Av IDA FOLVIK ADEM
DE ALLER FLESTE bioingeniører er nok enige i at vi tjener for lite med tanke på den viktige funksjonen vi har. Vi har lenge sammenlignet oss med sykepleierne når det gjelder lønnsvekst, og vi ligger langt etter. Er dette fordi de er flinkere på synlighet enn oss? I de siste par månedene har jeg hørt flere bioingeniører si «dersom vi ikke får høyere lønn nå, så kommer det aldri til å skje». Jeg tror det for veldig mange føles som om det er nå eller aldri. Den spesielle situasjonen vi er i har vist hvor viktige bioingeniører er for samfunnet. Vi har selv alltid visst dette, men det er fint at andre begynner å anerkjenne det.
JEG TROR PÅ at bioingeniører rundt om i landet forhandler lønn ved ansettelse. Jeg tror på at de ber leder om lønnssamtaler og jeg vet at alle vet hva de selv er verdt.
JEG TVILER DERIMOT titt og ofte på om NITO er riktig fagforening for bioingeniørene. Jeg er selv «NITO-fan» og har vært studentleder ved Høgskolen i Oslo og Akershus, men det er først etter at jeg har vært i arbeid i noen år at jeg merker hvor lite jeg ser til dem. Kjemper NITO vår sak, eller ber de oss atter en gang om å stå på krava selv? Det er ikke enkelt for våre tillitsvalgte å forhandle lokalt når rammene som settes sentralt er for dårlige. Vi klarer aldri å forhandle om mer. Vi kan kjempe så mye vi bare kan, men vi kommer ingen vei uten en sterk fagforening i ryggen - som ser oss! Vi tjener mindre enn sykepleierne, og vi tjener i alle fall mye mindre enn andre ingeniører som NITO representerer. Vi jobber i et typisk «kvinneyrke» i helsesektoren, og det ser ut til at denne gammeldagse holdningen henger igjen når det gjelder lønnsveksten.
Kjære Trond Markussen og NITO: Tiden har kommet for å kjempe for oss!
SYNLIGHET er som sagt et nøkkelord her. Nå som bioingeniører er litt mer «i vinden» på grunn av koronakrisen, er det mange som lurer på om vi klarer å holde på den lille oppmerksomheten vi har fått og om vi klarer å bruke den til noe nyttig fremover.
VI FÅR SMÅ hilsninger fra forskjellige «store» mennesker i bioingeniørverdenen for tiden, det gjør godt. Men burde ikke de samme meldingene nå ut til resten av folket, for å synliggjøre bioingeniører og den livsviktige funksjonen vi har? Det hjelper ikke en døyt på synligheten at disse små snuttene eller artiklene kun deles til bioingeniører. Gi dem til hele folket!
EN ANNEN TING er synlighet i sykehuset. Vi kjenner vel mange til følelsen av å være overlatt til oss selv. Vi får ofte høre at det er fordi vi er så flinke, vi gjør det vi skal og de andre yrkesgruppene stoler på at jobben blir gjort. Problemet med dette er at bioingeniører ofte er de siste som får viktige beskjeder. Vi er så selvgående at de andre glemmer at vi fins. Vi er inn og ut av rommene på et blunk og en liten bomullsdott er det eneste beviset på at vi i det hele tatt har vært der. De siste månedene har bioingeniører flere ganger havnet i karantene. Ofte er dette fordi man har tatt en blodprøve på et rom som ikke var merket som smitterom. Alle på avdelingen visste det, de hadde bare ikke hengt opp advarsler eller satt ut utstyr ennå. Bioingeniøren som da kommer, er den eneste som ikke har fått beskjed. Dette er et typisk eksempel på at man blir glemt i den store sammenhengen. Inn og ut som en usynlig superhelt!
SÅ NITO, vår fagforening. Ikke bare si at dere ser viktigheten av yrket vårt, se OSS. Kjemp for oss og vis det. Løft oss opp til det nivået vi fortjener! Dere har så mange ingeniørgrupper dere kjemper så hardt for, nå syns jeg dere skal bruke litt tid på bioingeniørene. Vi trenger i alle fall å føle oss sett av vår egen fagforening.
Les også: Svar til bioingeniør Ida Adem og alle hennes kollegaer: Dere står høyt på NITOs dagsorden!
Fem skribenter bytter på å skrive i Bioingeniørens faste spalte «Ytring»:
- Lise Dragset (54), foretakstillitsvalgt for NITO ved St. Olavs hospital.
- Kirsti Hokland (62), bioingeniør, studiekoordinator og universitetslektor ved Bioingeniørutdanninga, Universitetet i Tromsø.
- Gro Gundersen (47), bioingeniør, MSc, Akershus universitetssykehus. Medlem av BFIs RUFBIF.
- Marianne Synnes Emblemsvåg (48), bioingeniør, molekylærbiolog og stortingsrepresentant for Høyre.
- Ida Folvik Adem (27), bioingeniør ved Martina Hansens hospital i Bærum.
