Av GRETE HANSEN, journalist
Det var Heidi Andersen, instituttleder i BFI, som stilte spørsmålet «Jobber ikke egentlig alle bioingeniører som diagnostiske samarbeidspartnere?». Det gjorde hun på NML-kongressen i Oslo i april. Hun viste blant annet til bioingeniøren som tar det ekstra citratglasset når en eldre mann kommer til akuttmottaket med rød og hoven venstrelegg – og hun som etterbestiller retikulocytter når hun oppdager en ukjent anemi.
Ikke gjør begrepet diagnostisk samarbeidspartner (DSP) for komplisert, er Andersens budskap. Hun har selv jobbet flere år på Diakonhjemmet, og der ble DSP på akuttmottaket innført så å si over natta.
Danmark – DSPs hjemland
Bettina Friis Olsen, som kommer fra Danmark, DSPs hjemland, var ikke uenig, men hun mener at DSP må systematiseres hvis det skal bli en suksess. Olsen er sjefbioanalytiker ved Nordsjællands Hospital i Hillerød, og hun forteller at hennes sykehus er blant dem som er kommet lengst i utviklingen av DSP i Danmark. Laboratoriet der har 12-14 DSP-er. Det startet allerede i 2008, med prosjektet «Utvidet diagnostisk samarbeidspartner». Formålet da var å kvalitetssikre og lære opp klinisk personale i PNA-utstyr og å redusere antall blodprøver. De fleste kliniske avdelingene på sykehuset har nå sin egen DSP.
Olsen tror at systematisering er årsaken til at hennes sykehus er kommet såpass langt. Alle DSP-er er organisert under en overbioingeniør – og arbeidsoppgavene er konkrete: DSP-ene skal så ofte som mulig gå morgenrunder i egen avdeling, de skal presentere seg på avdelingen i møter og ved hjelp av plakater – og de skal skape en positiv dialog med leger og sykepleiere. De skal dessuten gi undervisning i en rekke temaer, for eksempel i korrekt prøvetaking.
Mange søkere til DSP-stillinger
Olsen er helt sikker på at sykehuset i Hillerød skal fortsette med DSP, men hun forteller at det også hos dem oppstår problemer.
- De nyutdannede er generalister og det tar lang tid før de er klar for å entre avdelingene og være diagnostiske samarbeidspartnere. Etter at utdanningen i Danmark ble en profesjonsbachelor, har studentene nemlig fått mindre ekstern praksis og dermed også mindre tid til samarbeid med klinikere.
Hun forteller at studentene heller ikke får noen undervisning i DSP i utdanningen.
For å bli DSP trenger man nemlig opplæring, mener Olsen. På sykehuset i Hillerød er det derfor utviklet kurs for de som får slike stillinger. Og stillingene er populære – det er mange søkere og det er bare bioanalytikere i grunnstilling som kan søke – ikke ledere. En gulrot er et årlig tillegg på 10 000 danske kroner.
Hva med Norge?
I Norge gikk startskuddet for DSP i 2013, da Sykehuset Innlandet fikk en halv million kroner av BFI for å sette i gang prosjektet «Ut av laben til pasientens beste». Prosjektet ga gode resultater: Antall rekvirerte prøver gikk ned – det samme gjorde antall ekstra stikk. Resultatene ble publisert og det ble skrevet mye om prosjektet, likevel skjedde det ikke så mye mer. Innlandet har fremdeles sin DSP, Diakonhjemmet har en ordning der flere deler på å være DSP på akuttmottaket, men stort sett har det vært stille.
- Men jeg tror altså at det finnes liknende ordninger flere steder som ikke nødvendigvis blir kalt DSP. For eksempel i Tønsberg der Mari Tjernsmo Melby jobber so noe de kaller intern laboratorierådgiver, men som like godt kunne hett DSP (les artikkelen "Ikke stikk meg uten grunn", red. anm.). Og på OsloMet, der je jobbet inntil nylig, er DSP en del av utdanningen, sier Andersen.
Hun forteller at hun selv tok DSP inn i all undervisning hun hadde, for eksempel om urinmikroskopi og leukemier. Hun ga også studentene caser der hun viste hvor viktige bioingeniører er i teamet rundt pasienten.
- Men vi har ikke systematisert det sånn som de har gjort i Danmark. Det hadde vært bra om vi fikk det til, men det må ikke bli så komplisert at folk vegrer seg for å innføre DSP. Jeg tror det kan være motiverende i seg selv når man innser at de aller fleste bioingeniører allerede jobber som DSP på en eller annen måte, mener Andersen.
De nyutdannede mangler selvtillit
Også Olsen liker tanken på at alle bioingeniører jobber som DSP, men hun tror ikke det vil fungere uten at det er systematisert. For i en travel hverdag er det helt nødvendig med en fysisk verktøykasse, hvis ikke blir ikke disse viktige oppgavene gjort, mener hun.
Men bortsett fra systematiseringen, tror hun ikke at Norge og Danmark er på så veldig ulikt nivå når det gjelder DSP. Andersen mener at alle utdanningene bør undervise i DSP, men hun minner om at nyutdannede bioingeniører uansett ikke har nok selvtillit nok til å gå ut på avdelingen og ha faglige samtaler med leger og sykepleiere. De vil trenge en mentor – og de må skaffe seg yrkeserfaring; erfaring med å kommunisere og jobbe tverrfaglig.
Gir DSP resultater?
Målet om færre blodprøver er ikke oppnådd i Hillerød. Antallet prøver, som i 2008 var cirka 2,5 millioner, har steget jevnt og trutt til cirka 7 millioner i 2022.
- Vi anser likevel diagnostisk samarbeidspartner som en suksess. Suksesskriteriet var nemlig først og fremst at det skulle tas riktige prøver. Vi har også bedret samarbeidet med de kliniske avdelingene - til nytte for pasientene og pasientsikkerheten.
Også Andersen har positive erfaringer med DSP. På Diakonhjemmet ble det startet opp etter prinsippet «det enkle er ofte det beste».
- Vi endte opp med mye bedre kommunikasjon med sykepleiere og leger, og raskere prøvesvar. Tanken var at dette bare var en start - og at det skulle videreutvikles slik som for eksempel i Danmark. Men så kom koronaen som tok nesten all tid og alle ressurser, og nå er dessverre DSP satt litt tilbake, sier Heidi Andersen.
Les også artikkelen "Ikke stikk meg uten grunn"
