I HINE HÅRDE, da jeg jobbet på Ullevål sykehus, var det mange små satellittlaboratorier spredt rundt på avdelingene. Geriatri delte (ironisk nok) lab med barsel, infeksjonsavdelingen med barneavdelingen. Jeg arbeidet på begge - i tur og orden - og var strålende fornøyd. Vi som jobbet «ute» var nært knyttet til både pasienter og annet helsepersonell - og vi slapp nattevakter.
DET FINNES fremdeles sykehus som opererer med slike satellitter, men de er få. De fleste har sentralisert laboratorievirksomheten. Samtidig gjøres en stadig større del av analysene på norske sykehus pasientnært – av sykepleiere. PNA vokser, både i omfang og antall, og analysene blir sikrere. På Rikshospitalet er PNA sågar akkreditert.
VI HAR BESØKT Arendal sykehus. Der gjør sykepleierne på akuttmottaket blodgass, glukose og influensatest. Sykepleieren vi intervjuet ønsket seg en bioingeniør med på laget, spesielt på travle dager. Hanne Quarsten, forsker og cellebiolog ved Sørlandet sykehus, tenker i samme baner. Hun mener at en bioingeniør på akuttmottaket vil senke terskelen for å ta i bruk flere pasientnære analyser. Blant annet fordi det vil være lettere å sikre analysekvaliteten.
MEN BIOINGENIØRER er forskjellige. Noen ønsker mye pasientkontakt mens andre vil ha et mer akademisk løp som sikter mot master, forskning og spesialisering. Kanskje utdanningene bør ta høyde for det? Kan man tenke seg en todelt utdanning hvor noen tar en kort pasientrettet vei, mens andre går mer i dybden og spesialiserer seg?
Det er i alle fall verdt en diskusjon. Bioingeniørens spalter er vidåpne!
