I INNLEGGET «Er ringen snart sluttet?» i Bioingeniøren nr. 9, 2018 stiller redaktør Grete Hansen spørsmål om en todelt bioingeniørutdanning. Hun spør om det kan være en tanke å dele utdanningen i ett løp for de som ønsker pasientkontakt og ett for de som ikke gjør det. Hennes ord er «en kort pasientrettet vei, mens andre går mer i dybden og spesialiserer seg». I mine øyne blir dette helt feil, og her er hvorfor:
EN BIOINGENIØR er en person med kunnskap om mye. Prøvetaking, preanalyse, analysering av resultater og tolkning, forskning og mer. Noen arbeider på «små» laboratorier hvor man jobber med litt av alt, mens andre jobber spesifikt med en undersøkelse eller et spesielt materiale. Hvor vi velger å ende opp etter endt studietid er opp til oss selv, men ingen hadde kommet dit de er i dag uten utdanningen de har vært igjennom. En utdanning med en god blanding av alt. Hematologi, medisinsk biokjemi, bakteriologi, transfusjonsmedisin, genteknologi og så videre. Hvordan skal vi vite hva vi vil ende opp med om vi ikke hadde fått en liten forsmak under studiene?
JEG TAR DET for gitt at den pasientrettede delen av det eventuelle todelte bioingeniørstudiet ville inneholdt blodprøvetaking. Det er jo tross alt en stor del av identiteten vår, og bioingeniørene er de fagpersonene som har den beste kunnskapen om dette. Dersom en slik pasientrettet retning ikke inneholder noe «ingeniørfaglig», som du kanskje ville ha funnet i den andre «spesialiserte» retningen, kan du heller ikke kalle deg bioingeniør. Vi er tross alt en sammensetning av mye, og jeg tror mye av vår dype kunnskap ville gått tapt dersom man skulle finne på å dele opp studiet på en slik måte.
DEN PASIENTRETTEDE veien, som i redaktørens innlegg beskrives som kort, kan sees på som den enkle veien til en utdannelse der man ikke tilegner seg annet enn å jobbe i nærheten av pasienter resten av karrieren. De som da velger den «lange» veien mot bioingeniørtittelen vil på en annen måte få mer annerkjennelse og muligheter videre i karrieren, samtidig som de «slipper» pasientkontakten. Skal dette hypotetiske studiet ha like opptakskrav for de to retningene? Og skal de lede mot én og samme tittel som bioingeniør?
JEG MENER vi skal ta vare på den brede erfaringen vi får av eksisterende bioingeniørutdanning og ikke dele oss opp i to forskjellige grupper: De som liker pasientkontakt og de som helst vil slippe. En bioingeniør er og blir en bioingeniør nettopp på grunn av den utdanningen vi har fått og de retningene vi har valgt å ta etter endt studie. Folk er forskjellige, men vi har alle samme grunnlag!
Fem skribenter bytter på å skrive i Bioingeniørens faste spalte «Ytring»:
- Frode Askildsen (43), fagbioingeniør ved Sørlandet sykehus Arendal.
- Kirsti Hokland (62), bioingeniør, studiekoordinator og universitetslektor ved Bioingeniørutdanninga, Universitetet i Tromsø.
- Marit Steinsund (58), bioingeniør og laboratoriekonsulent Noklus, Sogn og Fjordane.
- Marianne Synnes (48), bioingeniør, molekylærbiolog og stortingsrepresentant for Høyre.
- Ida Folvik Adem (27), bioingeniør ved Martina Hansens hospital i Bærum.
