Av GRETE HANSEN, journalist
- Ved livstruende blødninger er sjansen for å overleve større jo tidligere pasienten får blodoverføring, sier Torunn Oveland Apelseth.
Hun er seksjonsoverlege ved Avdeling for immunologi og transfusjonsmedisin ved Haukeland universitetssjukehus og seniorrådgiver i Forsvarets blodprogram. Hun er dessuten en av de faglige lederne for prosjektet «Blodberedskap».
Prosjektet har som mål at lokalsykehus, kommuner og prehospital ambulansetjeneste skal kunne gi pasienter med livstruende blødning en såkalt balansert blodtransfusjon så tidlig som mulig i forløpet.
For dårlig blodberedskap kan koste liv
Tiden fra en blødning starter til transfusjonen settes i gang, kan nemlig bli for lang i grissgrendte strøk. Særlig om vinteren, hvis veiene er stengte og flyene står på bakken.
Finnmark, som har «mye vær» og lange avstander, er derfor pekt ut som pilotfylke.
- Vet dere om for dårlig blodberedskap i distriktene har kostet mange liv?
- Det har vi ingen tall på. Helsetjenesten i Norge er god og disse situasjonene er sjeldne, men vi vet at risikoen er til stede og vi vil sikre en god beredskap for å forebygge at det skjer, sier Apelseth.
Vandrende blodbank
I Finnmarkpiloten er sykehusene i Kirkenes, Hammerfest og Longyearbyen involvert – og kommunene Båtsfjord, Vadsø, Nordkapp og Alta.
Tanken er at helsepersonell i disse kommunene skal læres opp til å tappe blodgivere og transfundere blodet. Til det trenger de en «vandrende blodbank».
- Det vil si at blodet oppbevares i blodgiveren i stedet for i banken. Vi trenger nødblodgivere som er forhåndsgodkjent av en blodbank - og som kan tappes der og da – når det er behov for det, sier Apelseth.
Hun forklarer at blodgiverne i et nødblodgiverkorps skal være blodtype O med lavt titer av anti-A og anti-B antistoff, og at det skal gjøres regelmessig virustesting og screening av giverne. Før hver tapping gjennomføres intervju og full ID-kontroll.
Vandrende blodbanker har vært benyttet lenge i militære operasjoner, forteller Apelseth. I sivil setting er de brukt ved livstruende blødninger hvis transporttiden er lang, for eksempel på cruisebåter og i oljeindustrien.
- Det unike ved dette prosjektet er at vi etablerer et system for vandrende blodbanker i kommunehelsetjenesten. Hvis piloten i Finnmark er vellykket, er tanken å innføre det også i andre deler av landet. Det er ikke bare Finnmark som har store avstander mellom sykehusene.
Et paradigmeskifte
Helse Bergen har brukt fullblod siden 2015, forteller Apelseth. Først i luftambulansen - og fra desember 2017 også til behandling av sykehuspasienter med alvorlige blødninger. Det er gjort laboratoriestudier og opprettet kvalitetsregister – og det er ikke funnet transfusjonsreaksjoner eller andre komplikasjoner. Personalet er dessuten fornøyd med logistikken, fullblod er enklere å håndtere enn mange blodkomponenter samtidig.
- Fullblod er blitt mer og mer vanlig for denne pasientgruppen og brukes på mange store traumesykehus i USA. Det er snakk om et paradigmeskifte i behandling av pasienter med livstruende blødninger, mener Apelseth.
Helseberedskapsrådet har anbefalt at det opprettes et nasjonalt senter for blodberedskap (se ramme). I påvente av det, er det faglige ansvaret for prosjektet lagt til Norsk Militært Blodprogram, som har den nødvendige kompetansen.
- I Norge jobber vi etter totalforsvarsprinsippet, det vil si at det sivile skal forsyne Forsvaret med blod hvis det er behov for det, forklarer hun.
Ros til de små blodbankene
Foreløpig er Blodberedskapsprosjektet i startgropa med kartlegging, utvikling og tilrettelegging av prosedyrer og kurs.
- Vi må finne ut hvilke behov vi har på de ulike stedene og hvilke ressurser som finnes. Prosjektet skal gjennomføres på en overkommelig måte for bioingeniører og annet helsepersonell. Fra høsten av starter vi med kursing av personell ved sykehus og i kommunene, sier Apelseth – og legger til:
- Jeg vil fremheve bioingeniørene som jobber ved de små blodbankene rundt om i landet. De gjør en utrolig god innsats og fortjener all den ros de kan få.
Positiv – og litt skeptisk
- Tanken er god, men jeg er usikker på om dette prosjektet lar seg gjennomføre i praksis – om vi har ressurser til det, sier Gunn Birgit Fyhn-Pedersen, overbioingeniør ved Enhet for medisinsk biokjemi og blodbank i Hammerfest. Hun representerer Hammerfest-blodbanken i beredskapsprosjektet.
- Veiene her kan være stengt om vinteren, og det hender at været er så dårlig at flyene blir stående på bakken. Det skjer ikke ofte, men det skjer. Jeg er imidlertid usikker på om den forholdsvis lille risikoen rettferdiggjør dette prosjektet, sier hun.
Ikke helt selvforsynt
Hun tror det kan bli en praktisk utfordring å rekruttere nok blodgivere. Per i dag er blodbanken i Hammerfest selvforsynt med de fleste blodtyper, bortsett fra såkalt kriseblod (O Rh neg). Den er imidlertid avhengig av blodgivere fra for eksempel Lakselv, Alta og Honningsvåg for å få til det. De er viktige for blodbanken, selv om de har lang reisevei og derfor stort sett bare gir blod i sommerhalvåret. Nå er Fyhn-Pedersen engstelig for at flere av disse giverne skal få status som vandrende blodbanker og at de blir gående og vente på en livstruende blødning i stedet for å gi blod jevnlig.
- Kapasiteten vår er dessuten allerede sprengt. Jeg har en perm med mulige nye blodgivere som jeg ikke har hatt tid til å kontakte. Vi trenger flere folk for å gjennomføre dette prosjektet.
Kan ikke fire på kvalitetskravene
Helsepersonellet som skal tappe og transfundere i kommunene trenger grundig opplæring. Det er et ansvar som bioingeniørene på blodbankene kommer til å få.
- Da er det viktig at vi ikke firer på kvalitetskravene. Det må være sikkert å få transfundert blod selv om det skjer på et legekontor, mener Fyhn-Pedersen.
- Vi som jobber på blodbank trenger dessuten selv opplæring i å tappe fullblod. Det kommer helt sikkert til å gå fint, men det må settes av tid og ressurser til det også, sier hun.
Motforestillinger til å tappe og gi fullblod har hun imidlertid ikke.
- Hvis det er fullblod legene ønsker, skal de få det, lover Gunn Birgit Fyhn-Pedersen.
