Av GRO GUNDERSEN
DA KORONAPANDEMIEN KOM VELTENDE inn over oss i mars hadde ingen sett for seg hvilke dimensjoner den skulle få eller hvilke omveltninger den skulle medføre. Som en del av arbeidet med å kontrollere smittespredningen har det vært jobbet på spreng i sykehuslaboratoriene med analysering av koronaprøver. Døgnet rundt. Brått ble jobbene våre som bioingeniører en helt avgjørende brikke i pandemien.
AT LABORATORIEDIAGNOSTIKK ER VIKTIG under utbrudd av smittsomme sykdommer er ikke noe nytt. Det som imidlertid var nytt og som vi IKKE hadde sett for oss, var at hele verden hadde behov for de samme reagensene, testene og forbruksvarene. Plutselig ble begrensninger i disse produktene årsaken til redusert tilgang på smittevernutstyr og testkapasitet. Ingen av delene er noen ønskesituasjon når man står midt i en pandemi.
DET VAR PÅ DETTE TIDSPUNKTET forskere ved NTNU «kastet seg rundt» og laget sine egne reagenser, som de nå produserer og har solgt til flere andre land i verden. Dette muliggjør testing av et langt større volum enn om man bare hadde kunnet benytte etablerte kommersielle aktører på markedet. Både ved Forskningsparken og OsloMet bidro ingeniørene med produksjon av 3D-printede ansiktsvisir. En annen gruppe bestående av leger, ingeniører og industridesignere ved Ahus/OsloMet ble tildelt innovasjonsprisen «Inven2s Idépris 2020» for produktet Eurodapter. Et produkt som muliggjør filtrering av luft inn i kirurgiske operasjonshjelmer slik at helsearbeidere beskyttes mot smittsomme virus som koronavirus og ebolavirus.
DETTE ER GODE EKSEMPELR på hvor viktig det er å ha etablerte, gode forskningsmiljøer med kompetanse og teknologi på plass - da er kunnskapen der når man trenger den. Vi ser allerede resultater av øremerkede midler bevilget til «koronaforskning». Imidlertid er forskningsmiljøene mange og flerfoldige, og det er behov for forskning på langt mer enn koronavirus.
DET VAR DERFOR FORVENTNINGER knyttet til neste års statsbudsjett om hvor stor andel av BNP som ville bli bevilget til forskning. En svak økning fra 2020 og deltakelse i verdens største forsknings- og innovasjonsprogram; Horisont Europa, er positive signaler. Men samtidig videreføres «Avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen» (ABE-reformen), noe som innebærer årlige kutt i alle statlige sektorer. For NTNU alene har reformen medført 230 millioner i økonomiske kutt siden 2015. Folkehelseinstituttet har vært gjennom flere år med nedbemanning, og Forskningsrådet må tåle et kutt på 400 millioner neste år. Er dette god satsing på forskning og utdanning?
KORONAPANDEMIEN HAR VIST OSS at forskning, innovasjon og samarbeid på tvers av fagfelt er en avgjørende del av samfunnsberedskapen. Det er imidlertid viktig å være klar over at dette ikke kommer gratis. Det koster, og det gir heller ikke nødvendigvis en målbar gevinst i form av kroner og øre, men er ekstremt viktig ved globale kriser slik vi har stått ovenfor det siste året.
DENNE GANGEN VAR DET EN PANDEMI som traff oss, neste gang kan det være noe helt annet. Uten etablert forskning stiller vi mye svakere overfor miljømessige, samfunnsmessige og helsemessige utfordringer vi VET kommer, det være seg av nasjonal eller global karakter. Da er det viktig at vi er så godt rustet som mulig. Uten kontinuerlig satsing på økt kunnskapsnivå gjennom forskning og utdanning, er vi ikke det. Kostnadene ved å drive forskning kan synes høye når budsjettene skal legges, men prisen å betale dersom vi ikke gjør det kan dessverre bli mye høyere.
Fem skribenter bytter på å skrive i Bioingeniørens faste spalte «Ytring»:
- Lise Dragset (55), foretakstillitsvalgt for NITO ved St. Olavs hospital.
- Kirsti Hokland (64), studiekoordinator og universitetslektor ved Bioingeniørutdanninga, Universitetet i Tromsø.
- Gro Gundersen (47), bioingeniør, MSc, Akershus universitetssykehus. Medlem av BFIs RUFBIF
- Marianne S. Emblemsvåg (50), bioingeniør, molekylærbiolog og stortingsrepresentant for Høyre.
- Ida Folvik Adem (28), bioingeniør ved Martina Hansens hospital i Bærum.
