Frykten for å gjøre feil

Av GRO GUNDERSEN

FOR EN TID SIDEN kom nyheten om at politiet hadde pågrepet en mann for drapet på Birgitte Tengs. Drapet ble utført så langt tilbake som i 1995 og bakgrunnen for pågripelsen var tekniske undersøkelser og omfattende DNA-analyser.

Det første som slo meg, var tanken om laboratoriefeil og jeg håpet inderlig at det ikke var en bioingeniør involvert eller at det var systemsvikt på laboratoriet. I løpet av et millisekund kom den samme angsten som jeg selv har følt på idet jeg har trodd at jeg har gjort en feil. Raset av tanker som kommer når konsekvenser av feilen listes opp i hodet er ganske ubehagelig. Nå viste det seg heldigvis at det ikke var noen analysefeil i akkurat denne saken, men at det var kommet bedre metoder.

BIRGITTE TENGS-SAKEN er likevel et godt eksempel på hvor store konsekvenser en laboratoriefeil kan få. I straffesaker kan analyse av bevismateriale være avgjørende - på sykehus kan pasienter miste livet eller bli utsatt for alvorlig feilbehandling. Derfor er nok vi bioingeniører mer enn middels opptatt av kontroller, standardavvik, systemer og rutiner. De er våre livbøyer! Vi er opplært i analytisk ærlighet, vi setter vår ære i å ikke gjøre feil, og gjør vi en feil skal den rettes.

Høyt arbeidspress og få bioingeniører kan fort føre til at man går på akkord med både kvalitet og sikkerhet

GODE RUTINER, gode kvalitetssystemer, god opplæring og kvalifisert personell er avgjørende. Men feil skjer dessverre likevel – det er helt menneskelig. Det er bare det at i vårt yrke kan konsekvensene bli så store. Derfor er det bekymringsfullt at det er spådd kraftig bioingeniørmangel i årene som kommer - og at det ikke iverksettes tiltak som ser ut til å motvirke dette i særlig grad. Hva når forutsetningene for å gjøre en god jobb ikke lenger er til stede? Hva når antall bioingeniører på jobb ikke samsvarer med arbeidsoppgavene som skal utføres? For det er en kjent sak at med økt arbeidspress øker også faren for feil.

KORONAPANDEMIEN har virkelig vist oss hvordan det er å jobbe under høyt arbeidspress og ikke-optimale forhold. Laboratoriene har blitt kraftig utfordret, antall nyansatte har flere steder oversteget antall fast ansatte, opplæring har blitt gjort i rekordfart og man har omdisponert laboratoriefasiliteter for å presse inn nye instrumenter og flere ansatte. Det er utrolig hva man har fått til, men dette er ikke en ønsket situasjon over tid. Den bør heller være en vekker for myndighetene og helseforetakene, for den viser hvor viktig bioingeniørfaglig kompetanse og laboratoriediagnostikk er. Det er også viktig at denne helt ekstraordinære situasjonen ikke brukes som en ny «normal» på hvor langt man kan presse laboratoriene.

HØYT ARBEIDSPRESS og få bioingeniører kan fort føre til at man går på akkord med både kvalitet og sikkerhet. Vi må gjøre det vi kan for å unngå å havne i en slik situasjon. Å bli stående som siste ledd og ansvarlig for en fatal feil er en stor personlig belastning. Selv om vi er utdannet til å være både nøyaktige og kvalitetsbevisste, vil det kun være et tidsspørsmål før strikken ryker på noens vakt. Jeg unner ingen å være på den vakten.

Stikkord:

Arbeidsmiljø, Helsepolitikk, Kvalitetsutvikling