Slipp ungdommen frem, vi har faktisk noe å fare med!

Ytring

Slipp ungdommen frem, vi har faktisk noe å fare med!

«Sånn har vi alltid gjort det», blir unge bioingeniører alt for ofte avspist med av de eldre. Lytt i stedet til de unge, og gi dem tillit. Gammel eller ung - vi har alle felles mål og bør samarbeide.

Publisert

Endret

Ida Folvik Adem
"Ytring" er denne gangen skrevet av Ida Folvik Adem (26), bioingeniør ved Martina Hansens hospital i Bærum.

VI NYUTDANNEDE bioingeniører har ofte en innstilling om at vi vil være med på forandringene som skjer i faget vårt. Teknologien og samfunnet har endret seg raskt gjennom oppveksten vår, og vi har utdannet oss i en tid der det stadig skjer forandringer i faget. Men de som er to generasjoner eldre enn oss oppleves ofte som uvillige til endring, selv om svært mye har forandret seg siden de startet som bioingeniører. Hva er grunnen til dette?

DE FERSKE bioingeniørene jeg har pratet med sier det samme. De opplever til tider at de blir sett ned på, nettopp fordi de er unge og nyutdannede. De får ofte ikke tilliten til å vise at de kan, før arbeidet blir tatt fra dem. «Sånn har vi alltid gjort det», får de høre flere ganger i uken når de opplever avvik fra nyere prosedyrer.

SELV HAR JEG for eksempel vært vitne til at en eldre bioingeniør rev av sikkerhetshetten på kanylen før bruk. Dette var et nymotens opplegg hun ikke var vant til og hun orket heller ikke venne seg til det – hun skulle jo snart pensjonere seg. Slik oppførsel er det flere enn meg som har reagert på. Satt litt på spissen kan man spørre seg «skal de som er eldre få lov til å ha på seg gifteringen kun fordi de har vært gift lenger?». Det er ikke sånn at alder trumfer både regler og vanlig folkeskikk.

FLERE UNGE bioingeniører føler at det er et slags rangsystem på arbeidsplassen. Hvordan skal man klare å vinne tillit fra de «øverste», dersom man aldri får sjansen? Er det en slik kultur vi vil ha?

DET BURDE heller være en kultur for inkludering av nye og unge bioingeniører. Ingen skal være redde for å bli tråkket på av andre, og ingen burde frykte å si ifra om det skulle være noe. Flere tenker nok at det vil skape dårlig stemning på jobb om man sier noe, og man er kanskje redd for at det vil ødelegge for mulighetene videre. Mange nyutdannede føler de må bruke mye tid og energi på å bevise at de er gode nok.

JEG MENER det bør være gjensidig respekt mellom bioingeniører som har jobbet med faget i mange år, og oss som er ferske. Med fare for å høres ut som Bjørn Eidsvåg sier jeg at vi burde bade i deres viten – og de burde bade i vår. Til tider kan det føles som om vi kommer fra to forskjellige verdener, men vi jobber alle mot et felles mål. Som bioingeniører skal vi være eksperter på å jobbe etter prosedyrer, og det fins prosedyrer for nesten alt som gjøres på et laboratorium. Prosedyrene skal følges, og det er rart om man skal bli hakket på for å gjøre nettopp det. Vi skal jo utføre oppgavene våre likt. «Skulle jeg dø nå, kan noen komme og overta arbeidet mitt uten problemer», er setningen vi lever etter.

HVORFOR skal det da være vanskelig for unge og gamle å arbeide sammen?

Fem skribenter bytter på å skrive i Bioingeniørens faste spalte «Ytring»:

Frode Askildsen (42), fagbioingeniør ved Sørlandet sykehus Arendal

Kirsti Hokland (61), bioingeniør, studiekoordinator og universitetslektor ved Bioingeniørutdanninga, Universitetet i Tromsø

Marit Steinsund (57), bioingeniør og laboratoriekonsulent Noklus, Sogn- og Fjordane.

Marianne Synnes (47), bioingeniør, molekylærbiolog og stortingsrepresentant for Høyre

Ida Folvik Adem (26), bioingeniør ved Martina Hansens hospital i Bærum

Stikkord:

Arbeidsliv