Av GRETE HANSEN, journalist
Målet for prosjektet er bedre behandling for pasienter med den arvelige sykdommen akutt intermitterende porfyri (AIP).
- Dette er translasjonsforskning av beste sort. Vi går dypt ned på proteinnivå, samtidig som forskningen har en klar pasientrelevans. At pasientene er så tydelig representert i prosjektet, gir det ekstra mening, sier Helene Bustad Johannessen (42).
Sammen med blant andre Marte Høvik Hammersland (40), er hun forsker i PredPor-studien; «Prediktorer for sykdomsaktivitet og langtidskomplikasjoner ved akutt intermitterende porfyri». Johannessen er spesialbioingeniør med doktorgrad – Hammersland er spesialbioingeniør og genetisk veileder.
Doktorgrad om porfyri
Bioingeniøren intervjuet Johannessen i 2010. Også da jobbet hun ved Nasjonalt kompetansesenter for porfyrisykdommer (NAPOS) på Haukeland universitetssjukehus. Der sammenliknet hun og kollegaer villtypen av enzymet HMBS (se rammetekst) med fem sykdomsvarianter (1) – og hun skulle om kort tid i gang med doktorgradsarbeidet sitt. I det lette hun og forskningsgruppen etter farmakologiske chaperoner – små molekyler som kunne stabilisere HMBS-enzymet slik at aktiviteten økte. Håpet var å kunne bidra til ny og bedre terapi for pasienter med AIP.
Dette er translasjonsforskning av beste sort
- Forskjellene jeg fant i museforsøk - med og uten behandling med stabiliserende molekyler - var små. De ga likevel håp og det var behov for utvidede forsøk (2).
Penger fra NFR og Helse Vest
Etter doktorgraden fikk Johannessen en postdoktorstilling på et annet prosjekt ved Universitetet i Bergen, hvor hun fortsatte å studere proteiner på basalt nivå. Samtidig fikk prosjektet «A corrective therapy for acute intermittent porphyria» midler fra Norges forskningsråd. Pengene skulle brukes til å optimalisere de molekylene fra Johannessens doktorgradsprosjektet som hadde størst kommersielt potensial. Også Marte Høvik Hammersland var inne i prosjektet med cellearbeidet. Prosjektet førte til en patentering av mulige kandidater for legemiddelutvikling.
- Foreløpig er det likevel ikke lagt konkrete planer om å se videre på stabiliserende molekyler som behandling for AIP, forteller Johannessen.
Basalforskningen og kompetansen hennes ble uansett sentral da NAPOS startet planleggingen av PredPor-studien i 2019. Prosjektet fikk tildelt treårige prosjektmidler fra Helse Vest og Johannessen ble ansatt.
Vil persontilpasse oppfølgingen av AIP-pasienter
Man kjenner til mellom 350 og 400 personer i Norge som har genvarianter som kan gi AIP. Rundt en tredel av dem har kliniske symptomer. Målet med PredPor er å kunne forutsi hvilke AIP-pasienter som blir alvorlig syke – og hvem som utvikler følgetilstander.
- Per i dag vet vi ikke nok om hvorfor noen blir syke, mens andre ikke blir det. Vi trenger mer kunnskap om hvem som trenger tett oppfølging og hvem som ikke gjør det – først og fremst for pasientens skyld, men også av samfunnsøkonomiske årsaker. I dag får nemlig alle pasientene den samme oppfølgingen. Vi leter derfor etter markører som kan si oss om pasienten vil få aktiv sykdom eller ikke, eller om de har risiko for langtidskomplikasjoner, sier Marte Høvik Hammersland.
Hun har vært ansatt ved NAPOS siden 2013. Primært som genetisk veileder, men siden hun er bioingeniør, er hun også involvert i prøvetaking og laboratoriearbeid.
ALA og PBG
Markørene som brukes for å måle sykdomsaktivitet ved AIP er δ-aminolevulinsyre (ALA) og porfobilinogen (PBG).
- Men disse markørene gir oss ikke tilstrekkelig informasjon i alle tilfeller, for noen pasienter har konstant høye verdier. Det kan tilsløre andre sykdommer med liknende symptomer. Har man høye verdier og samtidig vondt i magen, tenker man jo gjerne at det skyldes AIP, selv om smertene kan ha andre årsaker. I slike situasjoner har vi behov for flere markører som kan hjelpe oss å avgjøre om pasienten har en pågående AIP eller ikke, forklarer Hammersland.
- Vet ikke akkurat hva vi leter etter
Alle personer over 12 år som er registrert hos NAPOS med sykdomsvarianter i HMBS-genet, er invitert inn i studien. Deltakerne skal svare på en haug med spørsmål, avgi urinprøve – og det skal tas mange blodprøver. De som vil, kan komme til Bergen, men Johannessen, Hammersland og resten av studieteamet reiser også rundt i landet for å ta blodprøver og snakke med deltakerne.
- Vi har grundige og detaljerte samtaler med dem for å få inn mest mulig informasjon, sier Hammersland.
Tilbake på laboratoriet gjør hun mRNA-analyser for å se på samspillet mellom de ulike involverte genene i hemsyntesen, mens Johannessen skal bruke kjernemagnetisk resonans for å se på alle metabolitter i blod og urin.
- Vi vet jo ikke helt hva vi leter etter. Det blir å se på et øyeblikksbilde og sammenlikne AIP-pasientenes blod og urin med normalbefolkningen, sier Johannessen.
PredPor-studien startet opp i 2021 og inklusjon av deltakere skulle egentlig vært fullført i løpet av 2022, men på grunn av pandemien ble planen forskjøvet. Det ble for utfordrende å planlegge reising og pasientmøter i 2021. Til gjengjeld ble det god tid til forberedelser, metodeutvikling og forskning på proteinnivå.
Per i dag vet vi ikke nok om hvorfor noen blir syke, mens andre ikke blir det.
Foreløpig gjenstår mye av analyseringen og Johannessen og Hammersland har ennå ingen nye svar med to streker under. Men de har lært mye av å organisere prosjektet og snakke med pasientene, og de forstår stadig litt mer av det sentrale HMBS-enzymet, forteller de (3).
Hvorfor ble det som det ble?
Men hvorfor ble Hammersland genetisk veileder og hvorfor tok Johannessen doktorgrad? Hammersland forteller at hun ble bioingeniør nettopp fordi det var en vei inn til forskning. For det var dit hun ville - og hun hadde ingen planer om å jobbe som bioingeniør. Men etter hvert som utdanningen skred fram, syntes hun likevel at yrket var interessant - og hun startet derfor som vaktgående bioingeniør på Haraldsplass Diakonale Sykehus etter endt utdanning. Der ble hun noen år.
- Hadde det ikke vært for turnusarbeidet, hadde jeg kanskje vært der ennå. Det var en veldig fin arbeidsplass, men jeg trivdes ikke med kvelds- og nattevakter.
For å få dagstilling søkte hun seg til laboratorier utenfor sykehus en periode, før hun tok mastergrad i genetisk veiledning og ble ansatt ved NAPOS.
- Kombinasjonen av mye pasientkontakt, forskning og laboratoriearbeid, passer meg perfekt, forteller hun.
Forskersuget
Johannessen har jobbet lite i rutinen som bioingeniør - kun som ferievikar. Hun gikk rett fra bachelor til master og videre til doktorgrad. Og det er proteinstrukturer som har vært den røde tråden.
I 2017 skrev hun en kronikk i Bioingeniøren med tittelen «Det er hardt å være forskar». Hun avsluttet med et spørsmål til seg selv om hvorfor hun biter seg fast i forskningen – tross lav snittlønn og lange arbeidsdager. Og hun svarte: «Det er et sug etter å komme til botnen av alt, og samstundes vite at det er botnlaust».
- Suget er der fremdeles. Jeg er nok blitt mer realistisk og skjønner at det kan ta slutt en dag og at jeg finner meg en annen jobb. Men fremdeles ønsker jeg å bruke kompetansen min til å forstå mer om AIP. Jeg bryr meg virkelig om sykdommen og pasientene og jeg vil så gjerne finne noen flere svar, sier Helene Bustad Johannessen.