Ytring
Forskningen trenger bioingeniører - vi må tørre å ta plass!
Mangel på synlighet har vært hyppig diskutert blant bioingeniører i mange år. Og denne yrkesmessige anonymiteten følger oss ikke bare i rutinediagnostikken, men også i forskningen. Hvorfor er det slik?
Av GRO GUNDERSEN
NÅR OUS I SIN OVERSIKT over forskningsaktivitet fra 2018 viser at det er omkring 3000 personer involvert i forskning, og bioingeniørene ikke er nevnt med et ord, så stusser jeg. Vi vet jo at vi er der ute, vi vet at bioingeniører jobber i mange ulike forskningsgrupper. Og ganske riktig - ved nærmere undersøkelser viser det seg at det er bioingeniører involvert. "Hele" 68 bioingeniører, hvorav én med medforfatterskap.
FORKLARINGEN PÅ VÅR ANONYME TILVÆRELSE innen forskning er sammensatt. Én er at mange bioingeniører går i andre stillingskoder og derfor ikke blir synlige med sin yrkestittel. Noen har titler som avdelingsingeniør eller overingeniør, mens andre med PhD får betegnelsen «forsker». Så ja, vi er der - selv om vi ikke synes. Men hvorfor er det slik at bioingeniører går over i andre stillingskoder straks muligheten byr seg? Kan det ha sammenheng med lønnsnivået? Det ligger under nivået for andre grupper det er naturlig å sammenligne seg med – både i og utenfor helsevesenet. Selv ikke yrkesstolthet klarer å forhindre «lekkasje» fra yrket med slike tall.
EN ANNEN FORKLARING kan ligge i organiseringen av laboratoriedriften. Med trange budsjetter og krav til produksjon prioriteres rutinedriften. Bioingeniørene jobber derfor hovedsakelig i rutinen, og bidrar «på si» i forskningen. Deltakelsen blir gjerne for liten til å regnes som «arbeid av vesentlig grad» eller «arbeid med intellektuelt bidrag». Dermed inkluderes vi heller ikke i publikasjonen. Andre ganger bidrar bioingeniører både med etablering av metode, kvalitetssikring og produksjon av resultater, men opplever allikevel å bli forbigått i diskusjon og publisering. Blir arbeidet som utføres av vår profesjon i forskningssammenheng sett på som selvfølgelig arbeid som andre bare kan få utlevert «gratis»? Jeg tror mange ikke tenker over at det ligger «intellektuelt arbeid» bak alle tallene og metodene.
EN AV SYKEHUSENES HOVEDOPPGAVER er å drive forskning, og jeg mener det er en selvfølge at bioingeniørene skal være en del av dette. Jeg opplever bioingeniører som vitebegjærlige, nysgjerrige og kunnskapsrike. Som gruppe er vi interesserte i vitenskap og forskning. En stor andel av bioingeniørstudentene er også tydelige på at de ønsker å jobbe innen forskning når de er ferdig utdannet. Som yrkesgruppe har vi altså et stort potensial - allikevel ender de fleste opp i rutinediagnostikken.
I 2040 ER DET ANSLÅTT at det vil være behov for 13 000 bioingeniører. Dette er mer enn dobbelt så mange som i dag. I lys av dette burde det settes inn tiltak for å gjøre yrket og utdanningen mer attraktiv, både for å ivareta rutinediagnostikk og forskningsaktivitet.
Ville det vært en løsning å skille rutine og forskning i større grad? Eller er det en styrke at vi som yrkesgruppe kombinerer de to? Ville det hjulpet å opprette flere forskningsbioingeniørstillinger slik at bioingeniører som jobber innen forskning løftes opp lønnsmessig uten å måtte forlate profesjonstittelen? At vi forlater bioingeniørtittelen når vi klatrer i karrierestigen er i prinsippet med på å undergrave den, er det ikke? Så hvis vi ønsker mer synlighet må vi kanskje i første omgang også beholde tittelen?
UANSETT HVILKE TILTAK man ser for seg, tror jeg både lønn, arbeidsforhold, studieplasser og utviklingsmuligheter bør diskuteres. Hva forskning angår, mener jeg bioingeniørene har en helt selvfølgelig plass. Metodikk, kvalitetssikring og fagkunnskap er kvaliteter vi har fra grunnutdanningen. De er uvurderlige i forskningssammenheng og kan kombineres med alle fagfelt. Vi har et utrolig spennende yrke, men vi må være bevisste på egen kunnskap og tørre å fremme den. Vi må tørre å ta plass!
- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -
Ytring
Fem skribenter bytter på å skrive i Bioingeniørens faste spalte «Ytring»:
- Lise Dragset (54), foretakstillitsvalgt for NITO ved St. Olavs hospital.
- Kirsti Hokland (62), bioingeniør, studiekoordinator og universitetslektor ved Bioingeniørutdanninga, Universitetet i Tromsø.
- Gro Gundersen (47), bioingeniør, MSc, Akershus universitetssykehus. Medlem av BFIs RUFBIF.
- Marianne Synnes (48), bioingeniør, molekylærbiolog og stortingsrepresentant for Høyre.
- Ida Folvik Adem (27), bioingeniør ved Martina Hansens hospital i Bærum.