Si at du er bioingeniør!

Illustrasjon: Sven Tveit

Ytring

Si at du er bioingeniør!

Vi er stolte av yrket og bioingeniørtittelen vår. Så nå er det jaggu på tide at vi begynner å fortelle hva vi er når vi presenterer oss.

Publisert

Endret

Av FRODE ASKILDSEN

"Ytring" er denne gangen skrevet av Frode Askildsen (42), fagbioingeniør ved Sørlandet sykehus Arendal.

«LABBEN», «labdama», «stikkemannen», eller de klassiske som aldri går av moten: «Dracula», «Blodsuger», «Vampyr» og «Myggen». Ja, vi kalles mye rart vi bioingeniører, men kan vi egentlig bare skylde på oss selv?

HVOR OFTE velger vi ikke selv å la være å presentere oss som bioingeniører i jobbsammenheng? Det være seg overfor pasienter, eller når vi snakker med annet helsepersonell. Hvis du tenker etter selv, hvordan valgte du i din siste pasientkontakt, eller på telefon til en sengepost, å presentere deg? Var du fra «laben», eller var du bioingeniør fra laboratoriet?

JEG RINGER ofte til andre laboratorieavdelinger, både i Sørlandet Sykehus og rundt omkring ellers i landet. Påfallende ofte opplever jeg at den som svarer i andre enden ikke presenterer seg som bioingeniør, selv om jeg vet at personen er det. På den andre siden opplever jeg ytterst sjelden at sykepleiere velger samme tilnærming. Det går nemlig langt mellom hver gang jeg ringer en sengepost og sykepleieren ikke presenterer seg med navn og tittel.

Er vi redde for at vi kan bli spurt om hva en bioingeniør gjør?

ER VI REDDE for at vi kan bli spurt om hva en bioingeniør gjør, og at vi mangler et kort, informativt og presist svar? Er det derfor vi ofte bruker «laben»? Eller er vi rett og slett bare slappe og gidder ikke fullføre setninger? Mine opplevelser gjennom snart 20 år i bioingeniøryrket tilsier at bioingeniører faktisk ofte forventer at andre profesjoner - og pasienter - vet at vi er nettopp bioingeniører. Men det er vel litt optimistisk å forvente at de vi møter skal vite at vi er bioingeniører, når vi aldri gidder å fortelle dem det?

MANGLER VI yrkesstolthet? Nei, yrkesstoltheten er der. For eksempel er det få ting som provoserer en bioingeniør så mye som når det blir snakk om desentralisering av prøvetaking og andre bioingeniørfaglige oppgaver, det har tidligere debatter i Bioingeniøren vist. Siste års debatt om yrkestittelen viser at meningene er sterke også om bioingeniørtittelen, at det er en tittel vi mener vi skal videreføre. Men da må vi jaggu lære oss å bruke den!

DE GANGENE vi bruker bioingeniørtittelen gjennomgående er i forbindelse med NITO-arrangementer. Der går det langt mellom hver gang en bioingeniør ikke presenterer seg som bioingeniør. Kanskje er det fordi det dreier seg om tillitsvalgte, som er mer bevisste på dette med profilering?

MED EN VISS FARE for å kaste stein i glasshus (det er ikke alltid jeg husker å bruke tittelen selv heller, men jeg prøver): Vi må som profesjon bli langt mer selvbevisste hvis vi vil bli en mer synlig og verdsatt gruppe i helsevesenet. Vi kan ikke fortsette å leve i den tro at det ordner seg av seg selv, bare vi gir det tid nok. Vi er nødt til å begynne med oss selv. Å si at vi er bioingeniører i våre mange små møter med pasienter og andre profesjoner, er en god begynnelse.

Fem skribenter bytter på å skrive i Bioingeniørens faste spalte «Ytring»:

Frode Askildsen (42), fagbioingeniør ved Sørlandet sykehus Arendal

Kirsti Hokland (61), bioingeniør, studiekoordinator og universitetslektor ved Bioingeniørutdanninga, Universitetet i Tromsø

Marit Steinsund (57), bioingeniør og laboratoriekonsulent Noklus, Sogn og Fjordane.

Marianne Synnes (47), bioingeniør, molekylærbiolog og stortingsrepresentant for Høyre

Ida Folvik Adem (26), bioingeniør ved Martina Hansens hospital i Bærum

Stikkord:

Arbeidsliv