La oss ta det med en gang. Alle kan ikke og skal ikke forske. Ingen kan forske på alt, men noen kan forske på noe. Men hva betyr det egentlig å forske på eget fag? Hva er vårt fag, vår kjernekompetanse, og hva betyr det å forske? Er våre prosjekter forskning eller kvalitetssikring, hva er forskjellen? Er det behov for bioingeniører med forskerkompetanse, og hvem har ansvar for å drive forskning på faget vårt? I denne kronikken ønsker vi å reflektere rundt disse spørsmålene.
Eget fag – hva er det egentlig?
Bioingeniørfaget består av mange ulike fag som for eksempel medisinsk biokjemi, hematologi, immunologi, mikrobiologi, patologi, cellebiologi og molekylærbiologi, for å nevne noe. I tillegg har vi fagområder som kvalitetssikring, metodevalidering, pre- og postanalyse og pasientnær analysering, men også såkalte «myke» fag som etikk, tverrprofesjonell samhandling og kommunikasjon.
Listen er lang, det er stor bredde, allsidighet og variasjon i bioingeniørfaget. Forskningen bør dermed også være bred, og master- og doktorgradene bør gjenspeile bredden og allsidigheten i bioingeniørfaget. Det er imidlertid et spørsmål om vi burde prioritere å forske mer på kjernekompetansen.
Så hva er bioingeniørenes kjernekompetanse? I følge den internasjonale bioingeniørorganisasjonen IFBLS’s retningslinjer er kjernekompetansen den grunnleggende forståelsen av de biomedisinske prosessene og prosessene for de medisinske vurderingene [1]. Dette inkluderer utvikling av metoder, implementering av nye metoder, kvalitetssikring av metoder, og kvalitetssikring av pre- og postanalytiske komponenter. IFBLS lister opp ti sentrale kompetanser, der deltakelse i forskning og utvikling er ett av punktene.
Ledere bør hjelpe fram nysgjerrige og kunnskapstørste bioingeniører
I Norge har Almås og Ødegård utført to studier der de har spurt norske bioingeniører hva de mener er vår kjernekompetanse [2, 3], og konklusjonen ble grunnleggende kunnskap i kjemi, preklinisk medisin og laboratoriemetoder, kvalitetssikring av preanalytiske, analytiske og postanalytiske komponenter, teknisk/instrumentell kunnskap, prosedyrekunnskap, og veileder- og relasjonskompetanse. Kjernekompetansen er med andre ord også relativt bred, hvis vi legger disse resultatene til grunn.
Forskning er et lederansvar
Alle bioingeniører må være kritiske til eget kunnskapsgrunnlag og ta ansvar for egen kompetanseutvikling, men det er et ledelsesansvar å legge til rette for dette. Ledere bør hjelpe fram nysgjerrige og kunnskapstørste bioingeniører, og det bør utarbeides en plan for kompetanseutvikling for alle medarbeidere. Ledelsen har også et spesielt ansvar for å legge til rette for forskning på arbeidsplassen, og det bør lages en strategi for hvordan forskningsaktivitet kan inngå i det daglige arbeidet.
På hvilke områder er det viktig med økt kunnskap, hvilke hull i kunnskapen har vi, og hva kan vi gjøre for å tette disse kunnskapshullene? På enhver arbeidsplass bør man stille spørsmål om dagens praksis fremdeles er gyldig eller om det er tid for å endre kurs og gjøre ting annerledes. I dag har mange medisinske laboratorier bioingeniørstudenter i praksis og det stilles krav til at praksisen skal være kunnskapsbasert [4]. Det betyr at veiledere i praksis må holde seg oppdatert på forskning innenfor sitt fagfelt og implementere det i veilederrollen. Hva baseres dagens kunnskap på? Vi må alle bidra til å definere hvilken kunnskap som skal bestå, hva som må styrkes og hva vi kan legge bak oss. Hvis vi vil lede vårt eget fag har vi ikke noe valg, vi må forske og ta høyere akademisk utdanning.
Forskning eller kvalitetssikring
Ofte hører vi bioingeniører at våre prosjekter ikke er forskning, men kvalitetssikring. Så hva er egentlig forskjellen? I følge Helseforskningsloven defineres forskning som «virksomhet som utføres med vitenskapelig metodikk for å skaffe til veie ny kunnskap om helse og sykdom» [5]. Helseforskningsloven omfatter forskning innen medisin- og helsefag, forskning på mennesker, helseopplysninger og/eller humant biologisk materiale, men den omfatter ikke kvalitetssikring.
En veileder til helseforskningsloven definerer kvalitetssikring som «prosjekter, undersøkelser og evalueringer o.l. som har som formål å kontrollere at diagnostikk og behandling faktisk gir de intenderte resultater» [6]. Forskning handler altså om å få ny kunnskap, om å finne ut hva som er eller vil bli best praksis, mens kvalitetssikring handler om å finne ut om best praksis er fulgt. Man trenger ikke søke om godkjenning til Regional etisk komite (REK) ved kvalitetssikringsprosjekter.
Eksempel på kvalitetssikringsprosjekter kan være sammenlikning av to analysemetoder, metodemessig utviklingsarbeid eller undersøkelser av at prosedyrer blir fulgt. I mange tilfeller er det ikke lett å skille mellom forskning og kvalitetssikring, det er ingen klar grense, og det avgjøres av REK i hvert tilfelle. Uansett, prosjektet er ikke mindre «verdt» dersom det blir kategorisert som kvalitetssikring.
Bioingeniører i framtiden – behov for forskerkompetanse
Bioingeniørfaglig institutt (BFI) mener det er behov for mer forskning på bioingeniørfaget i fremtiden, og at det er viktig med forskningskompetanse for å kunne drive forskning på eget fag og for å utvikle faget [7]. Forskning og utvikling i de medisinske laboratoriene vil bli en enda viktigere oppgave i fremtiden og det vil bli et større behov for ansatte med master- og doktorgrad. Vi har i dag en rask teknologisk, medisinsk og samfunnsmessig utvikling, noe som gjør at bioingeniørfaget er i konstant endring. Kompetansebehovet endrer seg og ifølge BFI vil det være mer behov for spesialisering innen blant annet databehandling og statistikk, metodevalideringer og kvalitetssikring av analysene (på grunn av økt automatisering), samt molekylærbiologi og bioinformatikk.
Bioingeniørene er blitt mer synlige og ønsker å dele sin kunnskap
På grunn av den økte bruken av pasientnær analysering og selvtesting vil det også være behov for veiledning og opplæring av annet helsepersonell og pasienter i bruk, kvalitetssikring og valg av apparatur [7]. Vi trenger altså flere bioingeniører med spesialkompetanse. Spesialistutdanningen for bioingeniører kan være et alternativ for dem som ønsker å spesialisere seg innen et emne, men ikke ønsker å ta en master- eller doktorgrad.
Bioingeniørene er blitt mer synlige
Vi bioingeniører bør ha som mål å bli mer synlige for hverandre og andre helseprofesjoner. Vi må vise og dele vår kunnskap i små og store fora. En opptelling av antall bioingeniører som holdt foredrag på den norske bioingeniørkongressen i 2003 og i 2016, viste at andelen hadde økt fra ca. 35 prosent til ca. 70 prosent. Dette viser at bioingeniørene er blitt mer synlige og ønsker å dele sin kunnskap.
Bioingeniører er viktige i forskning
Det at bioingeniører kan bidra med viktig fagkunnskap i store forskningsprosjekter kan illustreres med følgende eksempel.
I en randomisert kontrollert klinisk studie kalt ROCKET-AF, publisert i New England Journal of Medicine i 2011, ble det nye orale antikoagulasjonsmiddelet Rivaroxaban sammenliknet med Warfarin på over 14 000 pasienter. Forskerne fant ut at Rivaroxaban var «non-inferior» (ikke verre enn) ovenfor Warfarin. Det pasientnære instrumentet INRatio ble brukt til å bestemme warfarindosen. Det har imidlertid senere blitt oppdaget at dette instrumentet ga falske lave INR-verdier [8], noe som har ført til at pasientene fikk for høy dose Warfarin, som igjen ga større risiko for blødninger i warfaringruppen. Dette betyr at Rivaroxaban kan ha blitt evaluert som tryggere for blødningsrisiko enn det som faktisk var tilfellet. Konklusjonen er nå satt under tvil inntil en uavhengig undersøkelse er utført [9]. Forskerne har nå reanalysert data og vil publisere funnene så snart som mulig. Et interessant moment er at INR-instrumentet ikke ble kvalitetssikret verken før eller under studien.
Dette illustrerer viktigheten av å ivareta bioingeniørenes fagkunnskap inn i forskningen. Vi trenger bioingeniører i all type forskning, fra små prosjekter til store kliniske studier!
Les også:
Sykehuset i Vestfold vil ha mer forskning ved laboratoriene
Legger til rette for forskning
