme øyeblikk strømmer romskiplyder ut fra ett av siderommene i analysehallen. Blodkulturskapet, aka «romskipet», har detektert positive prøver og kaller moder jord.

Dette har ikke praksisstudent Ali gjort før, men hun gjør det gjerne.

Ali blir forklart hvordan hun skal plukke ut de riktige flaskene og ringe til medisinsk bakvakt. Deretter pakker hun flaskene. De skal sendes videre med bud til Oslo universitetssykehus Ullevål for dyrkning.

Så: Tilbake til den opprinnelige detektivjobben.

Men hva var det hun egentlig holdt på med – og hva synes hun om å bli avbrutt så mange ganger?

Det er studentveileder og vaktgående bioingeniør Sarvini Selladurai som spør. Stemmen er mild, hvilepuls er selvsagt. Hun er roligheten selv.

- Det er litt stress egentlig, men det går bra, svarer Ali.

Bioingeniørstudenten er halvannen time inn i sin aller første kveldsvakt. Ute har desembermørket spist blåtimen, og en lun kveldsstemning brer seg på laboratoriet.

Veileder Selladurai nikker fornøyd.

- Sånn er det på kveldsvakt.

Studenter i turnus

Det siste halvåret har laben på Diakonhjemmet sykehus i Oslo testet en ny oppbygning av praksis i medisinsk biokjemi for andreårs bioingeniørstudenter.

Denne høsten har studentene fulgt veilederne i deres vanlige turnus de siste 2-3 ukene av praksis. Da får de tilbud om å være med på både mellomvakter fra klokka 11 til 19, og kveldsvakter fra klokka 14:45 til 22:45.

- Hensikten er å gi en mer realistisk praksis med flere varierte oppgaver, sier Anne Grefsrud.

Hun er enhetsleder på avdeling for medisinsk biokjemi på Diakonhjemmet sykehus, og håper at en slik praksis vil vise studentene i større grad hvordan bioingeniører faktisk jobber.

Æren for å ha klekket ut ideen, vil hun ikke ha. Den er inspirert av hvordan de har gjort det på Bærum sykehus de to siste årene.

- Vår erfaring er at studentene er veldig fornøyde med å ha deler av praksisen i turnus. Det er jo også en helt annen stemning på vakt når det er færre som drifter en hel lab sammen, forteller Anita Thornquist, seksjonsleder for medisinsk biokjemi på Bærum sykehus.

Hun synes det er gøy at andre sykehus følger etter.

Den siste tiden har praksisstudentene i Bærum også fått tilbud om å være med på nattevakter.

Dét og helgevakter har Diakonhjemmet foreløpig styrt unna, men Grefsrud legger til at spesielt interesserte også kan få delta på disse.

Dag går mot kveld

Når den store hopen av bioingeniører gjør seg klare til å dra hjem, overlater de lablandskapet til utvalgte og uthvilte kolleger; kveldsvaktene.

De lister seg ikke inn som et luciatog, til det er de for få, men plutselig er de på plass.

Før dagvaktene går, tar Selladurai med Ali rundt til de ulike instrument- og automasjonsansvarlige.

Hvordan har dagvakta vært? Er det noen beskjeder?

Kalibrering av proteiner i spinalvæske har ikke lykkes - selv etter tredje forsøk, og kan ikke analyseres i kveld. Eventuelle prøver må sendes kjapt av gårde med taxi til Lovisenberg sykehus, som er det laboratoriet Diakonhjemmet samarbeider med ved back-up-rutiner.

- Det er ikke ofte vi trenger å bruke back-up-prosedyren, forklarer Selladurai, - så jeg vil lese meg litt opp, i tilfelle.

Hun er nøye med å forklare studenten alt hun gjør – og hvorfor hun gjør det. Selv om protein i spinalvæske er en analyse som rekvireres sjeldent hos dem, er det greit å være forberedt.

En dagvakt sveiper innom med ø-hjelpscallingen, som er én av to callinger på laben. Halvveis gjennom vakta bytter kveldsvaktene calling, slik at ingen har ø-hjelp hele kvelden.

- Den kan du ta, sier Selladurai og rekker telefonen til Ali: - Du kan svare på spørsmål og videreformidle beskjeder.

Ali nikker. Det skal gå bra.

Midt i analysehallen ruller automasjonsbåndet. Automasjonsansvarlig forklarer at det i løpet av dagen har mistet kontakten med enkelte prøver – og må justeres litt for å hindre at det skjer igjen. Derfor er det en liten restliste av blodprøver som skal analyseres.

På sendebenken er det fremdeles opplæring og hektisk aktivitet når Selladurai og Ali kikker innom. De bestemmer seg derfor for å vente til travelheten har lagt seg.

Når all info er hentet inn, tar veilederen en fot i bakken.

Hvordan skal man vite hva som bør gjøres når, og i hvilken rekkefølge?

- Det høres mye ut, men det som er viktig nå er å prioritere oppgavene, forklarer Selladurai.

For å kunne prioritere trengs det kunnskap om hvordan alt henger sammen på laben, og det trengs også erfaring.

Først vil veilederen prioritere å fikse båndet – for det er både tidkrevende og kjedelig å gjøre alt manuelt.

Restlista lar hun stå litt. De fleste av prøvene vil bli analysert i løpet av den neste halvtimen uansett. De skal sjekke lista litt senere.

Neste på prioriteringslista blir å overta ansvaret for sendebenken. Det gjør at mellomvakta kan gå ned og ta de siste prøvene, og stenge poliklinikken.

- Vi samarbeider godt på vakt og alle hjelper hverandre - gjerne uoppfordret, forklarer studentveilederen.

Fra vaktrommet kan de følge med på pasientkøen - og er den lang, kan de gå ned og hjelpe til.

Ali nikker. Det høres fint ut.

Lære å forstå arbeidslivet

Selladurai er ikke alene om å ha veilederansvar for studenter i praksis på laben på Diakonhjemmet sykehus. Til sammen er de tre bioingeniører med videreutdanning i veiledning, enten fra OsloMet eller fra VID vitenskapelige høgskole. I tillegg har én bioingeniør spesialistgodkjenning i emnet.

Det er fortrinnsvis disse bioingeniørene studentene følger mens de deltar i turnus.

Én av veilederne - Hannah Rostad - synes det er veldig gøy å vise fram yrket sitt.

- Studentene er ivrige og nysgjerrige, og stiller gode spørsmål, forteller hun.

Selladurai er enig. Noen ganger spør bioingeniørstudentene så godt at veilederne må undersøke litt før de svarer. Dermed blir det læring også for egen del.

Nylig kuttet laben ned på to stasjoner for studentene i praksis. Hensikten er å gi dem større mulighet til å forstå selve arbeidslivet og oppgavene - og ikke bare lære seg prosedyrer og rutiner for hvordan ting gjøres akkurat her.

- Nå er jo studentene med på det vi faktisk gjør når vi jobber turnus, påpeker Rostad.

Dét tror hun kan være en stor fordel.

Selladurai liker å gi studentene ansvar og oppgaver de kan finne ut av i fellesskap, som for eksempel instrumentvedlikehold.

I løpet av praksisoppholdet fikk Ali og medstudent Zaynab Abdi i oppgave å sette seg inn i prosedyren for daglig vedlikehold av et Cobas-instrumentet. De leste hver for seg, og diskuterte med hverandre hvordan de så for seg den praktiske gjennomføringen.

Etter å ha snakket med veileder fikk de utføre selve vedlikeholdet – og det gikk fint. Ingen bøyde prober sto igjen – bare et rent instrument klart for dagens drift.

- Jeg følger jo litt med underveis, forsikrer Selladurai, - men det er jo bare fint om studentene får prøve seg litt.

Danser Line i kveld eller i morgen?

På sendebenken står halvstore, grå kasser med poser og stativer på rekke og rad. Aker hormonlab, Radiumhospitalet, Fürst og Lovisenberg – lappene viser tydelige hvor hver eske skal.

Dagvaktene har gått hjem, mellomvakta er i poliklinikken, og en god del prøver venter på ekspedering. Alt må være pakket og klart når dagens siste bud går klokka 19.

- Sånn er det å ta over en arbeidsstasjon midt i jobben, derfor er det viktig å alltid jobbe ryddig, formaner Selladurai.

For den jevne bioingeniør er dette selvsagt - og ikke akkurat rocket science. Det er det heller ikke for en bioingeniørstudent, viser det seg.

Ali plukker opp en prøve, registrerer den som «sendt» i labdatasystemet og printer sendeskjema.

Hun lager seg fort et system i prøvestativet, og jobber seg systematisk gjennom.

Prøvene hun er ferdig med setter hun ett hakk lenger bak.

Veilederen viser tydelig at hun liker det hun ser. Og det sier hun høyt.

Et oransje varsellys blinker oppunder taket. Det har kommet noe i rørposten.

- Vil du ha litt mer ansvar, spør Selladurai.

Spørsmålet kunne vært retorisk – men det er det ikke. Studentene oppfordres til å si fra hvis det blir for mye.

Ali sier ikke nei til det, og løper for å hente patronen med prøvene.

Samtidig får hun ansvar for den delen av automasjonen som inkluderer errorblokka. Den må sjekkes innimellom, for prøvene som ender der trenger ofte et dytt i riktig retning: Noen skal fryses, noen skal i kjøleskap og noen trenger ny strekkodeetikett. Av og til trengs litt detektivarbeid.

Senere, i en litt roligere stund, foreslår Selladurai at Ali ringer opp og spør om de likevel skal ta prøven av pasient Line Danser i kveld, i stedet for å vente til i morgen.

- Vi prøver jo å være litt serviceinnstilt - og nå har vi tid, forklarer veilederen.

Ali ringer. Først er telefonen opptatt, deretter blir hun satt over to ganger – for det har vært vaktbytte også på avdelingen. Til slutt avtales det at de skal ta prøven nå i kveld.

Før hun går, skriver studenten ut etikettene. På en av dem står det «Morgenkortisol - tas mellom klokka 7 og 9».

Skal de ta mesteparten av prøvene i kveld, og spare kortisol til i morgen?

Det må ringes igjen, og en ny avtale landes: Line Danser stikkes i morgen.

Mange fordeler

De ukene laben testet den nye ordningen, viste det seg at det var enklere å lære opp nyansatte. Det er fordi ingen arbeidsstasjoner ble forbeholdt studentene en hel uke av gangen, slik de ble tidligere.

- Det har også vært mye lettere å få kabalen av arbeidsoppgaver til å gå opp de ukene studentene har fulgt turnus, forteller enhetsleder Grefsrud.

For veilederne har det vært enklere å følge opp studentene når de har dem med seg i turnus, og variasjonen i veiledernes eget arbeid, ble også ivaretatt.

Grefsrud synes de er heldige som har tre dyktige studentveiledere på laboratoriet.

Etter hvert skal den nye praksisordningen på Diakonhjemmet evalueres.

- Alt i alt er vi veldig fornøyd med denne praksisperioden, men jeg tror vi skal prøve dette opplegget en runde til før vi konkluderer med noe, forteller enhetslederen.

Planen i høst var at studentene skulle få med seg to kveldsvakter og to mellomvakter hver, men sykdom førte til omrokkeringer.

Ali fikk derfor sin første kveldsvakt helt mot slutten av praksis.

Stjerneskinn og adrenalinrush

Gylne julestjerner henger i vinduene og gløder ut i vaktrommet. Bioingeniørstudentene har stjerneskinn i øynene.

Snart er det jul, og på Diakonhjemmet sykehus går praksisen mot slutten. Studentene mimrer om møter med poliklinikken, høyteknologisk automasjon på laben, smittepåkledning og prøverunder.

Adrenalinrush fra prøvetaking i akuttmottaket henger fremdeles i, og følelsen av å være en del av noe større, ga mersmak.

- De ringer – vi skynder oss! Alt går så fort. Det er et helt team som jobber med pasienten – og midt oppi der tar vi blodprøver! forteller Ali med ekte innlevelse.

Hun trenger ingen julestjerne for å lyse opp.

For henne var et av målene med praksis å bli en trygg og god prøvetaker – og dit kom hun. Nå vurderer studenten å finne seg en deltidsjobb – kanskje en stikkejobb.

Medstudent Abdi fikk med seg to kveldsvakter i praksisens siste uker, og sitter igjen med gode erfaringer.

- Det er lugnt på ettermiddagen og kvelden, og fordi man er få på jobb så blir man godt kjent, forteller Abdi.

Hun roser veilederne som hun synes har både gitt dem ansvar i læresituasjonen, og frihet til å jobbe litt selvstendig.

Også Ali liker kveldsvakta.

- Jeg liker vibe’n. Det veksler mellom rolig atmosfære og hektisk aktivitet, og er helt annerledes enn dagvakt, sier hun.

Ali synes det virker som turnusjobbing gir mer variasjon i arbeidshverdagen. Og hun liker tanken på å starte litt senere på jobb av og til.

- Jeg kan definitivt tenke meg å jobbe turnus når jeg er ferdig utdannet bioingeniør, sier Ali.

Abdi er enig:

- Ja, absolutt. Det er nå vi er unge og har god kapasitet i livet.

På kakaotokt hos administrasjonen

På laboratoriet prates det om kakao. Ikke kaffe eller energidrikk – det drikker ingen på kveldsvakt, for da blir det vanskelig å sove når man kommer hjem.

Selladurai tar en runde og spør hva de andre kveldsvaktene vil ha.

Det er kakao som gjelder, men den må komme fra tredje etasje. Det er der beste maskina står.

Hun leder an opp en trang, blå vindeltrapp med ulike krus i hendene. Det er lenge siden engangskopper ble avviklet.

- Jeg liker å vise studentene de litt hemmelige stedene på sykehuset, sier hun og smiler lurt.

Vi toger innover gangen. Her holder sykehusets administrasjon til – og enkelte sitter fremdeles bøyd over pc’n når vi passerer de åpne kontordørene.

Tilbake på pauserommet, med kakao i koppene og kroppene, glir temaet over fra juleferie til det å jobbe turnus og kveld.

For hvordan forbereder man seg til en kveldsvakt?

Ali innser at hun har forberedt seg selv om det ikke var bevisst.

- Jeg sto opp tolv i dag fordi jeg satt til sent på natt med en oppgave vi skulle levere, sier hun.

Veileder Rostad forteller at de pleier å gjøre kveldsvaktene litt koselige. De prøver å spise sammen før mellomvakta går, og har alltid med seg middagsmat.

Er det tid til det, har det hendt at det blir stekt vafler, at noen kan strikke noen lengder eller lese noen sider i en bok.

Og når man kommer hjem, hvordan roer man ned etter en kveldsvakt?

- Det kan være lurt å slappe av litt før man legger seg, råder Rostad, - finne roen og legge fra seg jobben.

Den siste timen av kveldsvakta er ofte roligst. Lys slukkes. Kanskje gjespes det litt.

En ny dag på laboratoriet er over.

Eller er den det?

Snart kommer en smilende og uthvilt nattevakt og tar over roret.