Aktuelt
Dyrenes bioingeniører
«Hvordan går det med den anaerobe?»
Legen kontakter laboratoriet for å høre om prøvesvaret kommer snart. Pasienten har feber og årsaken er ukjent. Forhåpentligvis kan galleprøven som står til dyrking løse gåten, når den har tilbrakt litt mer tid i varmeskapet.
En scene fra et sykehus? Nesten – men her heter legen veterinær, pasienten er en schæfer og forholdene er så små at behandleren stikker innom laboratoriet i stedet for å ringe.
Høyteknologisk dyresykehus
Litt tidligere denne dagen: Katja Olesen (43) står utenfor og ønsker velkommen når Bioingeniøren ankommer. Den danske bioingeniøren er klar for ettermiddagsvakten ved AniCura Jeløy dyreklinikk, et kvarters kjøretur fra Moss sentrum. Arbeidsplassen hennes ser ved første øyekast ut som et gårdsbruk, midt i et frodig landskap med hester som vandrer rundt på engene. Man må innenfor dørene i den ombygde driftsbygningen før man skjønner at dette også er et topp moderne smådyrsykehus, som har over 20 000 pasienter i året.
Langs en korridor ligger rom for polikliniske undersøkelser og operasjonsstuer. En hund ligger bedøvd på et bord med blåkledde skikkelser rundt seg. I den ene enden av gangen er rom for CT- og MR-undersøkelser. Laboratoriet ligger bak en hvit dør i den andre enden.
- Der er det trangt, har Olesen på forhånd advart.
MALDI-ToF og PCR
Og det stemmer. Åpne døra, og du går rett inn i området for prøvemottak og mikroskopi. Så følger arbeidsbenk for farging av utstryk, og utstyr for dyrking og resistensbestemmelse. I et bittelite avlukke troner en MALDI-ToF, som sørger for hurtig identifisering av bakterier. Innerst står analysesystemene for klinisk kjemi, hematologi, proteiner og hormoner, samt noen små maskiner som lar veterinærene utføre ø-hjelpsanalyser om natten. Da er nemlig laboratoriet ubemannet.
Molekylær diagnostikk med qPCR er også en del av arbeidsoppgavene. Klargjøring av prøvene skjer på et eget rom, utenfor laboratoriet.
- Det gjelder å unngå forurensning, påpeker Olesen.
Som om repertoaret innen mikrobiologi og medisinsk biokjemi ikke var nok, har klinikken også en liten blodbank. Laboratorievirksomheten har vokst de senere årene, derfor ser både Olesen og bioingeniørkollega Hilde Kleven (43) frem til at de snart skal flytte til nye lokaler på Rygge. Der vil de få boltre seg på 350 kvadratmeter, sammen med de to andre på laboratoriet - bioteknolog Sofia Larsen (27) og molekylærbiolog og bioingeniør Henriette Solberg (29), som for tiden har mammapermisjon.
Tar (nesten) ikke blodprøver
«Bioingeniør ved dyreklinikk» er den mest leste stillingsannonsen på bioingenioren.no noensinne. Mange var interessert da klinikken søkte etter bioingeniør før jul - Kleven var den som fikk jobben. Hun antar at lang erfaring med parasittologi kom godt med.
- Arbeidet er mye det samme, enten man ser etter parasitter hos mennesker eller dyr, sier hun.
Så nå er én av mange oppgaver å betjene mikroskopet på Jeløya, etter cirka 15 år på bakteriologisk enhet på Ullevål. Kleven har jobbet med mikrobiologi helt siden studietiden. Derfor har hun vært nødt til å friske opp gammel skolelærdom fra medisinsk biokjemi etter at hun begynte i den nye jobben. Bortsett fra prøvetaking, da, det er dyrepleiernes jobb.
- Iblant har jeg hjulpet til litt med blodprøver, skyter laboratoriets andre bioingeniør inn.
Olesen har bakgrunn fra sykehuslaboratorium i Danmark, og har omfattende erfaring med blodprøvetaking.
«Hunde-MRSA» på fremmarsj
Borte i korridoren står sjefen på klinikken, Halldor Skålnes, i samtale med en dyreeier. En bedøvd hund er blitt trillet forbi. Eieren virker opprørt, følgesvennen hans kan være alvorlig syk. Under buken ser det ut til å være en stor byll. Snart ligger hunden med venflon i høyre forbein. Den må nok bli på klinikken i natt.
Sammen med kona, som også er veterinær, har Skålnes bygd opp klinikken gjennom 30 år. For tre år siden ble de en del av den internasjonale AniCura-kjeden. Samtidig er det satset tungt på laboratorietjenester.
- Bakteriologi er viktig for oss. Vi må få ned antibiotikabruken blant dyr, da trengs raske analysesvar, sier Skålnes.
Også blant kjæledyr er økende resistens et problem. De senere årene er det påvist en del tilfeller av methicillin-resistent Staphylococcus pseudintermedius (MRSP) hos hunder. Ulovlig trafikk med kjæledyr på tvers av landegrenser øker risikoen for å få uønskede mikroorganismer inn i landet.
Noen av de vanligste oppgavene på klinikken er å sette vaksiner og lappe sammen hunder eller katter som har fått smake tenner og klør fra en rival. Men det blir også gjort mange avanserte inngrep: Øyeoperasjoner, skifte av hofte hos hund og kreftbehandling, for å nevne noe, og i kjelleren står en dialysemaskin som iblant er i bruk. Hvor store ressurser er det riktig å bruke på å behandle dyr?
- Det går en grense et sted, mener Skålnes.
Ett eksempel er eiere som vil ta opp lån for å finansiere livsforlengende behandling. Får han høre om det, råder han dem til å stoppe. Og hvis oppfølgingen av et kronisk sykt dyr er svært krevende, kan det også være grunn til å velge avlivning i stedet for behandling.
Jobber for akkreditering
På laboratoriet har Olesen fått blodprøver fra et annet veterinærkontor. Tidligere i år begynte klinikken å ta imot eksterne prøver, og nå er målet å bygge opp en base med rekvirenter.
Hun er fornøyd med at alt er blitt digitalt; elektronisk rekvirering og svar, barkoder på prøveglassene. Alt skal være sporbart, for de fire på laboratoriet har et mål om å oppnå akkreditering. Det vil være et kvalitetsstempel som kan brukes i markedsføringen mot mulige kunder.
- Her er det rekvirert en generell blodprofil, sier Olesen om prøven hun holder i hånden.
Avhengig av resultatene, kan det bli flere analyser. Til og med noe cytologi blir gjort på klinikken. Det er kun histologiprøver som alltid blir sendt til eksterne.
Diagnostiske samarbeidspartnere
De to bioingeniørene synes overgangen til veterinærmedisin har vært et lykkelig valg.
- Her er det ikke noe byråkrati. Beslutninger tas mer effektivt enn på et sykehus og vi får bestemme mer selv, sier Kleven.
Bioingeniørene har vært med på å tegne det nye laboratoriet de skal flytte inn i. De synes de har innflytelse over egen arbeidshverdag og blir sett og hørt – i større grad enn det som gjerne er vanlig for yrkesgruppen.
- På sykehus har jeg aldri opplevd at en lege kommer til meg og etterspør min faglige kompetanse. Her blir vår faglighet brukt, sier OIesen.
Som dansk bioanalytiker er hun godt kjent med begrepet diagnostisk samarbeidspartner, konseptet stammer tross alt fra hennes hjemland. Hun synes bildet av den mer involverte og utadrettede bioingeniøren stemmer bra med hvordan de jobber på klinikken.
Arbeidsdagen starter med morgenmøte for alle ansatte, gjennomgang av pasientliste og planlagte operasjoner. Kleven synes det er tilfredsstillende at hun nå ser pasientene straks hun går ut laboratoriedøren og at hun vet hvordan det går med dem.
Bioingeniørene diskuterer analyseresultater med veterinærene og gir råd hvis det er snakk om å innføre nye analyser.
- Vi får bidra mer. Det er kult! fastslår Olesen.